Oberst Birger K. Eriksen på Oscarsborg ved Drøbak klarte å skape et visst kaos for de tyske styrkene. Hovedbatteriet på Oscarsborg fyrte først av to 225 kilo tunge 28 millimeter monsterprosjektiler mot krysseren Blücher – som akkurat hadde bløffet seg forbi fortene Bolærne og Rauer. Virkningen var voldsom. Den tyske marinens stolthet sto i løpet av få sekunder i fyr og flamme fra for til akter. Nå fulgte et par torpedoer, før kanonene på Drøbaksiden spilte opp – og sendte av sted 50 granater mot den allerede synkende kjempen. Mer enn 800 av de over 2000 mennene om bord mistet livet. 

Men nå mente nok den ellers så tapre oberst Birger K. Eriksen at norsk nøytralitet var godt nok markert. Han beordret nemlig ildopphør, slik at både «Emden» og den tunge krysseren «Lützow» fikk trekke seg tilbake. Krigsskipene kunne nå legge til i Son og Moss, hvor det ble satt i land tropper som angrep Oscarsborgs landbatterier på Drøbaksiden. Andre narret en norsk admiral til å gi opp Horten uten kamp. 

 

Oberst Birger K. Eriksen ga ordre om ild mot Blücher og forsinket okkupasjo-nen av Oslo med nærmere ett døgn. Han skaffet dermed Kongen, Regjeringen og Stor-tinget det nødvendige tidsvinduet til å forlate Oslo. Men han ga opp motstanden etter det.

Jagervingens styrke 9. april 1940 var ni Gloster Gladiator, hvorav syv var kampklare. Personellstyrken var 22 befal og 92 menige.

 

Overga tennstemplene 

Det skulle heller ikke hjelpe på oberstens ettermæle som kriger at han senere på dagen overga festningen uten å slåss – og også uten å gi ordre om at kanoner og ammunisjon skulle ødelegges. Historikeren Lars Borgersrud avslører i boka «Konspirasjon og kapitulasjon» at det verste likevel var alle tennstemplene og stempelfjærene som lå lagret på festningen – og nå falt i tyskernes hender. Det betydde samtidig at så godt som alle 1. divisjonsvåpen var ubrukelige – og at de vernepliktige i Ski og Fredrikstad ikke hadde noe å skyte med.  

Offiserene nølte for lenge, da det om morgenen 9. april kom to fremmede minesveipere i full fart inn på havna i Horten. Mineleggeren Olav Tryggvason åpnet til slutt ild, men da var det ene fartøyet allerede ute av syne. Det andre nådde – før det sank – å sette folkene i land. Nå fikk kontreadmiral J. Smith-Johannsen – sjøforsvarssjefen for Oslofjorden – besøk på kontoret av 40–50 tyske soldater, som anbefalte ham å kapitulere uten motstand. I motsatt fall ville kanonene på «Lützow» legge hele Horten

i ruiner. Forbausede soldater på Rauer fort fikk så ordre om å overgi seg – til tross for at de hadde et solid overtak på en større avdeling klissvåte tyskere, som akkurat var kravlet i land fra «Blücher».  

 

 

Fornebu ble tatt etter en kort kamp og kunne derfor – fra første dag – tas i bruk av tyske fly som utførte oppdrag over hele landet – eller som mellomlandet på vei lenger nordover.

Fornebu faller 

Som historikeren Lars Borgersrud påpeker, ville det nå være nærliggende å ødelegge landingsbanene på Fornebu og bygge forsvarsstillinger langs innfartsårene til landets hovedstad. Bare tre av de tyske transportflyene av typen JU52 ble skutt ned av de syv norske jagerne. Resten – med fallskjermjegere om bord – kunne lande og ganske hurtig ta kontrollen over hele området, som bare var forsvart av en samlet styrke på 110 mann. Nå fikk tyskerne sikret lufthavnen, og dermed gjort det mulig å sette i gang med storstilt innflyging av tropper via danske Aalborg.  

På havna i Oslo løp tyske spioner – med og uten uniform – til og fra sivile, tyske fartøyer som lå og ventet på dem med militært kommunikasjonsutstyr om bord, slik at de kunne holde Hitler og hans generalstab orientert om utviklingen. Men ingen norske myndigheter grep inn.  

Kongefamilien og regjeringen nådde å stikke av fra Oslo med spesialtog til Hamar, ettersom «Blücher» nå lå på bunnen av Drøbaksundet og brorparten av de tyskerne som – i henhold til planen – skulle stått for overfallet, var døde.  

Generalmajor Jacob Hvinden-Haug var sjef for 2. divisjon, samt kommandant på Akershus festning. Vi Menn har plukket fram hans egen operasjonsjournal, som ligger i tysk oversettelse på det militærhistoriske arkivet i Freiburg:  

 

 

Norske krigsfanger på Elverum.

Vi manglet våpen, strids-vogner, panservern og luftvern, for ikke å snakke om ammunisjon, klær og øvelser.

General John Høgevold i boka «Hvem sviktet?»

Landet er under angrep 

«Kl. 5.45. Melding om en forsering av Oscarsborg. En del av besetningen fra et sunket skip skal være kommet på land ved Digerud. Det må hindres at disse kommer seg til Oslo, noterer generalmajoren. 

Kl. 5.45. Telefonforbindelse med gardesjefen. Et kompani med bil ble beordret til sørenden av Bunnefjorden, for å hindre et eventuelt framstøt. Ordre fra generalstaben om å sende tilgjengelige gardekompani til havneområdet, for å slå tilbake eventuelle båtangrep. Dette ble meddelt gardesjefen. 

Kl. 6.40. Melding om landing av soldater på Fornebo. Ordre om å slå tilbake. 1. Gardekompani ble beordret dit», skriver Hvinden Haug. 

Jacob Hvinden Haug må ha gremmet seg over å være general i en hær som ikke engang disponerer over nok kjøretøyer til sine egne soldater, når han bemerker: 

«Ca. 5.30 (?). Ordre om å sende II/I.R.5 så hurtig som mulig til Oslo. Et kompani fikk ordre om å kjøre foran med bil til Linnerud mens resten skulle følge med toget. 

Ca. kl. 10. 1. kompani av II/I.R.5 melder seg på Vinderen. De ble beordret til Lysaker. Gardesjefen ble utnevnt til sjef for begge disse kompaniene samt et luftvernbatteri (på Huk). 

Kl. 10.30. Melding om en fiendtlig stridsmakt ved Huseby. Gardekompaniet ble satt inn mot dem.» 

 

 

På vei mot Norge med fiendtlige hensikter: Flyet er fotografert av en vanlig soldat gjennom vinduet i et annet fly.

Politiet geleider tyskerne 

Dette var ikke helt korrekt, for det som skjedde, var at tyske avdelinger som kom marsjerende inn fra Fornebu, ble tatt imot av oslopoliti til hest og høflig bevoktet – for øynene av målløse osloborgere – de siste kilometerne inn til Akershus festning.  

Hvinden Haug noterer ved sekstiden at mobiliseringsordren nå er gitt. Problemet er at regjeringen har bestemt seg for såkalt «stille mobilisering». Det innebærer at innkallingen ikke skulle gjøres kjent gjennom mediene, men sendes enkeltvis til soldatene. I mange avdelingene var kortene ennå ikke utfylt, noe som – i en fart – måtte ordnes for hånd. Det var bestemt at brevene først skulle sendes ut 11. april. Hadde de ikke skjønt at det var krig i landet? 

Generalmajoren kan vel også knapt ha trodd det han fikk beskjed om klokka 17 på ettermiddagen: «Kaptein Møller blir beordret til Kjeller for, sammen med plasskommandanten, å planlegge en forsvarslinje Leirelven-Øyeren. Telefonmelding fra Kjeller om at flyplassen hadde overgitt seg og at personalet derfor ikke så seg berettiget til å kjempe videre. Man måtte altså avstå fra dem.» 

Og mer oppløftende blir det ikke: «Maskingeværkompaniet marsjerte i retning Frogner-Skedsmo. Resten av bataljonen – to kompanier – ble sendt med jernbanen og lastet av på Leirsund. Bataljonssjefen, kaptein Løken, kom inn på kontoret på Kløfta og mottok der sin ordre, som sa at han skulle sperre av tilgangen til Frogner-Skedsmo fra sør. Man hadde planlagt å opprette linja helt fram, nesten til Kjellerholmen. Men en innløpende melding viste dessverre at dette punktet allerede var besatt av tyskerne. Oberst Mork fikk i oppdrag å sperre området rundt enden av Holsfjorden til Sollihøgda, så snart han hadde fått satt opp avdelingen sin.» 

 

Den britiske krysseren «Glowworm» drev minelegging langs norskekysten 8. april 1940, da den ble oppdaget av den tunge krysseren «Admiral Hipper». I sammenstøtet som fulgte, ble britene senket. Bildet stammer fra en soldat som var om bord på Hipper.

Masseflukt fra Oslo 

Samtidig med at Oslo har overgitt seg – mer eller mindre uten kamp – begynner offiserene på mobiliseringskontorene i byen å sende hjem igjen de som melder seg til tjeneste. Skogene nord for byen blir etter hvert fulle av menn i alle aldre, som vil forsøke å komme i kontakt med norske styrker – slik at de kan få slåss mot de uvelkomne gjestene. Utfartsveiene blir hurtig overfylt av endeløse rekker med flyktende oslofolk, som har hørt rykter om at byen snart blir bombet. 

General Hvinden Haugs kontor får utover dagen flere meldinger om tyskere i busser som befinner seg nord for byen. Det skal senere vise seg å være militærattaché Eberhardt Spiller som har besluttet seg for å spille helt. Han snapper et kompani fallskjermjegere som akkurat har landet på Fornebu, får fatt i fire busser – og kjører først noen timer rundt for å se hvordan det trygt går an å komme seg videre nordover. Utpå ettermiddagen blir de fire kjøretøyene observert på Gardermoen – der generalen med egne øyne ser dem fare forbi.  

Kaptein Spiller vil overraske kongen og kronprinsen, som han tror befinner seg på Hamar sammen med regjeringen. Greier Spiller ved sin kamikazeaksjon å sikre dem, vil han med garanti bli dagens helt i Berlin. Planen går imidlertid ikke opp, for når styrken utpå kvelden når fram til Midtskogen utenfor Elverum, blir de mottatt av veisperringer og hissige norske gutter som fyrer løs.

Spiller ble dødelig såret, og hele styrken trakk seg tilbake. Turen til Oslo skulle bli rått parti, der tyskerne på veien tok med seg nordmenn – som krigsfanger og levende skjold – i bussene sørover. De kunne flere ganger vært stoppet, men det ble aldri gitt noen klar ordre om angrep. Tvert imot ga general Hvinden Haug ordre om å fjerne sperringene, slik at gruppa trygt kunne ta seg trygt inn til Oslo – en uforståelig avgjørelse som han etter krigen ble sterkt kritisert for av Den militære undersøkelseskommisjonen. 

flammenes rov: Mange hus – blant annet Klækken Hotell – ble flammenes rov under de voldsomme kampene.

Quisling på lufta 

Utpå kvelden er det NS-formann Vidkun Quisling som sender sjokkbølger gjennom landet med en radiotale om at han nå er landets lovlige regjeringssjef, og at befal og mannskap sporenstreks skal legge ned våpnene. Han vil at kongefamilien skal komme tilbake til Oslo, der han lover at de vil få god behandling. Svaret fra Haakon den 7. er «nei». Han skulle ikke være konge i et okkupert land med en norsk regjering som ville bestå av landsforrædere uten nevneverdig støtte i befolkningen.

Reaksjonen fra tyskerne kommer 11. april – i form av et flyangrep mot Nybergsund. Men bombene og maskingeværkulene treffer verken konge eller regjeringsmedlemmer, som må løpe for livet og søke dekning i skogen. 

«Regjeringen maner hele det norske folket til å holde fast på den norske frihetsarven i trofasthet mot de store tankene som har båret landet vårt fram gjennom århundrene. Leve fedrelandet. Leve et fritt Norge», lød det krystallklare budskapet som – omsider – samme kveld i en regjeringsmelding som ble lest opp over svensk radio.  

 

 

En tysk soldat fotograferer, mens britiske krigsfanger er satt til å spa opp graver. Bildet er tatt i nærheten av Otta.

KILDER 

Lars Borgersrud: «Konspirasjon og kapitulasjon. Nytt lys på forsvarshistorien fra 1814 til 1940.» Forlaget Oktober, Oslo 2000. 

Egil M. Kristiansen: «Da tyskera kom». Stange Historielag 1990 

Norske rapporter i tysk oversettelse fra militærarkivet i Freiburg.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!