Medoc Maraton

Vår mann løp fra slott til slott i Medoc vest for Bordeaux.

Medoc Maraton

Denne karen løp på 6,5 timer. Med svømmeføtter. © Peter Nagy

Å løpe maraton er like idiotisk som å sykle Trondheim - Oslo. Hvorfor lages det konkurranser som ikke har noe med idrettsglede å gjøre? Å sykle fem - seks mil er hyggelig. En lang joggetur i skogen likeså.

Å pine seg 20 timer på et sykkelsete eller løpe fire og fem timer på hard asfalt. Da handler det ikke lenger om å løpe, men å se om du klarer å trosse smerter og kriser som verkende rygg, lealøs mage og sviktende mot og knær.

Men da jeg hørte om Marathon du Medoc skjønte jeg at dette var min mulighet til å ta utfordringen. Et løpende karneval fra vinslott til vinslott, med servering av den fineste mat og vin. Alt jeg liker. Jeg tenkte at å være en del av en folkefest kunne skygge over den umenneskelige distansen.

Marathon du Medoc er populært og du må være rask for å få startnummer. Via en venn får jeg plass på laget til vinslottet Chateau Angludet.

Jeg er midt i et hav av folk i festlige kostymer og stemningen er skyhøy. Vet de ikke hva som venter? Jeg har ikke kledd meg ut. Syns det var nok å komme i form, og er vant til å føle meg uttafor. Slik løpet skal utvikle seg, er løpeklærne mine forkledning godt nok.

Medoc Maraton

V-rekorden passeres. Og jeg er bare halvveis, gitt. © Peter Nagy

Nær døden-opplevelse

Noen timer senere:

Jeg har løpt i 35 kilometer og holder på å dø.

Lår og legger er som mishandlet bankekjøtt. Tankene virrer rundt i hodet, blottet for retningssans. Alt synes meningsløst. Jeg har vekslet mellom å gå og løpe den siste milen. Må tvinge meg fremover hver eneste meter.

Rundt en sving og skiltet treffer meg midt i fjeset. 34 kilometer. Jeg trodde at jeg hadde løpt 35. Kilometerne går i surr. Åtte kilometer igjen. Jeg vil ikke mer. Løpere passerer meg i sakte film. Jeg ser forgjeves etter noen som har det gøy.

Medoc Maraton

Mouton Rotschild, kanskje verdensmestre i rødvin, river i et glass. © Peter Nagy

Ost og iskrem

Heldigvis er sola borte og været like grått. Ellers hadde jeg vært ferdig. Men etter 38 kilometer tennes et lys i tunnelen. Det er ikke så langt igjen og nå kommer de omtalte gourmetstasjonene på rekke og rad.

Først får vi bayonneskinke, det franske motstykket til parma og serrano. Den salte skinken er en oppkvikker. Kanskje er det salt jeg har manglet hele veien.

Så får vi østers. Halleluja. Jeg svelger ned fire stykker. Fra døden til føden liksom. Det er godt til og med. Neste stopp grillet entrecote. Jeg tygger og tygger. Prøver å svelge med rødvin, men må spytte ut.

Til sist får vi ost og iskrem. Det er rene femretters-middagen, men apetitten er laber.

Endelig i mål, helt ferdig, etter fire timer og femti og noe. Jeg vet ikke lenger om en maraton er som livet, det må være verre. Det verste er at jeg klarte å fullføre.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!