Vi har valgt oss april til årets første "uteliggertur", som går til Katnosa - en av de fineste plassene vi vet om. Det er lørdag morgen, og det første vi gjør, er å bore ti hull i oset, som jeg fôrer med reker og sikrogn. Denne cocktailen lar jeg ligge en times tid før jeg begynner å fiske. I mellomtiden finner jeg fram svartkjelen og får fart på morgenbålet, mens jeg skuer utover Katnosa som alltid har naturopplevelser å by på utover selve fisket.

Etter et deilig måltid kribler det i fiskehånda. Jeg har satt på en balansepilk, som jeg agner med veamark. I april har ørreten for alvor våknet fra vinterdvalen, og den pleier å være meget bitevillig. Jeg går forsiktig mot hullene jeg har fôret. Ørreten er veldig var for lyder og dunk på isen. Jeg slipper den redskapen ned i hullet, senker den til bunnen og dunker den ti ganger hardt mot bunnen, så fôret og bunnslam svever over bunnen. Så heiser jeg balansepilken og holder den helt stille.

Umiddelbart kjenner jeg et kjempehogg. Stikka er i ferd med å knekke tvert av. Når ørreten først hogger til, gir den alt!

Jeg gir fisken litt sene før jeg jobber den mot hullet. Denne fisken er utrolig sprek, og jeg er litt bekymret for hvordan det skal gå når den kommer til selve hullet med en senetykkelse på 0,16 mm.

Erfaringen kommer meg til hjelp - og kanskje har jeg også litt flaks - for jeg klarer å berge den fine vårørreten, som viser seg nesten å nå opp til kilosgrensen. 900 gram veier den. I løpet av helgen klarer fiskekompisen og jeg å lure 27 flotte ørreter i dette oset. Fiskene har en snittvekt på 400-600 gram, og kvaliteten er på topp! Den er knallrød i kjøttet og smaker utmerket.

Kom mai, du skjønne milde

Våren i Nordmarka er fantastisk. Fuglekvitter og -sang høres overalt. Vårens første fisketur legger jeg til Bjørnsjøelva, som renner fra Bjørnsjøen og videre ned til Skjærsjøen. Her nede er det fiskeforbud, fordi det er drikkevannskilde. Men den øvre delen er full av fisk, og her kan man fiske med all slags utstyr. Jeg foretrekker mark og små spinnere.

Et greit utgangspunkt er å sykle fra Hammeren i Maridalen, og så sykle til Bjørnholt og gå ned til demningen ved Bjørnsjøen, og deretter fiske seg et stykke nedover elva. Da skal det ikke ta lang tid før man har et fint knippe med ørreter!

I fjor fikk jeg 35 ørreter på tre timer i denne elva. Det er vanlig å få fisk fra 350 til 600 gram, men rekorden er en flott ørret på 1,3 kilo. Det går også fine røyer her, som gjerne tar ei flue - hvis man har litt tålmodighet.

Vulgatafiske i juni

Juni er den beste fiskemåneden i Nordmarka. Da er det mange klekkinger på gang, og vannet har fått en temperatur på rundt 12 grader. Ørreten er i sin "glansperiode", og det er lett å komme i kontakt med den. Jeg tar gjerne en tredagers kanotur gjennom Nordmarka i juni. Da fisker jeg meg gjennom de store vannene og prøver meg på de litt grovere ørretene. En wobbler hengende etter kanoen pleier å være effektivt.

Jeg starter ved samme utgangspunktet som i april, og tar vannveien til Katnosa. Jeg fisker ikke i de første vannene, dertil er iveren til å komme til første leirplass for stor.

I juni kan det være trangt om de beste overnattingsplassene, så jeg stresser litt for å komme først. Den plassen er så fin at det er verdt strevet.

Endelig padler jeg på Katnosa, og jeg har leirplassen til høyre for meg. Plutselig kommer det noen enorme insekter flygende over hodet. De er brune og ligner på vulgatafluer. Kan jeg ha så flaks at denne klekkingen starter nå?

Jo, sannelig - det kommer flere, de er store, og de setter seg på vannet. Jeg skal si det skjer ting! Den ene flua etter den andre går under, og enda flere lander på vannet.

Snart koker det i Katnosa av store ørreter som glefser i seg godsakene. Jeg padler som en gal inn til plassen og rigger til utstyret i en fei. Jeg finner fram den største vulgataflua jeg har, og den er riktignok stor - men ikke i klassen til de fuglene som jeg ser over alt.

Ørretene hiver seg ikke lenger over fluene; nå går de bare og super i seg godsakene. Jeg kaster ut så langt jeg klarer, og flua lander perfekt. Det tar ikke mange sekundene før flua forsvinner fra vannspeilet. Jeg gjør tilslag, og det hyler i fluesnella. En diger ørret kaster seg av gårde i overflaten så vannspruten står.

Det går hardt utover stanga og backingen. Jeg setter på all bremsen snella har å by på, men det hjelper så lite. Nå kan det ikke være mye backing igjen. Og ganske riktig, der går den siste meteren. Heldigvis er det en sterk knute som holder ørreten igjen. Etter noen minutter roer den seg ned, og jeg klarer å få noen meter snøre inn på snella igjen.

Etter en spennende fight klarer jeg å få ørreten på land. Det blir en utfordring i seg selv, ettersom jeg ikke har med meg håv. Vekta viste 3,4 kilo! Fisken blir satt ut igjen etter å ha blitt behørig fotografert.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!