Alf Olav (29) er «bobby» i England
– Må regne med å slåss hver uke
Småbyen Guildford rett sør for London er idyllisk – men det er bare på overflaten. – Alle problemene i Norge kan du gange med ti her, sier Alf Olav Sandvik. Nevekamper med narkodealere, stygge ulykker, selvmord og slåssing med rusa personer er hans hverdag.
Livet som engelsk «bobby» er knalltøft:
– I går hadde jeg to selvmordskandidater jeg rykket ut til. Heldigvis fikk jeg stoppet begge. I natt var det en mann som falt ned på jernbaneskinnene og tok fyr. Og i kveld er det fredag og helgefyll, så da er det bare å forberede seg på slåssing i gatene her.
Vi sitter på en koselig pub i sentrum av Guilford. Foran meg sitter det som sannsynligvis er den eneste norske politimannen, eller «bobby» som de populært kalles, i det engelske politikorpset. Det er nemlig bare noen få år siden England åpnet for å skolere og ansette utlendinger. Alf Olav fra Arendal var på rett sted til rett tid.
– Jeg hadde truffet Claire, min kone, på folkehøyskole i Norge. Vi flyttet til England sammen, og jeg tok en utdannelse som sosiolog. Jeg fant imidlertid ingen jobb som passet meg, så da begynte jeg å tenke på en politiutdannelse.
Dead man talking
Alf Inge er litt av en plugg, han har alltid likt action, og på fritida spiller han amerikansk fotball. Han tåler en trøkk – og det trengte han i politiutdannelsen.
– Du går gjennom ulike program, som etterforskning, «community service» og utrykning. 9 av 10 tas ut av programmene underveis, men jeg kom meg helt til mål. De mente jeg passet best i Respond-styrken, og der har jeg jobbet siden jeg fikk fast ansettelse.
Respond er den første styrken som blir satt inn: Skjer det noe, er det Alf Olav og hans partner som hiver sirenen på taket og kjører klampen i bånn.
Det vil si, partner har han bare på kvelden. På dagskiftene opererer han på egen hånd.
– Det er alle slags scenarioer vi rykker ut på. I fjor skulle jeg sjekke opp et hus hvor det bodde en gammel mann naboene ikke hadde sett på en stund. Jeg brøt opp døra, og et forferdelig syn møtte meg. Rot og søppel overalt. Og en grusom stank. Oppe i 2. etasje så jeg beina til gamlingen stikke ut i gangen, han lå død under et teppe. Lukta var forferdelig, så jeg skrittet over ham for åpne et vindu. Men akkurat idet jeg skrevet over ham, brølte han til og reiste seg opp. Han var ikke død likevel! Jeg skvatt så fælt at jeg holdt på å gjøre i buksa!
Episoden har han ledd av mange ganger i ettertid.
– Man utvikler en nokså svart humor når man jobber i politiet, og denne har vi ledd mye av på stasjonen, ja.
Liten respekt for politi
Guildford er en halvtime med tog sør for London, i grevskapet Surrey. Hele Surrey har 4000 politifolk, mens Meteropolitan Police inne i London har 50 000. De deler imidlertid én bekymring: Narkotika.
– Det er enormt mye narko i omløp her. Det hender ofte det kommer gjenger sørover fra London for å selge eller distribuere. Iblant barker rivaliserende gjenger sammen. Da rykker vi ut og forsøker å pågripe dem.
Om Alf Olav lykkes å anholde en narkodealer, prøver han først å snu vedkommende rundt.
– De er mest verdt for oss om de kan gi informasjon om nettverkene, og de er mest sårbare rett etter pågripelse. Så jeg forsøker å gjøre dem til informanter for oss. Går de med på det, sender jeg dem videre til narkoetterforskerne.
De fleste går ikke med på det, og setter seg til motverge. Da får Alf Inge bruk for kamptreningen sin.
– Har motstanderen kniv, slår vi etter ledd. Vi er ikke bevæpnet, men har tåregass og batong. Motstander skal nøytraliseres. Det gjelder å finne smertepunktene. Vi trener masse forsvarsteknikk, vi trener med bruk av håndjern som våpen, og vi trener med batong. Men jeg foretrekker å bruke hendene mine. Det funker best.
På kvelden, og særlig i helgene, må Alf Olav alltid være forberedt på å slåss.
– De som har drukket mye, er ofte aggressive. Det aller verste er å slåss mot dem som har tatt «crystal met», et dop som er mye i omløp nå. Brukeren blir speeda, voldelig og får masse selvtillit. Respekten for politiet her er lavere enn hjemme i Norge, og når folk er rusa, forsvinner det lille de måtte ha av respekt.
Alf Olav forteller at det gir status i mange miljøer, også de ikke-kriminelle, å skade en politimann i slåsskamp.
– Og dreper du en politimann, er du kongen i fengselet. Det kjennes som det er flere som oppfatter politiet som sine fiender her, enn hjemme i Norge.
Aspirerer til Riot Squad
For ganske nøyaktig 40 år siden, i oktober 1974, var Guildford i nyhetsbildet verden over. Flere IRA-bomber gikk av i hovedgata, fire soldater og en sivilist ble drept, og mange flere skadet. Krigen i Nord-Irland var på sitt mest intense. Fire irske borgere ble pågrepet, og alle fire ble uskyldig dømt til lange fengselsstraffer. En skamplett for det engelske politiet, som brukte tortur mot de arresterte for å få de til å tilstå ugjerningen.
I dag er det ingen som frykter IRA-bomber i Guildford. Men man har fått en ny type terrorfrykt, og det er den samme som vi opplever i Norge: Ekstrem islamisme.
– Nabobyen Woking har et stort antall muslimske innbyggere, og blant dem et ekstremt miljø. Det siste nå er at det er avslørt planer i Farnborough, nabogrevskapet her, om enkeltaksjoner mot politimenn som ikke er på jobb. Islamistene skulle skjære hode av politifolk, omtrent slik de stakk ned og drepte en soldat som krysset en gate i London i fjor.
Alf Olav kan likevel få stifte nærmere bekjentskap med det som måtte være igjen av IRA.
– Jeg skal videreutdanne meg i Riot-avdelingen, og blir jeg tatt opp der, kan jeg bli sendt til større oppdrag andre steder enn i Surrey. Da er det mer alvorlige jobber, hvor det er forventet bråk. Som for eksempel i Belfast, når protestantene marsjerer i gatene.
Det er altså nok å bekymre seg for i jobben, men Alf Olav klager ikke. Hjemme venter hans kjære Claire og de to små døtrene. Når Alf Olav har fri, spiller han fotball med kompiser fra politiet. Får han tid, tar han seg en tur og ser favorittlaget, Manchester United. Han har slått rot i England, sier han.
– Jeg trives godt, og har fått mange gode venner. Det er godt miljø på jobben, og jeg tjener ikke så verst, sammenlignet med engelskmenn flest. Vi har råd til et par-tre utenlandsturer i året.
En av dem går til Arendal, om sommeren, hvor familien til Arne Olav har hytte. Ingenting slår Sørlandet om sommeren, sier Arne Olav - som først ble omtalt i Agderposten tidligere i år.
– Men jeg må hjem en tur om vinteren også. Mine to barn er halvt norske, og de må lære seg å gå på ski. Sånn er det bare!
Denne saken ble første gang publisert 23/12 2014, og sist oppdatert 02/05 2017.