For mange år siden var Gjermund Neegård Andersen ute på glommaisen en aprildag. Sammen med noen andre drev han sprælefiske, et spennende og tradisjonelt fiske der du kikkefisker etter harr og sik. Men fordi det skal være litt drag i vannet der du fisker, betyr det også at isen kan være tynn, og det er ikke hvert år denne fiskeformen kan praktiseres.

Isen var i utgangspunktet grei denne våren, men plutselig forsvant festet under føttene til Gjermund. I et langt sekund trodde han at han skulle få vridd seg unna idet isen brast, men plutselig lå han i vannet. Gjermund hadde ispigger, og tok instinktivt tak om disse. Før hele overkroppen var under, hadde han allerede hogd seg fast i iskanten med piggene. Strømmen var imidlertid såpass kraftig at føttene ble trukket nedover, slik at kroppen ble liggende flat i råka.

Nær den sikre død

Hengende etter ispiggene hadde Gjermund en klar formening om at han ville bli dratt under isen av strømmen hvis han mistet festet. Det han ikke så, var at hvis så skulle skje, ville han få en tur på et par hundre meter inntil han nådde neste parti i elva der det var åpent vann. Så lenge klarer ingen å holde pusten&

Gjermunds fiskekamerater skjønte at det kunne være livsfarlig å gå ut til isråka for å redde kameraten, så de løp opp til ei hytte like ved og fikk fatt i en stige. Stigen ble skjøvet ut, og til slutt lå enden av stigen like ved Gjermund. Han husker godt hva han tenkte akkurat da, med sterkt nedkjølte og etter hvert ganske kraftløse hender:

- Skal jeg tore å slippe taket om ispiggen med den ene hånda for å gripe fatt i stigen? Er jeg sterk nok til å holde fast så jeg ikke blir dratt ned av strømmen?

Han gjorde grepet, og det gikk heldigvis bra. Hengende i stigen ble han trukket innover mot land, og ble hjulpet inn i hytta. De våte klærne kom av, og inni et ullteppe ved ovnen fikk han sakte tilbake varmen i kroppen. Tanken på hva som ville hendt om han hadde vært alene og uten hytte i nærheten, er vond. Dagen etter var elva isfri.

Gjennom isen igjen

Mange år seinere dro Gjermund til Steinsfjorden for å fiske abbor sammen med en kompis. Da de gikk ut på aprilisen, reflekterte de ikke over at den var temmelig mørk, at det ikke var andre på isen, eller at nattens kuldegrader allerede hadde sluppet taket. Et tynt stålislag på et par centimeter lå som et panser over nåleisen under, noe de merket da de boret det første hullet et par hundre meter fra land. Boret gikk nesten uten motstand ned i isen da det først fikk tak.

Da Gjermunds kompis Lars plutselig gikk igjennom den halvmeter tykke isen til opp på låret, satte det en liten støkk i dem, men de antok at dette måtte være et isfiskehull som hadde utvidet seg. De fortsatte derfor videre utover mot en grunne der de visste det kunne stå fin abbor. Karene bestemte seg for ikke å gå mer enn et par hundre meter fra land, for der gikk det et klart skille mot dårligere is.

De kanskje litt for ivrige isfiskerne nådde grunnen, og fisket seg bortover. De holdt seg innenfor det markerte skillet i isen. Utenfor så den mørkeblå og farlig ut. Mindre farlig ble ikke isen der de nå fisket uten problemer et par timer. Etter hvert som den praktfulle vårdagen ble varmere, med stekende sol og en temperatur som minnet om sommer, kastet de to karene jakkene og koste seg i skjorteermene. Det tynne, sterke islaget på toppen var nå i ferd med å smelte, og den isen som kom til syne, var preget av porer og krystallformasjoner.

- Det låt omtrent som når mange glass ble knust da jeg gikk igjennom, forteller Gjermund. Plutselig lå han i vannet med isstykker bestående av lange krystaller rundt seg i råka. Han hadde ispigger på seg, og fikk etter hvert feste i iskanten. Men isen var sprø, og når piggene fikk feste, gikk iskanten i stykker da han prøvde å dra seg opp. Slik holdt han på kanskje femten ganger, og var til slutt så sliten at han måtte ligge og hvile i issørpa.

Redningen

Kompis Lars fikk nå beskjed om å feste det oppblåsbare liggeunderlaget Gjermund hadde med seg til isboret. Da disse var festet sammen, lurte Lars seg mot råka, og fikk slengt ut livredderen mot Gjermund. Nå var Gjermund svært nedkjølt, og hadde dessuten skrapt seg til blods på armene.

Gjermund lå nå på magen vendt innover mot land, og klarte med store anstrengelser å komme seg opp på isen ved hjelp av liggeunderlaget mens Lars lå på isen og trakk andre veien.

- Med din unike erfaring fra to "nær døden på isen"-opplevelser, hva har du lært som kan komme andre til nytte?

- Punkt én: Bruk alltid ispigger! Uten dem ville jeg ikke levd i dag. Punkt to er å holde seg unna utrygg is, noe som selvsagt er lett å si men vanskelig å holde. Noen ganger kan isen være utrygg, selv om den tilsynelatende ser sikker ut.

- Når du først ligger i ishullet, hva kan gjøres rett og feil?

- Først er det viktig å holde hodet kaldt uten å kave. Ja, kald blir du forresten fort uansett, gliser Gjermund.

- Sett piggene i iskanten, eller bruk en skistav, kniven eller noe annet. Det er bedre å ofre nøkkelknippet enn å miste livet. Dernest er det viktig å snu seg, slik at du prøver å komme opp den veien du gikk ut over. På Steinsfjorden gjorde jeg den feilen at jeg kavet meg sidelengs, og dermed var på for dårlig is som brast hele tiden.

Sjekkpunkter på vårisen

- Husk ispigger, eller som nødløsning en skrutrekker, en diger spiker eller skistaver.

- Ha med ei redningsline eller et tau.

- Gå ikke alene på usikker is.

- Krystallisert, gråblå is betyr fare!

- Hvis du borer svært lett igjennom isen, er det et tegn på fare!

- Bor eller hakk hull med jevne mellomrom for å sjekke isforholdene der du går.

- Løsne på magebeltet hvis du har sekk, og på bindingene hvis du har ski.

- Ha gjerne tørt tøy, fyrstikker og bålmaterialer på land som en sikkerhet.

- Søk tilbake der du kom fra hvis du går igjennom.

- Når du skal opp fra ei råk, så fordel tyngden på isflaten uten å reise deg med en gang.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!