Naboene fra helvete
Nabofeider utløser ofte fysiske reaksjoner. Noen ganger har det endt i drap. I en by på Vestlandet gikk et eldre ektepar og la seg en fredagskveld i mars 1998. To timer etter midnatt brøt den psykopatiske nabosønnen seg inn. I hånden hadde han en stor øks.
Det koker i toppen på «Arvid». Han er utafor, lynende forbannet, truende og desperat etter medikamenter. Men hva svarte denne helvetes overlegen ved byens psykiatriske poliklinikk? At han var opptatt med andre pasienter og at 39-åringen skulle komme igjen på mandag! Tre ganger i løpet av denne fredagen er han blitt avvist. Faen ta dere! Personalet ved poliklinikken rygger unna.
Arvid trasker med raske skritt ned til sentrum. Han vet godt hvor han får kjøpt seg amfetamin, og svelger det unna med en gang handelen er unnagjort. Men stoffet har ikke den forventede virkningen på ham. Senere på kvelden sluker han alle tabletter han kommer over. Fra vitaminpiller til morens blodtrykksmedisiner.
Tilstanden hans blir enda verre. Pilleknaskingen gjør at personligheten hans sakte, men sikkert går i oppløsning, og de mentale sperrene bygges ned. Bruken av amfetamin forsterker de paranoide trekkene. Arvid er som en gammel, usikret håndgranat. Det er bare et tidsspørsmål før det smeller.
Genene hans er ikke de beste. Arvid vokste opp som nummer seks i en søskenflokk på åtte barn. Barndommen var preget av ustabile forhold i hjemmet, og flere i familien var preget av psykiske lidelser. Det utviklet seg til et merkelig reir hvor det også forekom kriminalitet.
Som ung mann fikk han diagnosen schizofren og psykotisk, og vrangforestillingene kom ofte. I tillegg hørte han stemmer – kjente og ukjente – som snakket til ham. Han fikk etter hvert behandling for sine psykiske lidelser, og har vært innlagt på sykehus 19 ganger. Den siste gangen for to år siden.
Men de senere år har Arvid, solid fanget av sitt rusproblem, slurvet med de jevnlige besøkene på sykehuset for å få satt depotsprøyter med medisiner. Sprøyter som han føler hjelper ham.
«Få dem vekk!»
Arvid, som nå bor alene med sine foreldre, har også i mange år måttet forholde seg til farens vrangforestillinger om de nærmeste naboene – det eldre ekteparet «Lillian» (69) og «Viktor» (78). Særlig gjaldt det Lillian. Han kunne unnskylde Viktor, som hadde vært sjømann under krigen og som nå var skrøpelig både fysisk og mentalt.
Men faren til Arvid var overbevist om at Lillian kunne avlytte huset deres. Han mente også at pensjonisten kunne slå av hovedbryteren til huset deres bare ved å bruke tankene sine, og at den samme tankeoverføringen fikk hunder til å bjeffe når han passerte dem på sine daglige spaserturer.
Arvid går innom en stampub i byen. Mange kjenninger prøver å få kontakt med ham, men det er som han er på en annen planet. De tilkaller broren hans. Han klarer å roe Arvid ned og kjører ham hjem litt senere.
Hjemme prater Arvid med foreldrene sine en liten stund før de går og legger seg. Plutselig hører han en stemme i hodet sitt, fra en person han kjente før. Stemmen sier at Arvid må «raske på, og få dem vekk», slik at han selv kan få fred. Han tenker at det må være Lillian og Viktor det snakkes om, og han er egentlig enig med stemmen. Han har da vært i en og annen krangel med naboene.
Han grubler videre i tåka. Vet at det ikke finnes skytevåpen i huset. Dessuten ville en skyter lagd noe jævlig støy. Men i kjelleren er det økser. Valget faller på den store kløyvøksa i vedbua. For nå har han bestemt seg – gamlingene skal dø. Og kløyvøksa vil være effektiv. Kraftige hugg i skallen på dem, så hodene triller av kroppene. Slik han har sett på en TV-grøsser en gang han var innlagt på sykehus.
Må skynde seg nå, det er blitt mørkt, ingen vil se ham. Arvid tar korteste veien over til naboene, på skrå over plenen. Inngangsdøra er låst, men han slår et lite hull i glasset og stikker hånda gjennom. En omdreining og han er inne.
Inne i gangen bruker han øksehammeren til å knuse et telefonapparat. Ingen skal få ringe til politiet. Deretter kjappe skritt oppover loftstrappa. Han regner med at ekteparet sover på loftet. Øksa holdes klar til hugg. Kanskje de har våknet av bråket?
– Av med hodene
Arvid er nesten blind på det høyre øyet, men lyset fra taklampa i loftsgangen er tilstrekkelig. Han smyger seg inn i det nærmeste soverommet. I mørket skimter han Lillian i en dobbeltseng. Hun er alene, og dyna er trukket godt over kroppen.
Idet Arvid slår på lyset, bråvåkner Lillian og setter seg opp i senga. Han kaster seg mot henne, hugger etter hodet. Hun verger seg så godt hun kan, prøver å holde i øksa, men angriperen er for sterk. Nytt slag mot hodet. Hun besvimer. Nå sikter Arvid som besatt mot halsen. Hodet hennes skal av. Men stopper brått. Han må finne Viktor også.
Han lister seg videre. Det nærmeste rommet er tomt. Men i det neste ligger Viktor og sover. Samme prosedyre. På med taklampa, hurtig angrep med øksa. Med stor kraft rammer økseeggen den puslete mannens hals. Gang på gang. Da Arvid er sikker på at mannen er død, legger han vekk øksa. Hodet kan likevel få sitte på skuldrene.
I kjelleren hjemme forsøker Arvid å skylle bort blodrestene på øksa. Han har tenkt å holde drapene hemmelig. Like etterpå vekker han likevel faren sin og forteller alt. – Jeg har gjort det riktige, ikke sant?
Faren svarer ikke på spørsmålet. Men blir med bort til nabohuset. Han blir sjokkert. – Du burde snakket med meg i stedet, freser han. Og får en nabo til å ringe politiet.
Arvid blir pågrepet på soverommet til moren. I arresten dukker alle stemmer og vrangforestillinger opp igjen, og han ender opp med å tygge av seg store deler av tunga.
Under hovedforhandlingene i desember samme år fremstår Arvid, som enkelte naboer karakteriserer som harmløs, som en angrende synder. Retten finner det klart bevist at han var sinnssyk da han utførte de grufulle drapene. Faren for nye straffbare handlinger gjør at Arvid, med en sinnslidelse som forsterkes av rusmisbruk, blir dømt til ti års sikring.
Denne saken ble første gang publisert 06/01 2015, og sist oppdatert 02/05 2017.