Smuglere

Birger Sivertsens nye bok om Forbudstiden i Trøndelag. © Fra bok

Min oldefar, smuglerkongen

Artikkelen bygger på Birger Sivertsens bok "Storsmuglerne på Frøya". Sivertsen har gitt ut en rekke bøker, men har siden barndommen drømt om å fortelle den sanne historien om sin oldefar Ole Ervik, selve storaktøren på det illegale spritmarkedet i Trøndelag under årene med Brennevinsforbud.

- Jeg tilbrakte sommerferiene på slektsgården på Frøya og vokste opp med mytene og eventyrene om smuglerne.

- Var han en kjeltring, oldefaren din?

- Kjeltring? Jo da, på en måte. Men husk at de to Frøya-kommunene var så fattige at de søkte om nødhjelp. Det handlet om å overleve. Jeg vet også at oldefar ofte uttrykte sinne over urettferdigheten. Leger ble rike på å skrive ut resepter. Velstående folk drakk lovlig. Men småfolk ble straffet for smugling og hjemmebrenning, sier Birger Sivertsen.

- For meg er han mer tøffing enn kjeltring!

Trøndelagskysten våren 1920.

Det er tunge tider for folk på øyene ute i havgapet. Fisket har slått feil. Igjen. Hjemme på kjøkkenet på Frøya har fiskebåtreder Ole Ervik samlet sine nærmeste. På bare 13 år har han vokst seg stor i næringen. Eier fire moderne båter og eksporterer fisk i stor skala. Ole Ervik er en stor mann på ei lita øy.

Men så hadde altså fisken blitt borte. Denne våren har han tapt mer enn 140 000 kroner på feilslått sildefiske i Nordland. Og så er det dette brennevinsforbudet som regjeringen har innført. Fornærmede vinprodusenter på sydligere breddegrader har svart med å sette opp sine egne tollsatser på fisk - og gjort nedgangstidene enda verre.

Overalt hvor Ole Ervik ser seg om på øya si, ser han bare fattigdom. Slik kan de ikke overleve.

Alle på kjøkkenet lytter når han snakker med sin karakteristiske hese, nesten hviskende, stemme. Ole Ervik har bestemt seg for å bytte bransje. Ole Ervik har bestemt seg for å bli smugler.

Velduftende fylliker

Vi forbinder gjerne Forbudstiden med gangsteroppgjør og rykende Tommy-guns fra det lovløse Amerika. Kjeltringer som skapte seg formuer på det illegale markedet. Men Norge hadde også sin Forbudstid. Og sine egne light-utgaver av Al Capone.

Fra 1916 til 1927 var det Brennevinsforbud her hjemme, drevet fram av en fanatisk avholdsbevegelse som hentet bred politisk støtte - først og fremst fra Venstre og Arbeiderpartiet - for planene om å få bukt med de store sosiale problemene som alkoholen utvilsomt førte med seg.

Tanken var god.

Resultatet var, la oss si, variabelt. For nordmenn var fortsatt tørste. Og forbudet ga seg en rekke underlige utslag. Det gikk fortsatt an å få brennevin til medisinsk bruk. Snart var det forbausende mange som led av mystiske sykdommer som bare kunne kureres med brennevin. En Kristiania-lege skrev ut 550 resepter til pasienter med en sjelden plage hvor bare skotsk whisky hjalp. Norgesrekorden ble visstnok satt i Trondheim, der en lege skrev ut 27 000 brennevinsresepter på ti måneder.

De verste drankerne prøvde seg på alt som inneholdt alkohol. Det gikk i nafta, hårvann og etterbarberingsvann. Fyllikene ble velduftende. Festlokaler luktet parfyme til langt ut i uka.

Men hadde du ikke råd til resept, kunne du ikke brenne sjøl og likte du ikke hårvann - så var det bare et alternativ: Å kjøpe smuglervarer.

smugling

Ligger De for døden, sier De? Det får ikke hjelpe, jeg har andet å bestille! Karikatur fra Hvepsen. Mange leger tjente gode penger på brennevinsresepter.

Vinmonopol til havs

Spesielt tyskerne så raskt mulighetene som åpnet seg da Norge stengte kranene sine. De lastet handelsfartøyene sine med sprit, la seg til utenfor norsk territorialgrense og heiset "flagget" - ei tom spritkanne - til topps i masta. De trengte ikke vente lenge.

Småbåtene fosset ut fra brygger og viker for å handle på "de flytende samlagene", som vittige tunger snart døpte dem.

Ole Ervik på Frøya var en av dem som skjønte at brennevinet kunne erstatte fisken som inntektskilde. Rederen slo seg konkurs og forvandlet sin lille fiskeflåte til en smuglerflåte. Båtlaster med sprit ble handlet inn og deretter fraktet hjem og lagret rundt omkring på Frøya, før det hele havnet hos Ervik-klanens eget salgsapparat i Trondheim. Den første lasten han hentet besto av 35 000 liter sprit, 200 kasser whisky og 300 kasser konjakk.

- Det var nok ikke bare i Amerika det ble skapt formuer under Forbudstiden, fastslår Birger Sivertsen, forfatteren som nå forteller historien om sin oldefar Ole Ervik i boka ""Storsmuglerne på Frøya".

Temaet var lenge ømtålig. Noe man ikke snakket høyt om. Myter og sannheter løp sammen. Og historiene som overlevde, var av det røffe slaget. Det ble snakket om drap. Om blodige oppgjør der smuglere kastet folk over bord.

- Men så langt gikk det aldri. Episoden det ble siktet til, hadde ingenting med smuglingen å gjøre. Det var rett og slett et fylleslagsmål om bord på en båt, sier Sivertsen.

For Ole Ervik kom det aldri på tale å bevæpne mannskapene, selv ikke da politi og tollvesen med årene satte inn sin klappjakt på Frøya-smuglerne. Da noen brakte det på bane, svarte han enkelt og greit.

- Vi forsvare oss bærre me' knyttnævan.

Terrorpoliti

Politi og tollvesen fattet for første gang interesse for Ole Ervik i 1922. Ervik framsto jo som en holden mann selv etter konkursen - og hvordan kunne egentlig det ha seg?

Sent på året fant politiet 380 liter sprit om bord i en av Erviks båter.

- Jeg trodde det var hermetikk, forklarte Ervik, men ble ikke trodd. I stedet ble det 500 kroner i bot. Bare noen måneder senere ble han dømt igjen, denne gang var det snakk om 20 sildetønner med brennevin og en bot på 150 kroner.

Ettersom Erviks flåte bare på én enkelt Danmarkstur kunne hente hele 140 000 liter sprit, kan man kanskje si at han slapp billig unna.

I løpet av 1924 rettet Justisdepartementet for alvor blikket mot smuglerbastionen i havgapet og sendte både ekstramannskaper og ny armert, hurtiggående tollbåt. De gikk dessuten til det unike skritt å flytte Frøya og Hitra til et nytt politidistrikt. Øyene ble underlagt Kristiansund. Politimesteren der, Reidar Sveen, hadde ord på seg for å ta all smugling som en personlig fornærmelse.

Tilværelsen hardnet merkbart på Frøya. Politiet kunne storme inn i et hus om formiddagen, ransake alt og alle og skremme vettet av beboerne i sin jakt på brennevinslagre og kompromitterende papirer - og så gjenta det samme om ettermiddagen. Dessuten drev avisen Nidaros det reneste korstog mot smuglingen og spesialiserte seg på forhåndsdømming av navngitte personer.

Glemske frøyværinger

Øyfolket ble klemt mellom politiets trusler og avisens gapestokk på den ene siden og lojaliteten de følte overfor smuglerne - som jo skaffet "hele øya" et levebrød i nøden. Mange, kanskje rundt 100 mann, jobbet direkte i Erviks organisasjon, som mannskap på båtene eller i arbeidet med lagring og frakting på land.

Men det kunne dryppe på alle: Fant man et par spritkanner i fjæra, slapp man å selge kua for å betale gjeld. Eller man kunne kjøpe sko til ungene, slik at alle kunne være utendørs samtidig vinterstid.

Bare i løpet av sin første måned arresterte Sveen og hans menn 31 personer på øyene. De arresterte oppdaget gjerne at fengselet i Kristiansund allerede var fullt av kjentfolk. Rettssaker med fellende dom gikk på samlebånd, selv om det ofte var påfallende vanskelig for påtalemyndighetene å få vitnene sine til å møte opp. De hadde en tendens til å forsvinne ut på fiske eller på andre måter bli forhindret akkurat samme dagen de skulle møte i retten.

Og hvis de først møtte opp, var det så som så med hukommelsen. Frøyværingene kunne sette seg i vitnestolen, gni seg i hodebunnen, tvinne fiskelua i nevene - og huske svært lite.

- Naboen, sier du? Nei, han husker jeg ikke navnet på.

- Sønnen min? Beklager, jeg har visst glemt hva han heter.

Det gikk uansett mot slutten, både på forbudstiden og, aller først, smuglereventyret på Frøya. En høstdag i september 1925 kunne avisen Nidaros på forsiden fortelle at Ole Ervik var arrestert igjen. Huset hans hadde blitt omringet og Ervik hadde overgitt seg etter et mislykket fluktforsøk, utkledd som gammel kone i tåka. Men ikke før han hadde forsvart seg med knyttnævan, en politimann hadde gått i bakken.

Det var duket for en rettssak som avisen kalte "det store generaloppgjøret mot smuglerkongen".

Kranene åpnes

Politimesteren Reidar Sveen var selv aktor og la fram en tjukk tiltalebeslutning som koblet Ervik til smugling av 50 000 liter sprit.

- La oss ta ondet ved roten! En profesjonell smugler som trosser loven med et smil! Nå vil vi ikke ha dette lenger, tordnet en hissig Sveen i rettssalen.

Ervik selv snakket med lav, hes stemme. Og la i grunnen kortene på bordet, som dette utdraget fra rettssaken tyder på:

- Når begynte De å smugle?

- Husker ikke.

- Smuglingen har De vel tjent bra på?

- Neida, det går ikke så lett.

- Men det er vel for å tjene penger De har gjort det?

- Nei.

- Ikke det - hvorfor da?

- Å, det har nå vært morsomt da.

- Morsomt?

- Spennende, da.

Ole Ervik ble dømt til åtte måneders fengsel, bot på 5000 kroner og, blant annet, inndragning av konas motorbåt. Han forlot Kristiansund hjelpefengsel i mars 1927.

Noen måneder tidligere, i oktober 1926 hadde det norske folk gått til urnene og stemt over fortsatt brennevinsforbud. Forbudet ble nedstemt med over 100 000 stemmer.

Men på Frøya var det mer enn dobbelt så mange ja-stemmer som nei-stemmer. Som noen sa det: Det gikk jo ikke an å stemme seg arbeidsløs.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!