Junifjellet lokker

Det meste er mulig, dersom ønsket og viljen er sterk nok. Til og med isfiske etter storrøye i juni. Det krever riktignok en stor dose pågangsmot og svette, fordelt på én etappe på sykkel, én til fots og én på ski – men belønningen er verdt strevet!

Sist oppdatert

Det er noe jomfruelig vakkert over våren i fjellet. Det sprudler av liv, og optimismen råder. Bekkene klukker, og våryre trekkfugler markerer revir. Men våren er også lunefull. En dag er det nesten sommerlig mildt og sol, mens neste dag er det fullt tilbakeslag til vinter.

Det kan by på store utfordringer å ferdes i fjellet i denne omskiftelige årstida og man bør være godt utstyrt! Elver og bekker kan fort by på store problemer. Små, ubetydelige vannsig som knapt er avmerket på kartet, kan være nærmest umulig å forsere når smeltevannet løper løpsk.

Flere ganger har jeg blitt tvunget til å gå store omveier eller rett og slett returnere ned fra fjellet under slike forhold. Våte føtter og tungt føre til tross - vårfjellet lokker!

Sykkel og ski!

Klaus, en storkjeftet kompis, er med på årets vårtur. Han har sansen for å slite litt for å komme inn til "lykken". Den vårlige vinden har drevet snøen til fjells. Det er grusføre til langt oppi høyden. Vi legger av gårde med ski på sykkelen, og satser på assistanse av hundekrefter i motbakkene mot fjellet.

Hundekløvene har hittil fungert som sykkelvesker. Nå overtar våre firbeinte venner, og vi vandrer videre til fots med skia på sekken. Det er flere kilometers vandring og iskalde elvekrysninger før vi endelig får snø under skiene. Vi snørekjører videre innover fjellheimen. Hundene er fremdeles i full vigør. De er i toppform etter vinteren, og jobber som helter hele veien.

Hvor blir det av bettet?

Etter ei bratt mil på sykkel, ei drøy mil til fots og ei rask mil på ski er vi framme ved planlagt leir. Stive og støle er vi - men glade. Teltet er godt plassert på en tørr og fin barrabb. Det er seint på natta, men det spiller liten rolle. Lyst er det døgnet rundt.

Etter en god matbit er det fisket som teller. Tida må brukes godt. Optimistisk vandrer vi utover vårisen. Det er mye overvann langs land, og vannet pipler inn i et par revner i fotposene. Lengre utpå er isen tørr og farbar. Det er der størrøya går - det har jeg erfart tidligere!

Men røya er like lunefull som vårfjellet, og vanskelig å bli klok på. Vi legger oss ned med ansiktet over pilkehullet og ser etter fisk. I flere timer ligger vi slik og stirrer ned på bunnen av vannet. Pilkeskjea beveger seg i langsomme rytmer. Det er ikke fritt for at jeg blir nokså trøtt og sigen.

Idet jeg er i ferd med å gi opp, kjenner jeg noen raske tak i snøret. Jeg reagerer spontant og nøkker til. Fisken sitter godt på, og den vil måle krefter. Den gir meg faktisk en liten kamp, til tross for at det bare er halvannen meter djupt. Røya havner på isen, og jeg kan slippe jubelen løs. Et prakteksemplar på godt over kiloen. Vanvittig flott fisk!

Klaus kommer stormende til for å beskue fangsten.

- Rått! er hans knappe kommentar. Her skal ikke tida kastes bort på tomprat! Med fornyet iver hiver vi oss over fiskingen igjen. Vi holder ut en time til, men bettet var visst bare et blaff. Pannen min har nå flere ganger duppet nedi isvannet - et tegn på at søvnen er i ferd med å vinne over fiskelysten. Vi nærmest sjangler inn til land og opp i soveposene. Det har vært en lang og aktiv dag. Middagen er i alle fall i boks!

Vinter igjen

Vi våkner til en hvitere verden. Det har blitt som vi fryktet: Vårlandskapet rundt oss er forvandlet til reine vinterterrenget. Vi sover litt til - og litt til. Det er godt å sove. Men etter hvert melder fiskelysten seg igjen. Kanskje røya er mer på hogget etter væromslaget?

Det blir med håpet. Lenge vandrer vi fra hull til hull utpå vårisen, som ikke akkurat er tørr og fin lenger. Maggot, akkar, reker, ost - ingenting skal være uprøvd.

På veien tilbake stikker vi innom et annet bra røyevann. Det er lov å være optimister. Vi må føle oss fram til gamle pilkehull, for snøen har glattet ut hele isen. Det blir noen fine "pinner", og Klaus kommer ovenpå igjen. Han får flest fisker - og slikt går ikke upåaktet hen!

Middagen blir et herremåltid med stekt røye og potetmos blandet med kålrabistappe. Måltidet er faktisk så bra at Klaus fyrer opp en ekte Havanna-sigar til dessert. Globetrotteren nyter livet med stil!

Våren tar en pause. Det blir mye soving og relativt lite fiske på denne vårturen. Men likevel er det en sann fryd å være her oppe. Motvillig returnerer vi mot sivilisasjonen etter flere fine dager med lite fisk pr. fisketime.

Denne saken ble første gang publisert 23/06 2008, og sist oppdatert 05/05 2017.

Les også