Det kan bli for mye elg:

Helt nødvendig med vinterjakt!

100 elger ble skutt under vinterjakta i elgregion TRÅ. I utgangspunktet var det ingen enkel affære, for kuldegrader og snøforhold gjorde sitt ytterste for å gjøre jakta så ubehagelig som mulig. Men elg var det nok av i området!

Sist oppdatert

Blålyset har ennå ikke sluppet taket da jeg kjører inn i området ved Åkrestrømmen sammen med Tore Nordberg fra Rendalen en tidlig januardag. Til tross for korte jaktdager, har jakta gått glimrende så langt, og jaktlaget regner med at dette blir den siste jaktdagen. Det vil si at elg nr. 40 i deres jaktområde vil bli felt før mørket senker seg.

- Det er vanvittig mye elg i uttaksområdet, forteller Nordberg. - Vi hadde aldri trodd at dette skulle gå så fort. Så langt har vi brukt ca. 55 dagsverk på 36 dyr. Vinterstammen av elg er større enn mattilgangen, og slik har det vært i flere vintrer.

Beitepresset på småfurua blir for stort. Flere steder er store områder med det som skulle vært fin småfuru rett og slett rasert vekk etter flere års beinhard nedbeiting. Dette er også årsaken til at elgregion Trå har gått til det skritt å gå til vinterjakt, forteller han.

- I vinter er det dessuten enda mer snø i området enn vanlig, noe som igjen har ført til at elgen har trukket tidligere ned. Allerede før den ordinære jakta var slutt før jul, hadde vi store mengder med trekkelg i området, sier han.

Spesielle utfordringer

- Denne jaktformen har lite eller ingenting med vanlig jakt å gjøre, mener Nordberg. - Det sier seg selv at det er håpløst å drive ordinær løshundjakt eller bandhundjakt under slike forhold. En løshund vil ha store problemer med å bevege seg ute i skogen på grunn av snødybden. Los på elgen ville den sikkert få, men det vil være stor risiko for at elgen rett og slett ville sparke bikkja i hjel fordi den ikke vil rekke å hoppe unna i tide på grunn av snødybden.

Bandhundjakt er selvfølgelig også en mulighet, men når ekvipasjen skal gå i meterdyp snø i flere kilometer med eller uten ski eller på truger, er dette vanskelig. Spesielt for hund, men også for jegeren.

Å bevege seg etter oppbrøytede skogsbilveier i området skaper de beste sjansene, mener Nordberg, som ikke legger skjul på at en må observere dyra tidlig på morgenen fra bil, mens de fortsatt er på beina. Så snart det begynner å lysne, legger dyra seg ned, og da blir det vanskeligere å finne dem igjen seinere på dagen. Ikke minst er det vanskelig å se hva slags dyr som ligger i snøen.

Lett å ta feil

- Det er utrolig fort gjort å ta feil av dyr, fortsetter Nordberg. - Det kan være vanskelig nok under høstjakta, men på høsten har iallfall oksene gevir! De største oksene feller gjerne geviret allerede i november, mens de yngre oksene normalt ikke mister gevirene før nærmere jul og i løpet av januar. Derfor må man ha veldig klart for seg hvilken type dyr man har foran seg før skuddet går. Er det ei eldre ku, ei ung ku eller en okse uten gevir?

En okse som har mistet geviret, reduserer også fort nakkemusklene, noe som gjør at den ligner enda mer på ei ku. En stor okse som har en slaktevekt mellom 250 og 300 kilo om høsten, er nesten bare skinn og bein etter brunsten, og veier derfor kanskje ikke mer enn i overkant av 200 kilo, og er ikke så veldig forskjellig fra ei fyldig, velvoksen ku, sier han.

Stripen oppover baken mellom bakbeina hos kua er imidlertid umiskjennelig. Okser har ikke denne stripen, men når man får anledning til å sjekke dette, er det som regel allerede for sent, sier Nordberg. - Man kan jo ikke skyte dyr bakfra!

"Tamme" dyr

Ettersom det også drives fôring med rundballer på forskjellige steder i området, samler det seg mange dyr på disse plassene. Her er det lettere å se forskjell på dyra, i og med at en kan sammenligne dyr etter størrelse, men desto vanskeligere å få dyr skikkelig fri og med bredsiden til, forteller Nordberg. - Det er ikke uvanlig at en ser 20-30 dyr samtidig på disse fôringsplassene. Både dyr og jegere blir litt preget av vinteren, fortsetter Nordberg. Alt går liksom litt tregere. Dyra er mye tammere enn normalt. De beiner ikke unna på samme måte som de gjør under høstjakta.

- Jakta i seg selv er for så vidt ikke vanskelig, sier Nordberg. - Det er slaktinga i minusgrader og framkjøring med snøscooter som er jobben. Dessuten er vi avhengige av å få dyra fort inn på slakteriet for å få riktig mørningstemperatur på kjøttet, slik at det får best mulig kvalitet. Så langt har det bare vært rosende ord å få fra slakteriet.

- Helt nødvendig med vinterjakt

Rolf Brennodden, opprinnelig rendøl, er leder i et viltstellområde i Trysil, og jobber til daglig som skogforvalter for Opplysningsvesenets fond i blant annet Trysil-Åmot og Rendalen. Han er også leder for viltstellområdet YRG i Rendalen, og sitter i styret i elgregion Trå som representant for Åmot kommune.

- Vi var bare nødt til å gjøre noe, sier han. - Det er rett og slett altfor mye elg i området. Enkelte grunneiere blir kraftigere berørt enn andre, og ettersom det først og fremst er mengden trekkelg som er problemet, er det vinterstid vi må ta tak i dette.

Vi har prøvd med utvidet vinterjakt tidligere også, men dette er første gang vi har fått utvidet jakttidsrammen til ut januar. Skal vi lykkes med vinterjakt og beskatte trekkelgen uten å skyte av bare lokale stammer, må vi kunne vente til rundt jul, når snømengden er blitt så pass høy at elgen har begynt å trekke til mer snøfattige områder.

Det hadde selvfølgelig vært riktigere å skyte flere elger om høsten, men det ville ikke hjulpet grunneierne i det lokale området. Det beste er derfor å ta dem ut vinterstid. Samtidig blir det en mer rettferdig fordeling av den ressursen som elgen representerer.

Denne saken ble første gang publisert 15/04 2008, og sist oppdatert 05/05 2017.

Les også