Støkkjakt på rype:
Sats på «avhopperne»!
Når rypa flokker seg om høsten, blir den sky og letter på langt hold. For jegeren er det alltid fristende å følge storflokken, men det er de enslige rypene du bør konsentrere deg om!
Særlig i høyfjellet kan vi oppleve at rypa flokker seg allerede i begynnelsen av jakta. Det er vær- og føreforholdene og utviklingen av fuglenes draktskifte som utløser denne mekanismen. Noen dagers skodde i fjellheimen eller en fjørham som ikke tilbyr kamuflasje med omgivelsene, kan gi utslaget.
Rypa lever i en nådeløs verden, og for å ha størst mulig suksess i kampen for overlevelse er det helt avgjørende å søke sammen i flokk. I en flokk er det mange par øyne som holder utkikk etter rovdyr og andre potensielle farer. Men en slik atferdsmessig tilpasning fra rypas side gjør det også mer krevende for jegeren å komme på skuddhold.
Rypene har mange «vaktposter», og antallet øker proporsjonalt med størrelsen av fugleskaren. Dermed kan man si at jo større flokk vi har med å gjøre, desto vanskeligere er det for jegeren å komme nær nok. Slike forhold krever at man kommer overraskende på. Ta derfor i bruk dine kunnskaper om terrenget, og utnytt den vekslende topografien med småhauger, åsrygger, bekkedaler osv. Ved stadig forflytning øker sjansen for å overraske fuglene.
Samstemt gruppedynamikk
Ofte ser vi en samstemt gruppedynamikk i flokken, der det ser ut til at alle fuglene velger samme kurs samtidig. Men variasjonene er der: Mange ganger velger ett eller flere individer å fly en annen vei. En slik forflytningsimpuls kan virke så sterkt at halve flokken deler seg. Mer vanlig er det likevel at enkelte fugler foretar et «soloraid».
Det er alltid pirrende å følge storflokken og dermed ignorere avhopperne. Men det er nettopp de enslige rypene du som jeger bør konsentrere deg om! På egen hånd kan de ikke dra nytte av fordelen ved å være i en flokk, og det betyr at de i større grad må satse på ikke å bli sett. Dermed slipper de enslige rypene trusselen tettere innpå seg enn de ville gjort midt i rypeflokken.
Enslige fugler, som av en eller annen grunn ikke får somlet seg til å ta av sammen med hovedflokken, føler seg blottlagt, og velger å trykke til faren eventuelt måtte være over. Hos fjellrypa er det mindre vanlig å finne gjenliggere, men også der kan det lønne seg å ta en tur oppom stedet der den sky flokken har sittet.
Flokkens fluktlinjer
Under disse forholdene er fuglene rastløse og tar lett til vingene, selv om de ikke nødvendigvis er støkket av jegere. Vær derfor observant, og prøv å finne et mønster i hvor hordene beveger seg. Mer enn én gang har jeg fått uttelling ved å legge deler av jaktruta i nærheten av fuglenes mulige fluktlinjer. Om ikke et møte med en eventuell storflokk skulle resultere i så mye som ei eneste fjør i sekken, kan jeg likevel love en eventyrlig naturopplevelse. Det er fantastisk å stå midt i et inferno av hvite vinger!
Slike fortetninger av lettskremte ryper kan en sjelden gang opptre mer samarbeidsvillig. Det kan for eksempel være flokker som er tatt på senga i form av et lag nysnø og solmett septemberhimmel, eller et totalt snøfritt terreng, der ryper med vinterhabitt i månedsskiftet oktober/november har trukket ned i skogen. Det er slike uforutsigbare hendelser som er med på å gjøre rypejakta til en av høstens mest populære begivenheter.
En støkkjeger er bestandig prisgitt egne ferdigheter, men de ytre omstendighetene vil alltid være viktige støttespillere - enten du jakter på rypa før eller etter den har flokket seg. Et lite tips til slutt: Konsentrer deg om godværsdagene!
Denne saken ble første gang publisert 08/11 2007, og sist oppdatert 05/05 2017.