Laika-typene
Laikaen er den største jakthundrasen i Russland. Her er de tre offisielle typene; den russisk-europeiske-, den østsibirske- og den vestsibirske laikaen.
Den russisk-europeisk laikaen er kulturhistorisk sett den laikatypen som står oss nærmest. Likevel har den knapt blitt registrert i Skandinavia, noe som ofte tillegges at den ligner svært mye på rasen karelsk bjørnehund.
Rasen ble konsolidert i perioden 1900 - 1910, ved å hente avlshunder fra avsidesliggende jegerbygder. Rasestandarden ble antatt i 1947. Den russiskeuropeiske laikaen utgjør i dag om lag 25 % av laikagruppen, og er dermed den nest største. Den finnes først og fremst i de europeiske delene av Russland.
Vennlig russisk-Europeisk laika. (Foto: Peder W. Cappelen)
Av type og helhetsinntrykk er den middels stor, nesten kvadratisk, tørr og stram. Av farge kan den være svartflekkete, ensfarget, svart, hvit, og viltfarget. Mankehøyde skal være 52-58 cm for hannhunder og 48-54 for tisper. Temperamentet skal være vel avveid og livlig, og hunden er ikke aggressiv mot mennesker. Det jaktlige registeret er bredt: Pelsvilt, hønse- og svømmefugler, elg, villsvin og bjørn.
Les mer om den russisk-europeiske laikaen på NKK sine hjemmesider
Den vestsibirske laikaen stammer fra området mellom Uralfjellene og floden Ob. Av spisshundeksperter blir konsolideringen av den vestsibirske laikaen omtalt som den største suksessen russisk kynologi har oppnådd, og det hersker bred enighet om at denne hunden er den som best tilsvarer urtypen for taigaens store jaktspisshunder.
En topp vestsibirsk laika er en imponerende hund med god reisning og linjevakkert hode, samt en tørr, muskuløs og smidig kropp; sterk og hurtig er inntrykket den gir. Ofte er den også en meget dyktig jakthund som behersker hele spekteret av barskogbeltets jaktbare viltarter. Spisshundeksperter har hevdet at lite skiller denne rasen fra den svenske jämthundrasen.
En riktig bygget vestsibirsk laika anses av kynologene som noe av det ypperste og mest funksjonelle vi har på jakthundsiden. (Foto: Peder W. Cappelen)
Den vestsibirske laikaen skal ha et livlig, men balansert temperament, og den får ikke være aggressiv mot mennesker. I hjemlandet ser man på den vestsibirske laikaen som en jevnere og bedre jakthund enn de to øvrige laikarasene. Av farge kan den være hvit, viltfarget, flekkete, grå, rødbrun eller gråbrun i alle nyanser. Svart og svartflekket er tillatt.
Les mer om den vestsibirske laikaen på NKK sine hjemmesider.
Den østsibirske laikaen har fått størst utbredelse så langt i Norden. På 1940-tallet ble det besluttet at laikaene i de midtre og østlige delene av Sibir skulle danne en eneste rase. Den såkalte amurlaikaen ble valgt som modell for rasestandarden. Denne forelå temporært i 1949, men benyttes i det alt vesentlige fremdeles. Rasen, som fikk navnet østsibirsk laika, er en stor jaktspisshund med kraftig kroppsbygning.
Østsibirsk laikatispe av meget god type. Denne laikavarianten har vunnet flest tilhengere i Norge og Sverige så langt. (Foto: Peder W. Cappelen)
De fleste østsibirske laikaene er kommet til Norden fra St. Petersburgområdet og er av såkalt evenktype; lettere, smekrere og med et forholdsvis tynt hode i forhold til hva som anses ideelt ellers i Russland. Pelsfargen kan være viltfarget, ensfarget, flekkete eller skimlet, grå, svart, rødbrun eller gråbrun i mange sjatteringer. Små flekker i grunnfarge er tillatt på beina. Skulderhøyden skal være 55-64 cm for hannhunder, og 51-60 cm for tisper.
Den nye rasestandarden som kom i april 2004 satt Irkutsk-typen som idealtypen.
Les mer om den østsibirske laikaen på NKK sine hjemmesider
Denne saken ble første gang publisert 12/09 2007, og sist oppdatert 04/05 2017.