Tirr røya til hogg!
Når man fisker på tynn is, blir røya lett skremt av bevegelser på isen. Men det er mulig å tirre den til hogg...
Slik fisker du:
Slipp agn og blink helt ned til bunnen. Er det slambunn, dunker du gjerne blinken i mudderet noen ganger. Da virvler du opp en sky av slam, noe som lokker fisken. Er det steinbunn, kan du gjøre det samme. Fisken oppfatter skranglingen av blinken mot steinene.
Løft blinken opp fra bunnen og gjør noen lange, men kontrollerte lokkedrag der blinken løftes en drøy halvmeter. La den øyeblikkelig single ned igjen for slakt snøre. Juster snørelengden slik at agnet henger like over bunnen, med blinken hengende én eller et par desimeter over agnet.
Begynn selve lokkebevegelsen, som er like enkel som vrien! Blinken skal huske - men ikke hoppe - opp og ned i en konstant, rytmisk bevegelse. Bevegelsen skal være så langsom at du hele tida har stramt snøre ned til blinken, men ikke så langsom at ikke agnet under beveger seg hele tida. Bevegelsen skal ikke være så kraftig at blinken gjør utslag ut til sidene, men heller ikke så forsiktig at den ikke snur og vender seg om sin egen akse regelmessig.
Stikka skal hele tida beveges opp og ned 5-10 cm, slik at blinken sender ut diskrete blink og agnet småhopper og skjelver under. Å holde agnet rolig er vanligvis en liten dødssynd, og medfører ofte at fisken mister interessen.
Når du ser fisken...
Når du ligger der og kikker, merkes ofte fiskens nærvær første gang ved en nervøs bevegelse i hullets ytterkant, eller kanskje bare en sky av mudder som virvles opp. Røyas hvite finnekanter avslører den ofte dersom lysforholdene er dårlige eller bunnen er mørk, og det er spennende når fisken begynner å kretse rundt der nede.
Dukker det opp flere fisker på en gang, er det gjerne enklere å få dem til å bite. Konkurranselysten får dem ofte til å kaste alle hemninger på båten. Men en ensom krabat kan være kinkig til tusen. De første gangene drar den gjerne rett forbi, som om den ikke har sett blinken i det hele tatt. Men tro meg - det har den!
Arrogant og tilsynelatende uinteressert inspiserer den blinken, og svømmer gjerne inntil slik at godsakene stryker langs kroppen. Noen ganger er fisken bare innom, for aldri å komme tilbake, men andre ganger bestemmer den seg plutselig, og du kan se at den blir mer målrettet, og begynner å kretse rundt agn og blink i tettere sirkler. Kanskje dytter den borti agnet med snuten uten å åpne munnen for å ta. Da kan det lønne seg å svare med samme mynt, nemlig å snu på flisa og spille den kostbare.
Tenn røya ekstra
Kommer fisken mot agnet, så dra det vekk fra fisken rett før den skal ta det! Et par runder med denne medisinen ser ut til å tenne røya ekstra, og til slutt ser det ut som den skal ha agnet, om det så skal være det siste den gjør - og det blir det ofte! En vanlig begynnerfeil er å gi tilslag for tidlig. Vent til du tydelig ser at agnet og kroken har forsvunnet.
Driver fisken og smådrar i maggoten, så la heller være å gi tilslag til fisken tar skikkelig. Fisken kommer gjerne igjen dersom den har fått smaken på agnet, men skremmes hals over hode dersom du røsker maten ut av munnen på den. I visse tilfeller er agnbytte og statisk meite det som skal til. Da kan du også forsøke å legge agnet på bunnen, slik at det ikke virker like truende og mistenkelig.
Vrien røye
Er røya vrien eller virker skremt av blinken, slik at den ikke tør å komme inn under hullet, kan du prøve med mormyshka. Spesielt dersom du har en stim innom, kan fisken etter hvert bli skeptisk, og et plutselig redskapsbytte kan få dem i gang igjen.
Fisker du på dypere vann eller under andre forhold som gjør at kikking ikke er gunstig, bør du være oppmerksom på det punktet der snøret skjærer vannet i hullet. Ofte kjenner du ikke nappet på grunn av snørestumpen under blinken, men du ser det ved at snøret plutselig drar til siden. Dette er et typisk røyenapp, så gi for all del tilslag!
Det er gøy når man klarer å lure røya! Foto: Yngve Ask
Røya går ofte i stim. Derfor gjelder det å være effektiv når du først har stimen under hullet. Bilder og beundring av fangsten kan vente. Tid er fisk! Røya er verre enn abboren til å stjele agn, så her er det påkrevd å skifte agn ofte.
Når røya er i støtet, kan ofte nappet være kraftig og hissig, og ofte kommer det som lyn fra klar himmel dersom du ikke er oppmerksom. Ettersom du hele tida beveger stikka, kan fisken merke deg før du merker den, noe som medfører at den får panikk og drar i vei med agn og krok i munnen. Resultatet er et realt røsk i stikka og sjokkartede reflekstilslag fra fiskeren. Selv liten fisk kan virke stor når den napper slik, men uansett er det viktig at ikke tilslaget blir for voldsomt. En rask og bestemt løfting av stikka holder lenge.
Fôr fisken
Utpå vinteren trekker fisken vekk fra varpene, og fisket blir dårligere. På vårparten kan derimot fisket være suverent fram mot isløsning. Inne i grunne bukter og ved innos kan fisken samles, og her er det ofte en fordel å fôre dagen før for å lokke fisken inn på plassen. Oppmalt ost, oppmalte reker og kasein, gjerne litt luktende, er fine saker.
Merk hullet ditt slik at ingen tar seg til rette. Oppfôrede hull er annen manns eiendom! Til fiske på vårisen er fôring til tider suverent, mens fiske på nyisen jo foregår etter fisk som er mer interessert i andre ting, så her har det mindre for seg. Her kan du like gjerne slippe ned knuste eggskall eller lignende for å gi bedre kontraster mot bunnen. Røyefiske innebærer å stå opp i grålysningen, så syvsovere må regne med å se seg forbigått av A-mennesker i fangststatistikkene!
Denne saken ble første gang publisert 20/11 2007, og sist oppdatert 05/05 2017.