Gordonsetter: På denne tiden gikk det flere år mellom hver gang en gordonsetter ble tildelt denne premiegraden. Dette er heldigvis ikke tilfellet lenger - i løpet av de siste 40 årene har gordonsetteren i Norge gått gjennom en rivende utvikling, og framstår i dag som en av de absolutt ledende stående fuglehundrasene våre.De siste fem årene har registreringstallene for rasen vært som følger: 810 i 2001, 814 i 2002, 816 i 2003, 885 i 2004, 905 i 2005, og 765 i 2006.

Dagens gordonsetter stammer i likhet med de andre setterrasene fra såkalte "setting-spaniels". De som ligger bak gordonsetteren ble hovedsakelig avlet fram av hertugen av Richmond og Gordon, Alexander av Gordon (1743-1827), på Gordon castle i Skottland. Det finnes riktig nok flere beskrivelser av "black and fallow" setting dog (svart og gulbrun setter) fra både 1600- og 1700-tallet, men det var først rundt 1820 at hertugen til Gordon castle begynte arbeidet som til slutt har resultert i dagens gordonsetter.

Sønnen George arvet tittel, slott og hundegård i 1827, og videreførte sin fars arbeid. Men hertug George døde bare få år senere, i 1836. Han etterlot seg 11 hunder, men bare én av dem var svart og rødbrun (black and tan).

Disse setterne fra Gordon castle ble ansett som lette å dressere. De hadde visstnok medfødte anlegg for sekundering, gode standinstinkter, og var utholdende selv om det etter sigende manglet en del på "fart og stil". Gode neser og få blindstander er andre egenskaper disse første representantene for rasen skal ha innehatt.

Tidligere tiders gordonsetter var for øvrig vesentlig større og tyngre enn de vi vanligvis ser i dag. Datidens jegere klaget visstnok stadig over at gordonsetteren var for stor og tung, og at den manglet farten som var nødvendig for å hevde seg helt i toppen på jaktprøvene.

Likevel vant gordonsettere samtlige premier på den aller første jaktprøven som ble arrangert i Storbritannia i 1865, så enkelte individer må allerede den gangen hatt nødvendig fart, stil og viltfinnerevne. En annen gordonsettermann som fikk stor betydning for rasens videre utvikling, var skotten Robert Chapman med kennelnavnet "Heather".

Han begynte med oppdrett av gordonsettere i 1875, og hadde som uttalt mål å lage en mer elegant og lettere gordonsetter. Etter hvert ble Heather-stammen meget populær, og interessen for rasen tiltok etter at den i mange år var blitt forbigått, særlig av engelsksetteren, men også av pointeren.

Isac Sharpe (1867-1938), en annen velkjent gordonsettermann, avlet fram hunder under kennelnavnet "Stylish". Han var i motsetning til Chapman hovedsakelig interessert i rasens bruksegenskaper.

I perioden 1860-1900 var det enkelte britiske gordonsetteroppdrettere som krysset inn irsksetter i rasen, andre gjorde det samme med engelsksetter. Likevel bevarte gordonsetteren hovedsakelig fargene svart og brun, og allerede på 1860-tallets britiske hundeutstillinger begynte man å se på alle andre farger enn denne kombinasjonen som uønsket. Men i ettertid har mange betegnet begrensningene i farger som en katastrofe for rasen.

Fram til dette tidspunktet var gordonsetteren den mest framgangsrike og populære av de tre setterrasene, men med innføringen av de strenge fargekravene ble avlsmaterialet drastisk redusert, noe som ført til at rasen havnet i skyggen av den engelske setteren.

Til Norge kom gordonsetteren forholdsvis tidlig - omkring 1860, da engelskmannen John Blackwell bosatte seg i Vågå. Som ivrig jeger hadde han med seg flere gordonsettere som han avlet videre på. Mot slutten av 1800-tallet og i begynnelsen av forrige århundre ble det importert mange gordonsettere av godt jaktblod til landet, blant annet fra både Heather- og Stylish-stammen. Rasen var i framgang, nye entusiaster dukket stadig opp, og flere steder i landet utviklet det seg etter hvert meget gode gordonsetterstammer.

Norsk Gordonsetter Klub (NGK) ble stiftet i 1916, og i løpet av de to første årene fikk klubben hele 150 medlemmer! I dag har NGK 2375 medlemmer, og er uten sammenligning den jakthundklubben i landet som kan vise til både raskest og størst vekst både i antall medlemmer og registrerte hunder. Dette skyldes nok først og fremst at klubbens ledelse har evnet å skape et meget godt miljø; de har tatt ansvar for medlemmene sine og blant annet skaffet dem et flott trenings- og aktivitetssenter i Trysil der de kan utfolde seg på 70 000 mål godt rypeterreng.

Det har også gitt gode resultater at klubben har satset på å utdanne instruktører, og i motsetning til en del andre raseklubber har NGK lykkes i å bygge opp et fungerende distriktskontaktnett bestående av dyktige og erfarne mennesker.

Fra 1920-tallet og framover sank rasens anseelse blant norske jegere. Det hevdes at både eksteriør og jaktegenskaper ble dårligere, og gordonsetteren tapte "terreng" og popularitet til engelsksetteren og pointeren. Etter krigen og fram mot 60-tallet befant gordonsetteren seg nede i en bølgedal. Medlemstallet i NGK sank, og det ble registrert rundt 50 valper pr. år. Få oppnådde utstillingspremie (ca. 20 %), og svært få ble premiert på jaktprøve (under 5 %). Under klubbens høyfjellsprøve i 1949 uttrykte formannen sin bekymring og sier at rasen manglet dressører og aktive jegere.

Men fra slutten av 1960-årene og fram til i dag har situasjonen forandret seg radikalt. I 1968 skjedde det noe som fikk betydning for den norske gordonsetteren. Johan B Steen søkte NKK om å få fornye GS blodet ved å bruke en engelsksetter på sin tispe Stugudalens Troya, en glimrende tispe som blant annet hadde vunnet Unghundpokalen. Det var en ettertraktet premie på den tiden, som ble tildelt vinneren av ærespremieløpet i unghundklassen på Norsk Kennel Klubs høyfjellsprøve. Søknaden ble innvilget, og Troya paret med engelsksetter NJCh Vestfjellets Topper.

Denne paringen førte til økt interesse blant norske jegere, ikke minst fordi to av avkommene etter denne paringen, Jotuns Bleika og Jotuns Mixi, vant hhv. Norsk Derby og kongepokalen. Et annet avkom ble mor til kongepokalvinner Jotuns Toya.

En rekke importer fra blant annet Storbritannia, Danmark, Tyskland, Frankrike, Italia og ikke minst USA har også gitt til dels meget gode resultater. Særlig importene fra USA viste seg å gi avlsmessige resultater; på kort tid oppnådde hele 14 gordonsetter-unghunder førstepremie i unghundklasse (UK) bare seks måneder gamle. Disse unghundene kom fra ni forskjellige norske tisper, men altså med amerikansk blod på hannhundsiden.

I dag er gordonsetteren en av våre beste og mest stabile stående fuglehundraser, og figurerer til stadighet øverst på premielistene, uansett prøvetype. Dessuten markedsføres den, og ikke med urette, som kombinerthunden framfor noen. Dagens gordonsettere er friske, sterke dyr med gjennomgående godt gemytt. De tilpasser seg derfor fint i en moderne familiesituasjon, men man må aldri glemme at dette først og sist er en jakthund med stor jaktlyst som den mest markante egenskapen. For i Norge - i motsetning til mange andre land - er jaktegenskapene det vesentlige og overordnete målet for avlen.

Dagens norske gordonsetter står ikke tilbake for noen annen fuglehundrase, verken jaktmessig eller eksteriørt, og sine jaktegenskaper bør den absolutt få bruke og utvikle. Men den kan med fordel brukes til andre aktiviteter også, som for eksempel kløving, snørekjøring og til å trekke pulk. For dette er en robust og sterk jakthund som krever relativt mye mosjon og trening både fysisk og psykisk, noe som gjør den til en ypperlig turkamerat for deg som liker mange og lange turer i skogen og på fjellet.

Her får du hjelp: Kontaktperson, medlem i avlsrådet og valpeformidler for Norsk gordonsetterklubb er Åge Olaussen, Kløverbakken 15, 2208 Kongsberg, tlf. 62 81 82 01, e-post: gordonsetter@klubb.nkk.no.

Se også Norsk gordonsetter klubs nettsider: www.gordonsetter.no

Har du spørsmål om rasen, arrangementer, kurs og så videre, så klikk deg inn på sidene til klubbens distriktskontakter via klubbens nettsted for mer informasjon.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!