Bonusørret på røyevarpet
Mange garvede ørretfiskere blir rammet av røyefeber så fort isen legger seg. Men når storrøya svikter – som den jo ofte gjør – hvorfor ikke prøve vinterørreten? Ørretfiske kan by på store overraskelser og nervepirrende opplevelser også midtvinters.
Det går på det fjerde døgnet med resultatløst kikkefiske etter de store røyekubbene. Vi har tilbrakt mangfoldige kalde timer på isen med store forventninger og blikket naglet intenst til røyeblinkene som danser forførende i det krystallklare fjellvannet - men til ingen nytte.
Vi aner at glupske storrøyer er på farten, og drar i røyeblinkene etter alle kunstens regler. Pulsen dundrer, men ingenting skjer. Det er helt dødt. Til og med småfiskene er borte; det eneste tegnet til liv er noen vårfluelarver som boltrer seg med godsakene på bunnen. Først etter en lang stund kommer smårøyestimen tilbake for å fortsette middagen.
En enorm fisk
Etter en lang bålpause er vi igjen på isen. Fjellene i øst gløder i rosa, og skaren spraker godt under føttene. Vi endrer taktikk, og forsøker oss med ørsmå mormyshkaer. Selv ikke de lunefulle storrøyene bør la seg skremme av disse. Timene går, og de femten minusgradene begynner å merkes, også under tykke dunjakker.
Med ett blir smårøyene urolige igjen; de jager rundt, stresser fram og tilbake og aner tydelig fare i nærheten. Mormyshkaene danser forførende; pulsen og forventningene øker, og kulda er for lengst glemt. Vi skvetter godt da en enorm skapning raser forbi bare en liten meter under nesene våre. Den er gedigen, og går for høyt i vannet til at vi får spottet hele fisken. Sekunder etter er den tilbake, jafser brutalt i seg en steikerøye og blir borte.
Tilbake er bare en muddersky, noen vettskremte smårøyer og to skjelvne fiskere på hvert sitt reinskinn. Det var ørret. Stor ørret! Vi snakker fire-fem kilo! Dette sterke synet blir naturligvis gjenstand for mye prat rundt bålet i lavvoen denne kvelden. Før vi sovner, har nok ørreten lagt på seg noen kilo også. Men at den var stor, er ingen tvil om!
Som lyn fra klar himmel
Ny dag, ny strategi. Nye hull må bores, ettersom gårsdagens hull er bunnfryst. En gedigen balansepilk og en liten røye som måtte bøte med livet etter uheldig kroking dagen før, glir ned mot bunnen. Smårøyene stusser litt, men blir snart fortrolige med sine to nye "venner", og fortsetter å meske seg med ostedelikatessene.
Så er det bare å smøre seg med tålmodighet, ta et lokkedrag i ny og ne og håpe at udyret er lysten på middag i dag også. Timene går, og sola er snart på god vei vestover. Balansepilken og røya - som er kroket slik at den fiskes som en balansepilk - jobber seg til siden i vannmassene. Den vrikker forførende og virker helt naturtro.
Så med ett er den der - som lyn fra klar himmel! Hjertene våre hopper over noen slag, og vi rekker verken forførende lokkedrag eller tilslag. Her er det ørretbeistet som er sjefen. Den har allerede røya i kjeften, og raser av gårde.
Jeg forsøker febrilsk å justere bremsen, men til ingen nytte. Snøre og bremsesystem er frosset dønn fast, og både snelle og stang minner mer om en isklump. En generaltabbe, men det er for sent å gjøre noe med det nå. Å håndkjøre en ørret i femkilosklassen med fire-fem meter line ute er ikke lett. Utras på utras stoppes med snøret kveilet rundt hånda, som stikkes ned i hullet i desperate forsøk på å unngå at snøret skal ryke.
Det hviner i det 22 mm tykke snøret, som er i ferd med å briste. Det skjærer seg inn i håndflata. Det blir hardt mot hardt; jeg har ikke mer snøre å gi, mens ørreten på sin side gir alt den har.
- Nå ryker det! skriker jeg, men så roer ørreten seg, og jeg kan hale fisken forsiktig oppover, før den bykser av gårde på nytt og setter snøre og nerver på nye prøver. Først en dramatisk halvtime seinere får vi dratt udyret oppover akkurat idet den samler krefter til nytt utras. Den er slett ikke utslitt, så det gjelder ikke å nøle nå. Ørreten, som regelrett fyller det 155 mm brede hullet, dras med faste grep om snøret opp mot lyset i enden av tunnelen.
Idet hodet bryter vannflata, virker det som om fisken skjønner alvoret, og den gjør noen brutale byks. Vannspruten står, og kroken spretter ut av kjeften. Som i sakte film glir drømmeørreten ned i mørket igjen. Med et plask kjører jeg desperat hånda etter, bommer først, men så får jeg et realt grep om gjellene og river beistet opp på isen! Et gledeshyl ljomer mellom fjellene rundt det lille fjellvannet.
Seiersdans
Etter seiersdans og fotografering av vidunderet fortsetter vi fisket. Mest av ren nysgjerrighet - kan det gå flere storørreter her? En liten time senere ligger svaret og glinser på isen ved siden av "storebror" - riktignok en liten kilo mindre enn førstemann, men desto feitere og vakrere. Lykksalige og tilfredse loffer vi mot lavvoen under stjernehimmelen og fullmånens mektige lys. Ørretbeistene fyller fjellpulken fra ende til ende. Det er nær 10 kg ørret, og vi må snu oss rett som det er å betrakte dem, som om det ikke helt har gått opp for oss at det er sant.
I dagene som følger, ser vi fortsatt ikke snurten av storrøyene, men det blir flere fine ørreter på én til to kilo på balansepilk. Alle fiskene vi får, er feite og fine, og med rikelig med halvfordøyd smårøye i magen. Det er lite tegn til dårlig vinterappetitt hos disse ørretene! Det er to fornøyde fiskere som vender tilbake til sivilisasjonen - etter tidenes dårligste røyetur riktignok, men med pulker som er tyngre lastet enn da vi dro hjemmefra!
Denne saken ble første gang publisert 04/04 2008, og sist oppdatert 05/05 2017.