Dachs – en tøff allrounder

Dachs: Velger du en stri- eller korthåret normaldachsvalp fra jaktmessig og eksteriørt sett godt dokumenterte foreldredyr, og preger den på riktig måte, kan du i utgangspunktet bruke hunden til jakt på svært mange viltarter. Det er ikke dårlig, sett på bakgrunn av at dachs for ikke så mange år siden hovedsakelig ble sett på som en ren hihund. En ting er sikkert: Det bor mye vilje og jaktlyst i en liten dachs.

Det er som kortbeint drivende hund, altså til rådyrjakt, og for en del jegere hjortejakt, dachs har gjort suksess i Norge og Sverige de senere tiårene. Det er i første rekke strihåret og korthåret dachs som brukes til jakt. De aller fleste langhårete dachser er selskaps og/eller blodsporhunder.

Dagens normaldachser i Norge og Sverige er primært kjent som en «løs på drevet halsende» hund. Den brukes til jakt på hare, rådyr, hjort og elg. Bruken som hihund til jakt på rev og grevling har gått tilbake de senere årene, men det finnes fremdeles mange blodslinjer som har enten forligger- eller egenskaper som revesprenger i fullt monn. Med preging og trening kan disse hundene bokstavelig talt gjøre det skarpt i hijaktsammenheng. Og som spor- og ettersøkshund er dachsene fullt på høyde med de fleste andre raser.

Dachsens allsidighet illustreres kanskje best ved at rasen har fire forskjellige jakt- og brukshundprøver, hvorav tre gir rett til championattittel som "Arbeidende" hund. Så det er kanskje ikke så rart at mange kaller dachsen for den lille allrounderen.

Dachs er ubetinget den mest populære småhundrasen til jakt i Norge. Strihårdachs har fast plass på NKKs årlige tjue på topp liste for registreringstall. I 2005 ble det ble registrert 486 strihårete, 208 langhårete og 208 korthårete normaldachshunder. Rasen er organisert i Norske Dachshundklubbers Forbund.

Individualister: Dachshunden tilhører gruppen såkalte chondrodystrofe raser; lengdeveksten i de lange rørbeina i for- og bakbein stanser på et tidlig stadium. Men de normalstore dachshundene er ingen dvergrase skapt gjennom degenererende avlsarbeid. Det er bare beina som ved et naturens lune ble forkrøplet av et muterende gen en gang i fjern fortid. Hundens øvrige proporsjoner utvikler seg normalt og harmonisk.

Og selv om dachser kanskje kan sies å komme i små størrelser, er de store individualister som påvirker omgivelsene etter beste evne. De tar seg til rette, og trenger vanligvis en god og konsekvent flokkleder. Sans for livets goder har de også, og vekten kan fort øke utover det forsvarlige hvis eieren ikke passer på.

Ett er imidlertid sikkert; med sitt spesialiserte eksteriør er den opprinnelig frambrakt for å arbeide under jord, og kan ergo ikke være eldre en hijakten. Men siden hijakt med hund er beskrevet i skrifter helt tilbake til år 211 før vår tidsregning begynner, blir man ikke mye klokere. Imidlertid var det tyskerne som renavlet og satte standard for rasene, med korthår som den første i 1879. Rasens egentlige navn er dachshund, som kommer fra det tyske ordet dachs og betyr grevling: Altså grevlinghund.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Historisk sett skal dachsen opprinnelig også være brukt som jagende hund, men fra rasen ble etablert i forbindelse med dannelsen av de nasjonale kennelklubbene på slutten av 1870-tallet og fram til 1940-årene, var det først og fremst hiegenskapene dachsen var kjent for. Primært ble avlsarbeidet innrettet mot at hundene skulle arbeide under jorden med rev og grevling.

Rundt århundreskiftet begynte tyskerne å interessere seg for enda mindre hunder som var egnet for å gå ned i kaninenes småganger.

Mange varianter: Gjennom systematisk avlsarbeid fikk man fram de nye dachsstørrelsene kanin og dverg.

Dachshunden finnes i ni forskjellige varianter: De tre forskjellige størrelsene standard, dverg- og kanindachshund finnes alle i tre forskjellige hårlag; korthår, langhår og strihår.

Det er dachsens brystmål som avgjør hvilken størrelsesvariant den tilhører: Kanin skal ikke ha større enn 30 cm, dverg ikke større enn 35 cm, og normal skal ha over 35 cm brystmål. Disse målene blir tatt rundt brystkassen like bak forbeina. En bokstav (D = dverg, K = kanin, N = normal) i hundens registreringspapirer angir at hunden er endelig målt og klassifisert. Dette skal skje på hundens første utstilling etter fylte 15 måneder. I enkelte land er det vekten som avgjør kvalifiseringen, men en normaldachs skal uansett helst ikke veie over ni kilo.

Er hunden tyngre, er den enten for stor til det beregnede bruksområdet, eller for feit. Alle farger er tillatt, unntatt ensfarget svart eller ensfarget hvit. De vanligste fargene her i Norden er rød, svart/tan, brun/tan og viltfarget.

Hvor gammel dachshundrasen er og hvor den oppsto, strides de lærde om. Sannsynligvis stammer dachshunden fra en eldgammel tysk bracketype, noe som delvis bekreftes av funn fra romertiden.

Normaldachsen, uansett type, skal være en kortbeint, lang og tettbygd hund med kraftig muskulatur. Den skal ha god holdning, og være forholdsvis aktiv. En dachs skal aldri virke nervøs eller sky. Lang kropp er viktig, fordi en kort kropp hemmer bevegelsene. Ryggen skal likevel ikke være så lang at kroppen mister kraft, og ikke være rett som en strek. Hodet skal bæres stolt og fritt, være langt, med skarpe trekk og smalne inn mot snuten. For kort brystkasse regnes som en alvorlig feil. Strihårete og korthårete dachser skal ha en lang og muskuløs hals, blant annet for å øke effektiviteten i hi.

Reklame

Pirrende tilbud hos Nytelse: Leketøy for voksne fra kr 10!

Eksplosjon etter krigen: Den strihårete dachsen var så godt som utdødd på 1870-tallet. Men entusiaster greide ut fra avlsmaterialet som fremdeles eksisterte, og ved hjelp av innkryssing med blant annet engelsk dandie dinmont terrier og tysk dvergschnauzer, å rekonstruere rasen og redde den for ettertiden. Fram til slutten av 1940-tallet var strihår en svært fåtallig rase både i Norge og Sverige.

Men så skjedde det en nærmest eksplosjonsartet vekst; i Sverige økte antallet årlige registreringer med over 3000 i perioden 1946-1970. Og det er ikke bare her i Skandinavia at den strihårete dachsen er populær; den er - dessverre - en av de største rasene i verden, fordi kombinasjonen av gemytt, oppførsel og utseende gjør den til en hjerteknuser av rang. Dette er en skjebne som har betydd slutten for mange jakthundraser når det gjelder jaktmessige egenskaper. Og til syvende og sist også for rasens spesielle karaktertrekk. Men strihårdachsen framstår likevel som en utpreget jakthundrase i Norge og Sverige.

Korthåret dachs ble lenge sett på som den «klassiske» dachsen, selv om både stri- og langhår historisk sett hadde eksistert i mange hundre år. Korthåret dachs skal, som navnet tilsier, ha kort hårlag. Det skal bestå av tettsittende og temmelig grove hår, som skal være glinsende og vel tilliggende. Langhåret dachs skal ha glinsende, rett eller svakt bølget hårlag. På hodet skal det ligge inntil. Under halsen og kroppen, på ørene og beinas bakside, lengre enn på kroppen. Pelsen på halens underside skal danne en fane. Langhårete dachser blir ofte ypperlige spor- og ettersøkshunder, men brukes ikke ofte som løs på drevet halsende jakthund. Men ikke undervurder dem: Det finnes faktisk langhårede drevchampioner i Sverige.

Dachser har sjelden pelsproblemer. Generelt kan man si at korthår trenger en stiv børste og pusseskinn, langhår en fintannet metallkam, og strihår en karde og sløv trimmekniv. De to første krever svært lite pelspleie, men strihåret må ofte trimmes og pusses. Men det kan være meget varierende kvalitet på strihårspelsen, fra nesten korthårsutseende til ullpels som krever omfattende pelspleie. En strihåret dachs skal for øvrig aldri klippes, den skal «nappes». Skal du ha en jagende strihår med god brukspels, bør du stille spørsmål om pelskvaliteten på valpen og slekten.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Se rasestandard her

Denne saken ble første gang publisert 03/07 2007, og sist oppdatert 05/05 2017.