Hamiltonstøveren – i farta
I en årrekke har hamiltonstøveren gledet skandinaviske hare- og revejegere. Den er en effektiv jakthund med godt gemytt. Hamiltonstøveren går for å være lett å få rådyrrein.
Hamiltonstøveren - revespesialisten: - Herlig losføring, med en viss pasjon for rovvilt; særlig rev og gaupe. Raske til å ta ut kan de også være. Og generelt sett er det vettuge, trivelige hunder. Dessuten fungerer rasen, ved sitt rolige og vennlige gemytt, godt både som jakt- og familiehund, framholder vår medarbeider Aksel G. Schjervheim når vi spør ham om hva som etter hans mening er hamiltonstøverens styrke.
Harehund og revehund
Bortsett fra i de nordiske landene er rasen lite kjent utenfor hjemlandet Sveriges grenser. Her på berget har hamiltonstøveren stått sterkt i mange år. Alt på 1800-tallet begynte norske jegere å hente seg støvere i Sverige, og i løpet av de første to tiårene i dette århundret kom det i gang en seriøs norsk støveravl der hamiltonstøveren var en viktig ingrediens. I dag er den jevnt over den tredje største støverrasen vår, etter finsk støver og dunker, med i gjennomsnitt 150 registrerte valper årlig de siste ti årene.
I Skandinavia er hamiltonstøveren den nest mest populære harehundrasen, bare den finske støveren kan vise til høyere registreringstall.
Tilpasser seg forholdene
En god hamiltonstøver kjennetegnes ved at den tilpasser seg forholdene, både når det gjelder fart og losføring. Det hevdes at finske støver og schillerstøvere ofte er mer spornøye enn hamiltonstøveren, som til gjengjeld oftere varierer losføringen. Den loser med noe høyere hodeføring under gode vitringsforhold, men senker farten og arbeider mer spornøye når vitringen blir dårligere. Ved tap ringer den som regel. En god Hamilton skal ha en livlig og nyansert los med god fart, og god kontakt med losdyret. Under vanskelige vitringsforhold kan imidlertid dette føre til en «hakkete» los med mange tap.
Epilepsi
Hamiltonstøveren er i det vesentlige en helsemessig sunn, lettlært hund med utmerket mentalitet og gode jaktmessige anlegg. Som oftest blir de ypperlige jakthunder forutsatt muligheter til å utvikle anleggene sine. Eksteriørt er det store variasjoner, særlig hva farger og tegninger angår; alt fra for mørke hunder til hunder med for hvitt i fargene.
Hofteleddsdysplasi (HD) finnes, men er ikke noe stort problem. Pass likevel på som valpekjøper å skaffe deg hund fra linjer som er fri for denne lidelsen.
Hamiltonstøver Tanja - et flott eksemplar av rasen. (Foto: Aksel G. Schjervheim)
Epilepsi har derimot rammet hamiltonstøveren hardere enn de andre støverrasene. For å motvirke dette har den svenske støverklubben innført forholdsvis strenge avlsregler for rasen, særlig når det gjelder bruken av de enkelte hannhundene. Unge og lovende hannhunder skal ikke ha mer enn høyst fire til fem paringer i første omgang, deretter skal man vente på resultatene fra disse paringene.
Matadoravl
Et problem for rasen har vært matadoravl på enkelte hannhunder; flere har hatt mellom 500 og 600 avkom. Avlsmessig kan dette skape problemer fordi mange av hundene innen rasen er i slekt med hverandre.
Dagens hamiltonstøvere stammer i hovedsakelig fra disse hundene; avlsmessig var det noen få linjer som dominerte kraftig. Fra disse linjene kan nevnes Champion Pil 10188/57, Champion King 10551/52 og Kings sønn Champion Larsbo Buster 10736/58. Gode tispelinjer kom blant annet fra kennelene «Luldalen», «Harlyckan», og «Lalabon».
Historikk
Hamiltonstøverens bakgrunn er, som nesten alle støverrasene, opprinnelig tysk. Rasen er oppkalt etter grev Adolf Patrik Hamilton; den svenske kennelklubbens grunnlegger og klubbens første formann. Grev Hamilton så på støverstammen til den første svenske «hovjägermästaren» von Greiff som spesielt verdifulle. Greven ville satse på tyske hunder og forsøkte å unngå engelsk blod, men forsettet sprakk da han importerte en foxhoundtispe som ble satt i inn i avlen.
To av hundene hans, Pang og Stella, ble brukt som modeller da den første rasebeskrivelsen ble vedtatt på slutten av 1800-tallet.
En samtidig støveroppdretter, OB Rydholm, mente i motsetning til greven at det gamle tysk-svenske blodet ikke var tilstrekkelig. Han krysset inn både engelsk og kontinentalt blod. Ut fra dette avlsarbeidet oppsto det etter hvert en ny rase: Kopparbergsstøveren. Denne rasen oppnådde stor popularitet. Den vant ofte ved eksteriør sammenligning med hamiltonstøveren, og var en lettere, mer kvadratisk hund med god reisning.
På begynnelsen av 1920-tallet ble hamiltonstøveren utskilt som egen rase, og i 1921 bestemte den svenske støverklubben at den svenske støveren skulle kalles Hamiltonstøver A. Kopparbergsstøveren ble etter dette kalt Hamiltonstøver B. Hamiltonstøveren og Kopparbergsstøveren ble slått sammen til en rase i 1933.
Større interesse
Utover på 1920- og 1930-tallet vokste interessen for organisert avlsarbeid i Sverige. Inntil da hadde likt og ulikt ofte blitt krysset rundt om på bygdene, raserene hunder med registreringspapirer var sjeldne, og interessen for slike hunder liten. Nå dukket det opp kennelnavn som etter hvert skulle bli dominerende (av Aspö, av Eksjöholmen, av H-stamme) sammen med hannhunder som skulle komme til å dominere rasen helt opp til våre dager. Den største av dem alle, Champion Bas av Eksjöholm, var for eksempel far til over 1000 valper.
Les mer om hamiltonstøveren på NKK sine hjemmesider
| Her får du hjelp Hamiltonstøveren er organisert i Norske harehundklubbers forbund Rasekontakter er Arne Flåtin, tlf.: 35 95 83 67 / 91 56 75 40, Trond Revhaug, tlf.: 74 05 65 33, og Bjørn Arne Kulseth, tlf.: 73 97 72 59 Hamiltonfolket har også sin egen «interesseorganisasjon», Hamiltonringen, der Per M. Abrahamsen er kontaktperson. Tlf.: 33 36 87 16/mob: 94 32 15 40. I er kontaktpersonen Thomas Carlsson i det svenske avlsrådet for hamiltonstøver. Tlf.: 00 46 31 33 15 88 7. |
Denne saken ble første gang publisert 04/04 2008, og sist oppdatert 05/05 2017.