ABC for musefiske

Er ørreten så kresen i matveien som mange skal ha det til? Og kan det tenkes at fluefiskeren har noe å lære av markfiskeren?

MUSESPISER: Stor ørret spiser gjerne mus, og det er mulig å ta den midt på dagen. (Foto: Yngve Ask)
MUSESPISER: Stor ørret spiser gjerne mus, og det er mulig å ta den midt på dagen. (Foto: Yngve Ask)
Sist oppdatert
GLUPSK: Ørreten er en glupsk fisk, og den har ingen betenkeligheter med å hive seg over ei stor flue. (Foto: Yngve Ask)
GLUPSK: Ørreten er en glupsk fisk, og den har ingen betenkeligheter med å hive seg over ei stor flue. (Foto: Yngve Ask)

Ørretfiske:

Min interesse for mus og fluefiske ble for alvor vekket en natt ved et gjødselbål i indre Mongolia. Kamelgjeterne fortalte om den mongolske måten å fiske på. Det var en historie om mus, jordekorn, ender og store biter av røkt fårekjøtt - som agn.

Mongolsk fiske var ikke helt som fisket i Norge, og jeg bandt fluer resten av natta - på den største kroken jeg hadde. Det ble en nokså stakkarslig skogmus, fem centimeter lang, med sirlig nedklippet hjortehår, en skolisse til hale og skinnlapper til ører.

Flua formelig krøp oppover armen min i skinnet fra bålet, som om den ville signalisere hva neste dag skulle bringe. Den endte i kjeften på en 30-kilos taimen, og selv om jeg aldri siden har fisket i Mongolia, har jeg alltid et rom for mus i flueboksene mine. Og det er flere grunner til at jeg løfter på lokket så ofte jeg kan.

Lær av markfiskeren

Den norske ørreten er ikke så forskjellig fra mongolsk taimen. Den er også en predator, og har minst like stor evne til å framkalle historier rundt et leirbål. Selv om stedet er Nordmarka, Hardangervidda eller Finnmarksvidda og størrelsen ikke kan sammenlignes.

Men stor ørret nøyer seg heller ikke med mikroskopiske bunndyr og overflateinsekter. Den har vokst seg stor på en meny av mer kaloririk føde, helst småfisk, men like gjerne frosk og mus.

Det vet den drevne markfiskeren som lar marktugga stripe i bølgene en beksvart septembernatt - mens fluefiskeren ligger hjemme og venter på neste sesong. Harvefiske er en tradisjonsrik og effektiv og spennende metode for å utfordre ørretens instinkter som predator.

Med en museimitasjon har fluefiskeren mulighet til å oppleve den samme spenningen. Du vet aldri når det store taket kommer, og det gjelder å være forberedt. Men hvordan tenker en målbevisst musefisker?

Myter om mus

Mange tror at museimitasjoner er forbeholdt gjeddefiske eller i beste fall de aller største ørretene. Men musefiske handler definitivt også om mindre ørreter, selv om det er store ørreter som gjør dette fisket spesielt fascinerende.

Selv halvkilosfisker har kastet seg over mine museimitasjoner, og jeg vet at denne flua også har evnen til å lokke de aller største ørretene til overflaten. Ved blindfiske på stille vann lar jeg gjerne en stor Streaking Caddis erstattes av en enda større museimitasjon. Flua vil være attraktiv for en stor del av vannets fiskebestand, men med en spesiell appell til de virkelig store. Få andre tørrfluer har denne evnen.

Korte og rykkvise bevegelser

Mus og landinsekter har det til felles at de ufrivillig havner i vannet, og ørreten spiser dem. Man skulle tro at musa ville bevege seg raskt for å komme ut av et ubehagelig element, men det klarer den ikke. Selv om beina går som trommestikker, er det meste av kroppen under vann, og hastigheten er begrenset.

Du ser aldri en mus skøyte tverrstrøms i en elv, den blir snarere drevet ned med strømmen, uansett hvor mye den svømmer. Bevegelse er vanligvis avgjørende for et vellykket fiske, men fisk kontrollert og gjerne rykkvis med korte stopp.

I elv får du den beste bevegelsen med kast som skrår litt oppstrøms eller tverrstrøms, etterfulgt av høy stangføring og risting med stangtoppen. I stille vann trenger ikke inntrekkene være mer enn noen få centimeter av gangen.

Bestemte hogg

Skulle vi tillegge fisken evnen til å lære, ville én av dens erfaringer vært at en mus i vannet er et sikkert bytte som ikke krever hastverk.

Enkelte seriøse fiskere hevder sågar at fisken har så god tid at den velger en avlivningsstrategi før måltidet inntas. Den tar ganske enkelt musa i halen for å kunne drukne dyret før det slukes! Konsekvensen vil være at en museimitasjon krever et svært avventende tilslag, gjerne først ved det andre skikkelige trekket i flua.

Min erfaring er at ørreten tar musa uten overdrevne nyanser, men med en bestemt vilje til å fange mat. Har du direkte kontakt med flua gjennom inntrekk eller en stram nedstrømssving, er tilslag nærmest unødvendig. Fisken vil kroke seg selv hvis du lar den få litt tid til å spise.

img

MUSEIMITASJON: Hvordan musa tar seg ut fra ørretens synsvinkel, er viktigst. Du kan gjerne utstyre den med naturtro øyne og ører, men det øker neppe fangsten. (Foto: Yngve Ask)

Dagfiske

Fluefiske med store fluer rettet mot stor fisk forbindes gjerne med nattfiske. Dette skyldes nok snarere teorien om stor fisk som en lyssky skapning som helst jager i ly av nattemørket, enn at ørreten ikke vil ha store fluer på dagtid. Det gjelder å oppsøke steder som huser storfisk - også i dagslys.

I elv bør musefiskeren søke seg mot dypere høler, undergravde bredder og druknede tømmerstokker om dagen. Dette er oppholdsplasser fisken er tilbøyelig til å forlate når mørket gir den tak over hodet. Da kan påtreffes på grunnere områder, ofte med overraskende lite vann over ryggen.

I stille vann er storfisken vanskeligere å oppsøke på dagtid med en museimitasjon. Det er vanskeligere å nå storfisken på dypere vann. Men den beste strategien vil være å fiske på dypere områder langs land - gjerne inntil steder med mye vegetasjon, dypere vannsoner i ly av bergvegger fra bellybåt og steinrike partier med rask overgang til dypere vann. Om natta er gruntområdene like aktuelle, og selv den største ørreten vil betrakte meterdypt vann som et optimalt fôringsområde.

Store fluer

Naturtro museimitasjoner med øyne og ører er svært så forføreriske - mest sett fra fiskerens synspunkt. Etter min mening fortjener en museimitasjon en hale og en form som gir et avtrykk som en mus når den beveges på overflaten for å kunne fungere tilfredsstillende.

Hjortehår gir suverene musefluer både i form og oppførsel. Etter noen kast er fibrene fylt med akkurat passe mengde vann til at flua ligger dypt uten å synke, akkurat som sitt naturlige forbilde.

Men det gjelder ikke å være skeptisk til størrelsen. Med sekserstang og fortom på et par meter som ender i minimum 0,25 mm, har du en håndterlig utrustning. Pass bare på at flua har et stort krokgap. Du har neppe lyst til å miste en fisk som tar en museimitasjon!

Denne saken ble første gang publisert 14/09 2007, og sist oppdatert 06/05 2017.

Les også