Jämthunden skal være en stor, rektangulær spisshund, men smidig og med god reisning. (Foto: Tomas Johansson)

Jämthund brukes først og fremst til elgjakt. Jämthunder hører til blant de nordiske subpolare spisshundrasene, og er lite kjent i andre land enn Sverige, Norge og Finland. Dette er en meget gammel naturrase som i mer eller mindre uforandret form har eksistert i tusenvis av år her oppe i nord, sammen med andre nordlige jaktspisshundvarianter.

Jämthunden er en stillende hund som fra gammelt av ble brukt til jakt på rovdyr som bjørn og gaupe, hjortevilt, og fugl. Mot slutten av 1800-tallet endret jaktsituasjonen seg. Elg og bjørn fantes knapt igjen, og interessen for å holde store, høyt spesialiserte hunder beregnet for disse viltartene ble stadig mindre. Skogsfugl var det derimot mye av, og mange krysset inn mindre treskjellere for å styrke fugleegenskapene. I dag må man med all respekt kunne kalle jämthunden en ren stillende elghundrase i og med at avlen de siste tiårene jaktmessig omtrent utelukkende har vært rettet mot oppnådde resultater på løshundprøver. Jämthunden, og gråhunden også, omtales ofte av mange som «urhunder» og «uforandret gjennom uminnelige tider». Disse påstandene har en kjerne av sannhet, men med store forbehold. Begge raser er utviklet fra en homogen og omfattende spisshundbestand, sannsynligvis også med blod fra helt andre raser. Kuriøst nok hadde jämthund og gråhund felles rasestandard fram til 1946!

Smak og behag spiller inn ved valg av jakthundrase innen samme gruppe. Når det gjelder stillende elghundraser har valgmulighetene blitt stadig større. Er det snakk om å anskaffe en ren elghund står valget for de fleste fremdeles mellom jämthund og gråhund. Det er innen disse to rasene du finner de best dokumenterte og mest foredlede løshundegenskapene til elgjakt. Blant elghundfolket sier mange hundeeiere med erfaringer fra begge raser at det normalt er små forskjeller mellom dem - begge er gode og meget jevne. Gråhunden anses for å bli tidligere jaktmoden, men samtidig for å være staere og til dels vanskeligere å kalle inn. Selv om jämthund er ansett for å være mindre påhengelige enn gråhund er manglende innkalling et økende problem innen begge raser.

Statistikk fra svenske løshundprøver i 1996 (787 jämthunder og 788 gråhunder) viser at bare 20 prosent av jämthundene ble tildelt høyeste eller nest høyeste poengsum i momentet lydighet. Tilsvarende tall for gråhund var drøyt 25 prosent. Statistikken over premieringsprosenten gjennom de siste 10 årene viser at rasene stort sett er likeverdige jaktmessig.

God målføring framholdes som en av jämthundens fordeler. Men et grovt, dypt mål er ikke nødvendigvis bedre hørbart enn et mål i høyere og lysere toneleie - vær og terreng spille en avgjørende rolle i denne sammenhengen. Jämthunden har vanligvis gode søk, og bruker nesa i åpent vær på leting etter elg. Dette gjør at uttakene ofte blir stående et stykke fra hundeføreren i motvind. Elgen står vanligvis lettere for en slik hund. Jämthunden er vanligvis en meget god løshund, og et førsteklasses eksemplar stiller som regel elgen i uttaket med kraftig og godt hørbart losmål.

Jämthunden beveger seg med å sette labbene inn til midtlinjen. Dette er en urgammel nedarving for å spare krefter i dyp snø, fordelen med en stor jämthund er at den kan fortsatt brukes på jakt selv etter at det har kommet en del snø. En god representant for rasen har dessuten den egenskapen at den ikke henger etter en elg som ikke vil stå, i dagevis

Jämthunden er en frisk hunderase med få arvelige sykdommer, men i Sverige er det tilfeller av epilepsi. HD er også en ting man må være oppmerksom på; vær nøye med valg av foreldredyr ved valg av valp. Det anbefales at man tar kontakt med avlsrådet for jämthund hvis du har tenkt å anskaffe deg en jämthundvalp.

Jämthundens historie som egen rase begynner så sent som i 1946. Da mottok den svenske spisshundklubben et telegram fra Svenska Kennelklubben (SKK) med følgende ordlyd: «Jämthunden er denne dag anerkjent som selvstendig rase og standarden stadfestet». Telegrammet avsluttet en mer enn 50-årig strid. På slutten av 1800-tallet bestemte man seg for å få orden på spisshundspørsmålet i Skandinavia. Antallet spisshundvarianter var meget stort; ethvert sted med respekt for seg selv hadde sin variant som opp gjennom århundrene var blitt brukt som gårdshunder og jakthunder til elg- og bjørnejakt. Variantene gled over i hverandre uten klare skillelinjer.

I 1907 ble det opprettet en svensk/norsk komité som blant annet fikk ansvaret for å bringe orden i denne kaotiske situasjonen. Blant komiteens oppgaver var den viktigste - og vanskeligste - å bli enige om hvordan standarden til den skandinaviske halvøyas grå elghund skulle se ut. Særlig to typer skilte seg ut - en større og en mindre variant av gråhundtypen. Komiteen besluttet å velge bort den større varianten, som hadde hovedutbredelsesområdet sitt i Jämtland. Man gikk inn for å gi fortrinnsrett for den mindre typen fordi den større ble ansett for å være «treg, uintelligent og med liten jaktlyst».

Uten offisiell anerkjennelse som rase gikk antallet jämthunder tilbake. Men den forsvant aldri; det fantes heldigvis en del jegere, særlig fra områdene i Jämtland, som ikke uten videre godtok at hunden de og forfedrene deres hadde jaget med i uminnelige tider skulle utraderes. Likevel; folks respekt for stamtavler var økende, og betydningen av utstillingspremieringer var fristende. Gråhunden fikk stadig større utbredelse på bekostning av jämthunden.

En rekke organisasjoner og enkeltpersoner engasjerte seg i det som senere har blitt kalt «jämthundstriden». Anerkjennelsen av jämthunden som egen rase i 1946 ser ut til å ha avverget en splittelse av det organiserte hunde-Sverige.

Samtidig åpnet avgjørelsen for nye problemer: store deler av den svenske spisshundbestanden var blandingsformer av gråhund og jämthund som inntil denne dagen hadde vært registrert som gråhund i SKK. En til dels hardhendt «utrenskning» ble foretatt på eksteriørutstillingene. Redningsarbeidet ble iverksatt i 11. time, og et intenst arbeid fra ildsjeler greide å samle sammen restene av denne tradisjonsrike spisshundrasen som blant annet har vært symbolisert på Jämtlands våpenskjold helt siden 1500-tallet.

Les mer om jämthunden på NKK sine hjemmesider!

Jämthunden

Svensk spisshundrase som primært brukes som løs- eller bandhund på elgjakt. Høyden for hannhunder 61 cm ± 4 cm, for tisper 56 cm ± 4 cm. Det blir registrert 200-300 jämthunder er i Norge årlig. I Norge er rasen organisert i Norske elghundklubbers forbund. Leder for avlsrådet og avlskontakt hele landet: Guril Bergersen, 2552 Dalsbygda. Tlf.: 62 49 72 70

E-mail: gurilbe@online.no

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!