Ultralett ørretfiske

Ørretfiske: Mange mener at selv ei stang med en kastevekt på 2-12 gram er i letteste laget for ørret over kiloen. Selv syntes jeg at dette var mer enn passe, og jeg mente jeg til og med hadde litt å gå på. En sommer bestemte jeg meg derfor å gå til anskaffelse av ei enda lettere stang. Jeg skaffet meg også ei ultralett snelle, men beholdt samme snøretykkelsen (multifilament 0,12 mm) som jeg bruker på vanlig lettspinnutstyr.

Utfordrende ørret

Sommeren var på hell; vi var et godt stykke ute i august, og befant oss på fjellet rett under tregrensa. Valget falt på en liten, lett sluk på 4 gram.

Tidligere på sommeren hadde jeg brukt stanga til fiske etter småørret og den største var vel rundt 400 gram. Ingen kjempe, men en skikkelig utfordring med denne lette stanga. Det som imidlertid slo meg, var at stanga var utrolig effektiv til å trøtte ut fisken med. Det var tydelig at ei lett, myk stang gjorde susen.

Like før vi var klare for soveposen, hadde jeg min første kontakt med fisk. Det var ingen 400 grams-fisk, det var helt klart. Fisken tok tak i snøret og ruste ut. Men dessverre tok det ikke mange sekundene før den slo seg av.

Tommy hadde hatt flere kontakter med fisk inne ved land på Montana, ei relativt stor svart og gul nymfe. I min egen boks finner jeg fram en 4 grams Møreungen med svart grunnfarge og gule prikker. Jeg byttet til denne sluken og begynte å fiske. Tommy hadde hatt kontakt med fisk ganske dypt, så jeg lot sluken synke til bunns før jeg sveivet sakte inn.

Stor overraskelse

Denne gangen var jeg mer heldig. Det begynte som et forsiktig napp, og jeg var sikker på at fisken var liten. Mest sannsynlig hadde den gått og supet i seg insekter langs bunnen, og dermed også supet i seg sluken min. Jeg ga et lite tilslag, fisken stoppet opp omtrent ett sekund, før den skjønte at den var kroket.

Først skjenet den et par meter sidelengs, så satte den kursen utover vannet. Stanga bøyde seg helt ned i holken, og det virket som om foten på snella var det eneste som stivet den opp. Snella hylte, og jeg skrek som best jeg kunne, jeg også.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Etter sikkert 20 meters utras begynte fisken å slappe litt av, og så var det min tur til å begynne å sveive. Det slo meg etter hvert at det ikke bare var fisken som ble sliten av denne kampen. Å holde ei énhåndsstang på strak arm når det er en gromfisk i andre enden, er slett ingen lett oppgave. Men jeg bestemte meg for å holde stanga der slik at vi begge skulle få en fight!

Da fisken nærmet seg land skrudde Tommy på hodelykta si, og endelig kunne vi se med egne øyne hvilken flott, blank fisk som nærmet seg land. Et siste lille utras gjorde den, ikke stort heldigvis, for armen min hadde neppe tålt så mye mer.

I lyset fra lykta kunne jeg se at fisken var godt over én kilo. Bare den ikke slo seg av inne ved land, tenkte jeg, det hadde jo vært typisk! Et godt tak under buken og over gjellelokkene - der satt fisken! Sommerens råeste ørretkamp var over, og det var tid for krigshylet. Vekta viste 1,5 kilo.

Denne saken ble første gang publisert 13/11 2007, og sist oppdatert 05/05 2017.