Drømmestart i Namsen
Årelang erfaring og dyktighet er ikke nødvendigvis nok til å realisere drømmen om en laks som bryter 20-kilosgrensen. Man skal også ha litt flaks.
Vi er i Bjøra, en stor sideelv til det mektige Namsen-vassdraget. Det er i slutten av mai, og laksefisket er allerede godt i gang. Bjøra er én av to elver i Trøndelag som tjuvstarter sesongen med sesongåpning 15. mai. Stordalselva utpå Fosenhalvøya er den andre. Begge elvene har så langt gitt fangster som bærer bud om en god sesong. De Petri-brødre som ikke er i ute i felten, følger daglig med på børsen med oppløftende meldinger som spenner forventningene til himmels og stangtuppen til bunns.
Under brua på Øvre Flasnes pendler en båt sakte fra side til side. Stefan "Appe" Nordlund sitter bak årene, mens Christian Axelsson har kontroll over stengene. Bjøra bukter seg tilsynelatende dovent fra side til side gjennom den brede dalen. Fallet fra Grungstadvatnet til utløpet i selve Namsen er ikke mer enn seks meter.
- Men det er mer trøkk i elva enn man skulle tro, forteller Christian mens båten sakte sklir forbi.
- Man må jobbe for føden her som de fleste andre steder, fortsetter han og gliser mens han setter seg godt til rette og titter på kompisen, som ror for livet. Slik er harlingfisket. Noen må svette, mens andre må slite bak stengene.
Båten fortsetter sin tokt nedover elva. Kvarteret etter smeller det på den røde PL-wobbleren. Christian strammer til, og har kontakt med fisken med det samme. Men noe stort og voldsomt utras blir det ikke. Elva er fortsatt for kald til det. Like fullt er det ikke tvil om at det er storlaks på kroken. Etter et halvt minutts drilling fra båten velger Appe å ta laksen opp til båtplassen der forholdene ligger bedre til rette for å lande fisken. Laksen følger villig med, uten dramatikk.
- Det virker som om den sitter godt, forteller Christian, mens han kjører fisken kontrollert, uten å gi laksen den minste sjanse til initiativ.
Etter ti minutters kontant press gir laksen opp. En 8,5 kilos sølvblank Bjøra-laks ligger i håven.
- Hvilken start, smiler Christian. - Hvilket herlig liv - og dette livet kommer minst til å vare i tre måneder til!
Jo visst herjer feberen i Namdalen.
Premiere
Klokken er slagen. Det er midnatt til 1. juni. Eventyret er endelig i gang langs hele Namsen. Båter krysser elva på alle vald fra Tørrisdal til Stene. Det ryker fra kaffe- og pølsebål fra de fleste gapahuker. Dette er den magiske natta da alt håp som er akkumulert gjennom en lang vinter skal få sin utløsning.
En vandring langs elva gir bud om mye gammellaks (støing). En frustrert duo kan faktisk fortelle at de har tauet inn hele 12 gammellakser i disse premieretimene.
Oppe ved Bertnem/Klykken ror Stig Helmersen og Sverre Sundsteen. Også de har vært borti en del gammellaks, ellers ingenting. Båtene rundt dem har gitt opp én etter én, uten resultat.
En kald og klar natt går mot slutten. Duoen fra Brønnøysund og Stavern er i ferd med å gi seg, de også. Det er frosne og leie.
Konversasjonen er nå begrenset til énstavelsesord, et tydelig tegn på at premiereøkta går mot slutten. Idet den gulsvarte wobbleren treffer vannflata, får Stig øye på to-tre hoppende laks et godt stykke nedenfor. Ny laks på gang! Ingen tvil. Det setter nytt håp i dem begge.
Men lenge før de forventer det, hogger det til. Det er tungt! Sverre ser bare sporen idet laksen tar, og tenker med en gang at dette dreier seg om nok en støing. Men da laksen bare fortetter sin ferd oppstrøms og passerer båten, begynner de to å lure. Kanskje er det storlaks likevel?
Etter et kvarter i båten, da laksen stort sett gjør som den vil, bestemmer duoen seg for å dra på land. De slipper seg helt ned ved valdgrensen til Foss/Engstad. I yttersvingen her går elva dyp, og Stig vil for all del unngå å få laksen inn på grunt vann for tidlig. Laksen blir gal av slikt, og gal fisk går det ikke an å forhandle med!
På land kjempes kampen med rå muskelkraft. Selv om Sverre og Stig ennå ikke har sett motstanderen, vet de nå at dette må være en laks av betydelig størrelse. Men Sverre er ingen liten mann, han heller, så kampen forstsetter med uforminsket styrke.
En time seinere er situasjonen like fastlåst. Laksen vil ikke gi seg, og Sverre begynner å bli sliten.
En medhjelper som har kommet til, tipser dem om en grunn sandbanke med et bekkeløp på innsvingen av elva på valdet like nedenfor. Sverre og Stig er ikke seine om å kaste seg i båten og over elva med laksen etter. De lykkes. Kampen fortsetter. Kvarteret seinere får de to se laksen på grunna for første gang. Monsterlaks!
Monsteret går selvsagt av skaftet, og tar løs ut mot dypet igjen. Sverre får momentant "harrahjerte" som de sier på hans kanter. Nordlendingen ved hans side tar det hele mer med ro, iallfall tilsynelatende.
Laksen er ikke bare gal; nå er den også blitt sliten. Det varer derfor ikke lenge før Sverre har fått den inn mot bekkeløpet igjen. Slik fortsetter dansen inn og ut av bekkeløpet noen runder til.
Stig gjør seg klar med kleppen. Han vet at når en skal kleppe en slik stor fisk, må man være hundre prosent sikker - og mer til. Det hele går svært fort. Det eneste Sverre får med seg, er en nordlending som springer til skogs med en diger fisk på slep. Like etter bøyer de to seg over laksekjempen. Begge er helt stumme. Så kommer brølet, før de igjen mister munn og mæle.
Begge vet at dette er laksen i deres liv. Vekten stopper på 22,0. En fryktelig sliten Sverre Sundsteen er våt i øyekroken. 22 kilo! Det er ikke til å tro.
Denne saken ble første gang publisert 24/06 2008, og sist oppdatert 05/05 2017.