SPENNENDE LAKSEFISKE: Vil du oppleve et litt annerledes laksefiske, så prøv Finnmarksvidda! (Foto: Bjørn M. Pettersen)

Så langt nordpå skal man ikke bevege seg langt fra kysten før man er i fjellet. Og etter et par timers gange åpnet viddene seg foran oss. Fiskekompis Mattis er reindriftssame, og han er lommekjent i disse traktene. Vi gikk mesteparten av dagen før vi kom vi fram til plassen der Mattis mente vi skulle slå leir. Den lå rett ved siden av elva og litt i ly for vær og vind, inne i bjørkeskogen.

Ettersom Mattis var godt kjent i området, var det ikke nødvendig å virre rundt for å lete etter de beste fiskeplassene. Han hadde en klar formening om hvor vi skulle prøve oss. Et par hundre meter på nedsiden av leiren lå det en praktfull høl. Elva var ikke like stor her oppe som nede i de mer tradisjonelle laksefiskestrekkene, men det var i grunnen helt greit.

Jeg var mest bekymret for kvaliteten på laksen. Det er jo en kjent sak at fisk som har stått lenge på elva, blir farget. Ettersom vi befant oss så pass langt inne i fjellet, var jeg redd for at laksen her oppe ville være brun.

Laks etter flua

Vi rigget oss till nede i vannkanten for å se om det var fisk på elva. Det gikk ikke lange tiden før en laks vaket i utløpet av hølen. Siden jeg var gjest, var jeg så heldig å få forsøke først. Kanskje ei lita tubeflue kunne være riktig medisin? Hølen vi satt ved, var ganske smal og langstrakt, ja den var så smal at jeg rakk jeg over til motsatt bredd med énhåndsstanga.

Hovedstrømmen fulgte langs land på motsatt bredd, før den viet seg ut og ble rolig i enden av hølen. Der var det også ganske grunt. Jeg antok at fisken hadde svømt over grunna og stilt seg i de litt dypere partiene.

Jeg gjorde noen kast på skrå over elva samtidig som jeg beveget meg sakte nedstrøms. Da jeg nådde den grunne delen, gikk jeg opp igjen og begynte på samme sted som tidligere, men nå kastet jeg rett over elva for gi flua større fart over elva.

Og ganske riktig - etter et par kast fikk jeg se at laksen var etter flua. Riktignok hogg den ikke etter den, men den var tydelig nysgjerrig på den lille saken som kom farende over hodet dens.

Jeg vadet et par meter tilbake for å fiske over samme sted en gang til. Nå var det viktig å gjøre tingene riktig! Jeg hadde konstatert at laksen sto akkurat imellom det dype og grunne partiet og midt i hovedstrømmen. Videre hadde jeg observert at den først fulgte etter flua idet den fikk fart på seg, men at den ikke ville gå langt etter den.

Dermed måtte jeg forsøke å legge to og to sammen. Jeg la flua ut, litt lenger enn midt i strømmen. Deretter slapp jeg løs noe line, så den ble liggende i en vinkel på elva.

Planen var at når flua kom ned dit hvor laksen sto, skulle jeg stramme snøret. Flua ville da svinge i en kort, rask bue, rett over hodet på fisken. Flua ville ikke fortsette videre over elva, men derimot henge rett nedstrøms etter lina. Jeg tenkte at da ville kanskje laksen få nok tid til å ta flua!

Som tenkt, så gjort. Akkurat idet flua hadde gjort unna den korte svingen og hang etter fluesnøret, kjente jeg et hardt rykk i snøret. Laksen hadde tatt flua!

Som en liten rakett

Laksen er rett og slett råsprek, og en durabelig fighter. Jeg hadde fått på en fisk i firekilosklassen, og med énhåndsstang har man mer enn nok å holde på med en stund.

Den skar rund i elva som en liten rakett, og var nesten like mye over vann som under. Da jeg fikk øye på den første gang, ble jeg imidlertid svært fornøyd. For den var blank som sølv, ikke brun som jeg hadde fryktet.

Da vi endelig fikk temmet villdyret og satt og kikket på den ved elvebredden, spurte jeg Mattis:

- Er det vanlig at fisken er blank og nygått så langt oppe?

- Ja, det er like mye blank fisk her som i de nedre delene av elva, svarte Mattis.

Det er utrolig hvor fort laksen kan svømme, tenkte jeg. For jammen hadde ikke den nyfangede laksen et par lakselus hengende på sporden!

I fire dager koste vi oss glugg i hjel - vi fisket laks, plukket molter og fisket også røye og ørret i noen småvann i nærheten. Og vi hadde noen etegilder uten sidestykke. Tilgangen på mat var formidabel. Allerede etter den første dagen måtte jeg begynne å sette laksen ut igjen, noe jeg var glad for da jeg hang sekken på ryggen for å gå tilbake. Til sammen hadde vi fått ni lakser på drøye tre-fire kilo og ei sjørøye på drøyt kiloen. Skulle vi hatt alt i sekken, ville det blitt tungt å komme seg ned fra fjellet!

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!