villmarksliv.no

DE SISTE ÅRENE har registreringstallene ligget jevnt på mellom 1050 og 1250 valper. (Foto: Peder W. Cappelen)

Norsk elghund grå brukes med hell både som stillende elghund og som bandhund (lurhund), først og fremst til elgjakt, men også til hjortejakt. Til tross for en tilsynelatende seiglivet myte om det motsatte: Dette er - takket være bevisst avl - trivelige hunder med rolig gemytt som egner seg godt som familiehund. Hår faller det av dem, men hund lukter det ikke!

Registreringsmessig er norsk elghund grå en av Norges virkelig store raser, uansett type. Norsk kennel klubs (NKK) årlige registreringsstatistikk byr sjelden på de store overraskelsene; et sikkert veddemål er hvilken rase som ble nest mest registrert siste året: norsk elghund grå.

De siste årene har registreringstallene ligget jevnt på mellom om lag 1050 og 1250 valper. For gråhundens status blant landets elgjegere er som det norske grunnfjellet, og dessuten er den nasjonalrasen vår!

Dagens gråhund stammer fra en meget gammel naturrase som i mer eller mindre uforandret form har eksistert i tusenvis av år her oppe i nord, sammen med andre nordlige jaktspisshundvarianter.

Den er en stillende hund som fra gammelt av ble brukt til jakt på rovdyr som bjørn og gaupe, hjortevilt, og fugl. Men mot slutten av 1800-tallet endret jaktsituasjonen seg for mange skandinaviske jegere. Elg og bjørn fantes knapt igjen, og interessen for å holde høyt spesialiserte hunder beregnet på disse viltartene ble stadig mindre. Skogsfugl var det derimot mye av, og mange krysset større spisshunder med mindre treskjellere for å styrke fugleegenskapene.

Først og fremst elghund: Men dagens gråhund er en ren elghundrase i og med at avlen jaktlig sett omtrent utelukkende er rettet mot oppnådde resultater på elghundprøver. De fleste gråhunder er løshunder og startes på løshundprøver, men mange brukes først og fremst som bandhund. En kombinasjon av bruksområdene er heller ikke uvanlig.

Gråhunden omtales ofte av mange som «urgammel» og «uforandret gjennom uminnelige tider». Disse påstandene har en kjerne av sannhet, men med store forbehold. Den er utviklet fra en homogen og omfattende spisshundbestand, og sannsynligvis også med blod fra helt andre raser.

Den grå elghunden er en typisk spisshund, med tett, kort kropp, kvadratisk bygning og god reisning. Hunden skal gi inntrykk av kraft og stolthet, og ha mørke, trygge øyne og spisse ører. Halen bæres stramt kringlet over ryggen. Hårlaget skal være tett og rikt, men ikke strittende.

Den illsinte gneldrebikkja som sto bundet til en tykk kjetting og skremte vannet av uskyldige forbipasserende, finnes knapt mer. I tillegg til å fungere fint i familiesituasjoner, og er gråhunden jevnt over mer enn gode nok jaktmessig. Den er lett å dressere, og en hund med bra appelldressur er som kjent mye lettere å ta med seg overalt enn en hund uten dressur. Den er systematisk avlet fram som jakthund, og en elghund som ikke brukes til jakt, blir neppe den lykkeligste hunden!

Spisshunder er riktig nok spisshunder, og hannhundene imellom kan det bli både knurring og mer tannfaste konflikter. Gråhunden blir ofte tidlig jaktmoden, men er jaktlysten stor, bør man gå varsomt fram. For den kan være sta og til dels vanskelig å kalle inn, og flere mener at for stor grad av påholdenhet er et økende problem innen rasen.

Avlsmålene for dagens gråhund har som utgangspunktet at det må være et bredt arvemateriale å ta av. Jaktprøvereglene utgjør basis for avlsmålet, og jaktmessig skal det arbeides for å få en hurtigere framgang i arvematerialet. Det er bevist at arvegradene varier på de ulike momenter for løshund. På bakgrunn av dette vil det være et mål å lage indekser som gjør det mulig å avle systematisk på jaktprøvemomentene. Det er videre et hovedpoeng er å avle på friske dyr, og ivareta det gjennomgående gode gemyttet rasen har i dag.

Den fastsatte eksteriørstandarden skal beholdes med særlig vekt på mørk maske, små ører, kvadratisk og sterk kropp, høyt ansatt og godt krøllet hale midt over rygglinjen, god pels og farge uten sot, velvinklet benstamme og gode bevegelser. Innavl må unngås. En hannhund tas ut av godkjenningslisten etter å ha fått 100 avkom, og samme hund bør ikke forekomme mer enn en gang i valpens stamtavle.

Historie: På Almeö i Hornborgasjön, i svenske Västergötland, foregikk det på begynnelsen av 1980-tallet arkeologiske utgravninger som resulterte i mange interessante funn fra steinalderen. Det som overrasket arkeologene mest, var funnet av restene av en hund - og ikke en hvilken som helst hund - den eldste jakthunden vår historie kjenner til på den skandinaviske halvøya. Det 9000 år gamle skjelettet hadde grove urtidsaktige trekk, og ut fra måten det lå plassert, kunne arkeologene fastslå at hunden var begravet med omsorg og plassert i sovestilling.

Hunden var tydeligvis blitt begravet etter et spesielt ritual; det var strødd et pulver med okerrød farge over den. Skal vi dømme etter tidligere funn, blant annet funn datert som 7000 år gamle, har ikke dette vært uvanlig i Skandinavia. Dette var hunder av spisshundtypen, og kynologene mener at steinalderjegerens jakthund hadde mange trekk til felles med dagens gråhund. Videre mener man at denne hundetypen hadde mange jaktlige trekk felles med våre tiders laikaraser. De kunne brukes til alle typer vilt. Hundene var både drivende og stillende og ble også brukt som båndhund.

På slutten av 1800-tallet bestemte man seg for å få orden på spisshundspørsmålet på den skandinaviske halvøya. Antallet spisshundvarianter var meget stort; ethvert sted med respekt for seg selv hadde sin variant som opp gjennom århundrene var blitt brukt som gårdshunder og til elg- og bjørnejakt. Variantene gled over i hverandre uten noen klare skillelinjer - man kan si at det eksisterte en sammenhengende rekke varianter fra dalbohunden i sør til lapphunden i nord.

Ytterpunktene var definitivt forskjellige, men overgangen mellom de enkelte variantene fra sted til sted var så umerkelig at det var umulig å si hvor en type sluttet og en annen begynte. I 1907 ble det opprettet en svensk/norsk komité som blant annet fikk ansvaret for å bringe orden i denne kaotiske situasjonen. De svenske medlemmene var Hugo Samzelius og S. Shalin, mens Norge var representert ved Th. Backe. Blant komiteens oppgaver var den viktigste - og vanskeligste - å bli enige om hvordan standarden til den skandinaviske halvøyas grå elghund skulle se ut.

Allerede på dette tidspunktet var det særlig to typer som skilte seg ut - en større og en mindre variant av gråhundtypen. Komiteen besluttet å velge bort den større varianten, som hadde hovedutbredelsesområdet sitt i Jämtland. Man gikk inn for å gi fortrinnsrett for den mindre typen fordi den større ble ansett for å være «treg, uintelligent og med liten jaktlyst». Dette var i den tida da de nordiske kennelklubbene hadde fått et skikkelig fotfeste og organisasjonsmessig for alvor begynte å feste grepet om avl, stambøker og «rene» raser.

To bruksformer

Løst eller band: Norsk elghund grå brukes enten som løshund eller bandhund. Løshundtradisjonen er sterkest på Østlandet, mens bandhundbruken tradisjonelt har vært sterk nordover, i Trøndelag og i fjellterrengene i Hedmark og Oppland.

Norsk elghund grå:

Norges nasjonalrase og den største jakthundrasen i landet. Organisert i Norske elghundklubbers forbund (NEKF). Forbundets nettadresse: http://www.elghundforbundet.no/.

Leder for Avlsutvalget er Per Helge Pedersen, 6658 Rindalsskogen, tlf. 71 66 68 64 Mobil: tlf. 41 91 52 19. E-post: mailto:php@svorka.net

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!