Hvor er storoksen?
Før jakta virker det som de store elgoksene ikke er redde for noen verdens ting, og de åpenbarer seg på de utroligste steder. Men når jakta tar til – ja, da er de borte!
Mange jegere jeg har snakket har erfart akkurat det samme: Når jakta begynner, fordufter storoksene. Det er derfor ikke så rart at enkelte jegere hevder storokser handler ut fra erfaring, at de husker når elgjakta starter, og når det blir utrygt å ferdes i skogen.
Støy skremmer
Når jakta starter, blir det brått mer ferdsel i terrenget. Hunder bjeffer ved jaktkoiene, jegere beveger seg i terrenget, bildører slamres, og folk prater og bruker jaktradioer. Da er det kanskje ikke så rart at skogens konge skygger banen?
Elgen beveger seg kjapt, og kan bevege seg inn i et annet jaktterreng, der jegerne kanskje ikke er klar over at de har en storokse gående. Når det er en okse igjen på kvoten, og kanskje ikke så lenge igjen av jakta, vil de fleste skyte den første de får øye på. Dermed smeller det mot den første elgen som åpenbarer seg - noe som gjerne kan være en mindre okse. Storoksen derimot, kan beine unna uten å bli lagt merke til.
Ofte er det slik i elgskogen. De store gutta gjemmer seg ofte bort med kua si. Mindre okser som opererer rundt i terrenget, blir som regel skutt, eller de oppdager faren og løper unna i lange klyv og med mye støy. Storoksen oppdager lett en artsfrende som stormer av gårde gjennom skogen, og blir dermed raskt mer på vakt. Et lite feiltrinn fra jegerens side resulterer ofte i at sjansen på storoksen går tapt.
Brunstige okser
Sommeren går med til å spise så mye som mulig, men når høsten kommer, blir storoksen opptatt av helt andre ting - nemlig brunsten. Den slutter nesten å spise, og mange av de største gutta på over 300 kilo raser nedover i vekt.
Okser som den ene dagen var "gode venner", kan den påfølgende dagen være bitre fiender. Skogens lov er enkel: Det er den sterkestes rett som gjelder. Oppsparkede brunstgroper og avbrukne furutrær i to til fire meters høyde forteller oss at her regjerer en okse.
Noen steder lukter det så sterkt fra brunstgropene at man kan kjenne brunstlukta rive i nesa når man nærmer seg. De mindre oksene som utfordrer en større artsfrende, gjør det med livet som innsats. Det er sjelden det kommer til de store konfrontasjoner i vår elgskog, men det skjer at elgokser blir stanget i hjel av rivaler.
Jeg observerte en gang en elg med 13 tagger som hadde ei brunstig ku oppe på en tett bjørkekolle. Spesielt stor var den ikke, men den var nok i overkant av 200 kilo. Rundt denne kollen drev tre små okser, hvorav den største hadde fire tagger. De to andre var fjordyr. Denne elgtrioen prøvde til stadighet å komme opp på kollen til kua, men 13-tagger'n jagde dem unna etter tur.
Problemet var bare at hver gang han sendte en høstkåt beiler av gårde, kom det en ny inn fra motsatt side. Det hele ble etter hvert ganske stressende for den stakkars brunstige oksen, men den klarte da å beholde kua si.
Myte eller fakta?
Mytene om at storoksene husker fra år til år og forsvinner fra terrenget når jakta starter, er det litt sannhet i. Ikke på grunn av at den skjønner når jakta starter, men rett og slett fordi den kjenner på kroppen at brunsttida nærmer seg. Derfor er det ikke så rart at storoksen er et vanskelig mål også under den mest aktive brunstperioden.
Litt lenger ut i jaktperioden, når de fleste kuene er paret og brunsten begynner å nærme seg slutten (gjerne i slutten av oktober), kan det virke som om storoksen begynner å vandre litt mer. På denne tida har jeg i høyereliggende områder observert store okser som har kommet gående - trolig på leting etter brunstige kyr.
Denne saken ble første gang publisert 19/09 2007, og sist oppdatert 04/05 2017.