Villreinjakt: Taktikk i fjellet

Om du krabber, sitter eller ligger er sjansen større for å unngå at villreinen oppdager deg. Å følge dalsøkk og unngå å opptre i silhuett er derfor svært viktig å ha i bakhodet når en stiller innpå villrein.

Det er riktignok forskjeller i skyhet hos villreinen i våre fjellområder. I noen villreinområder forsvinner villreinen bare de ser snurten av noe som ligner et menneske. I andre områder opplever jegere nesten stikk motsatt atferd, som for eksempel i Forolhogna, hvor de opplever reinsdyr som nærmest kommer og hilser på når de ser et menneske.

Enkelte ganger når har jeg kommet overraskende på dyr som jeg ikke har vært klar over meg i Forolhogna, har de bare beinet unna et lite stykke før de har roet seg på nytt. En skulle tro at dyra ville bli skyere et stykke ut i jakten når dyra har opplevd mange skuddsituasjoner og sett jegere stå å slakte artsfeller, men nei da. Selv siste jaktdag kan dyra stå bare hundre til to hundre meter unna etter en skuddsituasjon. Det eneste som skjer er at de klumper seg litt mer en stund før de roer seg ned igjen og begynner å beite eller legger seg. En mer takknemlig villreinstamme å jakte på finnes nok ikke i vårt langstrakte land. Med en slik oppførsel på dyra er det heller ikke så rart at Forolhogna skilter med høy fellingsprosent og svært lav skadeskytingsprosent.

Vann er en nødvendighet når det skal smelle i et avgjørende øyeblikk og vi forbruker mye energi i løpet av en dag i fjellet. (Foto: Bjørn Brendbakken)

I det hele tatt er stillingsjakt i stående stilling ikke uvanlig for dette villreinområdet selv om de fleste prøver å unngå det. Noe en i alle fall ikke bør etterstrebe å ta med til andre villreinområder hvor en finner en langt skyere rein selv om en har lyktes i Forolhogna. Enten en jakter i Forelhogna eller i andre villreinområder bør en etterleve regelen om å stille innpå dyr i lav stilling for å unngå fortetning av flokken.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Irriterende!

Som jeger vet jeg ikke noe mer irriterende enn når en har ytt maksimalt. Løpt og krøpet. Svettet. Ventet og frosset for å få dyra i den perfekte posisjon, for så å oppleve at det kommer en jeger i halvhøy posisjon på flatmark med våpen skuddklart i armkroken. Jeg har truffet flere jegere i min tid i villreinfjellet som har forbannet andre jegere for deres arrogante og lite taktiske framferd. Jeg husker godt en jeger som hadde ligget på hold og som bare ventet på at dyra skulle reise seg. Kaldt hadde det vært, men han hadde klart å lure fram fjellduken. Denne hadde han fått dandert rundt seg uten å bli oppdaget, og like etter forsiktig fått dratt inn et liggeunderlag. Vel vitende om at nå kunne all slags vær bare komme. Han ville uansett ikke være frossen når det skulle skje. Tiden gikk. Vinden var stabil og han viste at dyra ville begynne å bevege seg om ikke så lenge.

I det fjerne oppdager han litt senere to jegere. Disse har kurs rett mot dyra. Ettersom de er langt unna, regner han med at de etter hvert som de kommer nærmere dyra vil dreie til en av sidene for å unngå å bli oppdaget. De to jegerne har det imidlertid travelt. Den ene huker seg litt ned. Den andre går like oppreist og ruver der de nærmer seg.

- Det gikk som det måtte gå, sier min jeger. Jeg lå klar med geværet, men det var håpløst. Først spratt et dyr opp. Så et til. Snart var hele flokken på bena i en eneste tett klump. Bare det å tenke tanken på å plassere et skudd var håpløst. Et minutt senere var sjansen blåst. Svært skuffet hadde han tatt kontakt med de to som hadde trodd seg alene i fjellet. "At det lå en jeger inne ved en stein kunne jo ikke de vite", mente den ene.

Vis hensyn!

Jegeren hadde fortalt de to hva han mente om deres framferd. At det var vanlig kutyme i fjellet og holde seg nede langs bakken og søke skjul. Ikke løpe oppreist som om de skulle jage en flokk med sau. Den ene forsvarte seg med at han hadde vært i andre villreinområder før med hell og fått skutt sitt dyr, men innrømmet at det var langt vanskeligere i dette villreinområdet. Dyra var mye mer sky og til tross for at de hadde jaktet i flere dager hadde de ikke hatt en skuddsjanse.

Reklame

Pirrende tilbud hos Nytelse: Leketøy for voksne fra kr 10!

Å vise hensyn overfor andre jegere er en selvfølge i villreinfjellet. Det gjelder derfor å bruke kikkerten flittig, også i lendet rundt flokkene, for det er mange som har trodd seg alene i fjellheimen for litt senere å oppdage at det har reist seg flere jegere like ved når dyra har tatt i vei etter et skudd.

Er det tette flokker, så legg heller børsa til side og vent på en ny sjanse. (Foto: Bjørn Brendbakken)

Har du en flokk i kikkerten, så følg med. Hvor har den retning. Løper den fort, eller tar den det rolig? Er det flere jegere rundt? Det er mange ting å ta hensyn til for hvordan en vil legge opp jaktforløpet. Noen velger å ta det helt med ro og bare avvente. De har sitt bestemte sted som de har et forhold til og kjenner. Kommer det dyr her er sjansene gode for å lykkes.

En flokk på vandring er vanskelig å nå igjen, men som regel vil de vandre litt fram og tilbake, men i hovedtrekk mot vinden. Personlig synes jeg det er fint å stille et godt stykke på siden av slike flokker, og sette inn et avgjørende støt på et sted terrenget snører seg sammen. Andre jegere som stiller på samme flokken, jegere du kanskje ikke har sett, kan fort føre til at dyra forandrer kurs. Det er derfor en fordel å holde seg høyt i terrenget. Først og fremst for å ha kontakt, men også fordi du ikke vinder like mye som når du beveger deg lavere. Men unngå for all del å gå i silhuett. Dette enkle regler å ha i bakhodet enten du beveger deg i områder med tam eller sky villrein.

Denne saken ble første gang publisert 17/08 2007, og sist oppdatert 05/05 2017.