Dødelig effektiv revejakt

Revejakt med drivende hund: Dette er en sosial og begivenhetsrik jaktform uten rammebetingelser for deltagerantall. Radiobruk bør begrenses til det strengt nødvendige, grunnet gaupa og revens utmerkete hørsel og evne til å registrere uregelmessigheter under jaktas forløp, og til å legge opp fluktstrategi etter dette.

Terrier til berghi

Den mest effektive kombinasjonen under tørre, klare værtyper er en skarpsprungen støver, som raskest mulig driver reven inn om den ikke skytes i los, slik at hihund kan avslutte jobben med å bringe reven for skudd.

En bør velge terrier i områder med overveiende andel berghi, der dachshunder ikke har den fornødne bevegelighet til å ta seg fram inne i steinurer og blokkformasjoner.

Dette er en jaktform som kanskje egner seg best for høyst tre-fire samkjørte jaktkamerater, som kjenner terrenget og hiene godt. En åpenbar grunn til begrenset deltagerantall ligger i at jaktavslutningen oftest foregår ved postering rundt hiet mens terrieren slippes ned, noe som i seg selv setter grenser for antall jegere av både plass- og sikkerhetsmessige grunner.

Den klassiske revehunden

I hovedprinsippet finnes det to ulike revehundkategorier av det drivende slaget. Den klassiske revehunden er søksmessig vidløftig, spornøye, løskjeftet, gjerne langsomtjagende, og får reven til å bukte så trangt som mulig innenfor et terrengavsnitt uten å gå under jord. Alle egenskaper som skåner reven for overraskelsesmomenter er prisverdige for denne typen jakt. Det primære ved jaktformen er å skyte reven i los. Alle drivende hunderaser kan brukes til dette formålet, forutsatt de foran nevnte egenskapene. Av støverrasene er det vel schillerstøverne som i gjennomsnitt har vist seg mest egnet til dette formålet. Men jeg har også god erfaring med både dunkere og ruhårete schweizerstøvere.

Langsomtjagende raser

De fleste lavbente, langsomtjagende hunderaser med de nevnte egenskaper er ideelle til denne jaktformen, selv om søket ofte er i trangeste laget og de korte bena setter klare begrensninger i forhold til snødybden.

Svakheten med denne jaktformen er at under typiske uværsdager, da de fleste revene går under jord, blir det ikke revejakt overhodet. Denne jaktformen betinger heller ikke at hunden er spesielt rovviltskarp, selv om erfaringen tilsier at rovviltskarpe hunder lettere "står for berg". Det vil si markerer at reven har gått under jord, med vedvarende stålos ved hiet. Eksempelvis har de færreste av schillerstøverne jeg har jaktet med vært nevneverdig rovviltskarpe. Dette spiller ikke større rolle, da reven bare unntaksvis "går inn" for hunder med disse jaktegenskapene under en normal jaktdag.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Skarpsprungne støvere

Den andre typen er skarpsprungne støvere, som uten nevneverdig støting på nattfoten overrasker reven på dagleiet, og driver den med stort trykk og intensitet slik at den snarest mulig går under jord. Slike hunder skal besitte alle egenskaper som frarøver reven etthvert pusterom under drev, og skal gjerne være vinddrivere der dette er mulig. Rovviltskarphet er et absolutt pluss, da dette gjerne henger sammen med viljen til å stå for berg.

EN LANGBENT hund jager rev raskere og oftest bedre enn en kortbeint drivende hund. (Foto: Yngve Ask)

Dette er den perfekte hunden til bruk i kombinasjon med hihund. En uslåelig kombinasjon, som gjør det mulig å drive effektiv revejakt under alle vær- og føreforhold. En slik hund bør "stå for berg" eller med andre ord, gi stålos ved hiet når reven er jaget inn, så vel som gi stålos på tresatt gaupe.

Hamilton, haldenstøver og finsk støver

Hunderaser som fungerer er: hamiltonstøver, haldenstøver, finsk støver og endelig russisk flekkete støver. I og med at denne jaktformen betinger hold av hihund, har man også tilgang til egnet jakthund på dager da de fleste rever ligger inne.

Generelt finnes begge disse hundetypene innenfor de fleste støverrasene, men de nevnte rasene viser tendenser i den ene eller andre retningen. Å kartlegge hiene i området er en betingelse for sistnevnte jaktform, og nyttig under begge alternativene, da reven ofte som en del av sikkerhetsstrategien legger veien om så vel gamle og mindre brukte som nyere, velbrukte ynglehi. Et hvilket som helst revehi er alltid en god og sikker post.

Innjaging

Innjaging av en revehund er det rene slavearbeid. Den eneste brukbare og sikre innjagingsmetoden er å rekke opp alle rever med hunden i bånd til de er på bena, samtidig som den blir skarpt korrigert for ethvert tilløp til å vise interesse for spor etter annet vilt enn rev eller gaupe. Dette håndarbeidet skal følges opp inntil hunden viser selektiv interesse for ovennevnte viltarter, men avsluttes så snart hunden er blitt tilstrekkelig enfoldig i sin jaktlyst, slik at den selvstendig kan utvikle en viss vidløftighet i selvstendig søk.

Annonsørinnhold

De beste mascaraene i alle prisklasser

Å stå for berg

Alle hunder kan lære å "stå for berg", så vel som å gi vedvarende stålos for tresatt gaupe. For rev har man god hjelp av et kunsthi. Kontakt nærmeste dachshundklubb, eller terrierklubben sentralt, for opplysning om nærmeste anlegg.

STØVEREN har nådd igjen reven... (Foto: Yngve Ask)

Begynn med å oppmuntre hunden for åpent gitter. Så snart den håpefulle eksponerer interesse for angrep, stenges lukene en etter en, etter som du får hunden til å gi stålos lengre og lengre unna.

Har du fanget rev i en revebås, tar du selvfølgelig støveren med. Når du har fått den til å gi vedvarende stålos, skyter du reven og åpner lemmen, slik at hunden kommer til og får ruske i den.

Denne saken ble første gang publisert 25/10 2007, og sist oppdatert 05/05 2017.