Det finnes en egen svarteliste over uønskede fremmede arter, som man kan finne på Artsdatabanken (www.artsdatabanken.no). I alt regnes nesten 2500 arter som fremmede i Norge i dag, men alle gjør ikke nødvendigvis skade. Det er bare noen få, 11 stykker, som er pattedyr: bisamrotte, dåhjort, kanin, mink, moskusfe, mufflon, mårhund, sørhare, vaskebjørn, villsvin og østmarkmus. Vi skal se nærmere på tre av disse: Mink, mårhund og villsvin.

Minken har vært her lengst. Den amerikanske minken, som vi har i Norge, kom til Europa som farmdyr på 1800-tallet. På slutten av 1920-tallet ble den introdusert som pelsdyr også her til lands, før rømte dyr raskt dannet ville bestander. Det finnes også en opprinnelig, europeisk mink, som er blitt fortrengt. Denne har ikke eksistert i Norge. I dag finnes den amerikanske minken over hele Norge, og i store deler av Europa. Den er en tøff krabat, som kan svømme flere kilometer over åpent hav. Det finnes derfor bare noen svært få øygrupper hvor minken er helt fraværende.

Minken er glupsk og den spiser det den kommer over. Blant annet står fisk, muslinger, kreps, krabber, frosk, fugleunger, egg og mus på menyen. Den kan også gjøre skade i hønsehus. Hekkende sjøfugl er særlig utsatt for minkangrep. Det snakkes flere steder om rene sjøfuglmassakrer. Minken kan dessuten gjøre betydelige innhogg i ørretbestander i mindre elver. Fiskeoppdrettere og -foredlere er heller ikke glade i minken.

Det jaktes ikke så mye på mink i Norge. Tross at vi har jakttid hele året, og i tillegg til skuddpremier flere steder, er interessen laber. Med en skinnpris på omkring femtilappen pr. dyr, i tillegg til skuddpremie på ca. 150 kroner, kan man i beste fall regne med 200 kroner for én mink. Fanger man fire-fem stykker, tjener man kanskje nok til å dekke utgiftene til feller.

Mårhunden er et hundedyr som kan se ut som en blanding mellom rev og grevling. Tegningene i ansiktet minner om vaskebjørnens. Dyret har vintersøvn. Arten ble innført som pelsdyr til Sovjetunionen fra Asia på 1920-tallet. Mange dyr rømte eller ble satt fri, og i dag er det store bestander av mårhund i flere østeuropeiske land. Også i Baltikum og i Finland er dyrene tallrike. Finnene feller over 100 000 dyr i året.

Det er ikke så mye kunnskap om mårhund i Norge. Tidligere trodde man på en raskere spredning av arten, men det har tatt tid før antallet observasjoner har steget. Den første mårhund som ble funnet i Norge, lå død i en grøft i Sør-Varanger i 1983. I over 20 år etter dette har det bare vært gjort sporadiske sikre observasjoner, for det meste i Troms og Finnmark.

Noen få dyr har også blitt sett i Hedmark og Østfold, før det virkelig tok av i fjor. Seks mårhunder ble skutt eller påkjørt i 2007, hvorav de fleste ble felt i Hattfjelldal i Nordland. Siden det totalt bare er gjort ca. 10 sikre observasjoner i Norge, er nok fjorårets store økning et tegn på at noe er i ferd med å skje.

Mårhunden kan være bærer av rabies, og dette gir særlig grunn til uro. Dyret kan også spre skabb. Mårhunden trives i myrer og vårmarksområder, og er en god svømmer. Den kan derfor gjøre mye skade på fuglebestander i slike områder, i likhet med minken. Alt i alt regnes mårhund som et skadedyr. Skyt den derfor gjerne, enten du får den på reveåtet eller fanger den i grevlingfella.

Villsvinet finnes over store deler av verden, og i alle verdensdeler. De trives i svært forskjellige områder, fra Nord-Afrika til Sibir, fra Sør-Amerika til New Zealand - eller fra Sverige til India, for den saks skyld. Dyret er kraftig bygget. I Nord-Europa veier et voksent villsvin gjerne mellom 70 og 150 kilo, av og til ganske mye mer. Galtenes trofé er hoggtennene, som kan bli lange og forbausende skarpe.

Man antar i dag at den svenske villsvinstammen er på 60 000-80 000 dyr, men dette er bygget på omtrentlig anslag. Fagmiljøene er usikre. Poenget er at dyrene er mange, at de øker i antall - tross hardt jakttrykk - og at de kommer til Norge. De siste par årene har norske jaktlag i flere grensekommuner opplevd god villsvinjakt på norsk jord. Likevel er få dyr observert utenom jakta. En forklaring på dette, er nok at dyrene i stor grad er blitt nattaktive.

Den intensive jakta er mye av årsaken til at svenske villsvin i stor grad har blitt nattdyr. Villsvin kan som kjent jaktes året rundt i Sverige. Unntaket er mellom 15. februar og 15. april, da man kun kan skyte åringer, altså fjorårsgriser.

Men uansett, villsvinet er kommet til Norge, og bestanden vil øke. Og dyra vil gjøre skade på jordbruket. Norske bønder er neppe lykkelige for svinas ankomst, mens det stiller seg annerledes for oss jegere. Et mer spennende vilt skal man lete lenge etter!

Kjekt å vite

Mink, mårhund og villsvin kan jaktes året rundt i Norge. Alle tre anses som trusler mot norsk fauna. Minken er kommet for å bli, enten vi liker det eller ikke. Mårhunden og villsvinet kan i teorien fremdeles stoppes, hvis tilstrekkelige midler settes inn. Dette kommer trolig likevel ikke til å bli gjort.

Publikumskampanjer og fri jakt er på langt nær nok, hvis man virkelig ønsker å stoppe en innvandrende art. Massive, nasjonale skuddpremier, og/eller ansettelse av mange profesjonelle jegere som jakter intensivt på én art over lang tid - slik det f.eks. ble gjort med villsvin i Sverige på 1940-tallet - kan kanskje virke. Men tiltak som dette vil neppe bli satt i verk. De er for politisk ukorrekte, og myndighetene ville få dyrevernere på nakken og mye uheldig presseomtale. Så dyra kommer nok - uansett!

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!