Åpenheteralt: Ja.

Alle snakker om kroppspresset, og jeg tror nok de fleste av oss har følt det på kroppen fra tid til annen. De siste årene har kroppspresset økt ekstremt, i takt med at treningsbransjen bare vokser større, og større. Det har nesten blitt en form for sosial norm at man skal være like dedikert med trening, som jobb, og studier. Det er en nisje i seg selv, det å hige etter å gjøre det like bra på alle områder. «Å mestre livet perfekt».

Jeg vil ikke si at det er dumt å sette seg mål, men når det ble det akseptert at målet skulle være det flesteparten av oss ikke klarer å gripe? Når ble det normalen?

Alt vi hører om er veien til resultatet, veien til det vi skal bli. Veien til det perfekte, og det vi ser for oss i enden av alt dette «maset». Det handler ikke om noen balanse, men det handler om å yte maks, og ta seg mest mulig ut på hver økt. Alt vi må ofre på veien til å «bli den beste utgaven av oss selv», gjør meg kvalm.

I det siste har flere bloggere åpnet opp bak deres fasade, vært ærlige, og sagt at;

Ja, de sliter minst like mye som oss som bare leser om overflaten deres.

Ikke at overrasker det meg, det burde ikke overraske noen. Men det må være slitsomt å fremstille seg så overfladisk på en blogg, og ha det så dårlig bak der. Det er sikkert godt å få en pause fra oppdateringer om sminke, botox, og den siste drinken de tok på byen. Og det er dessverre det som selger, det som får lesere. Det tynne, tynne livet de fremstiller, som ikke er sant fornoen. Håper jeg. Jeg skjønner også hvorfor de gjør det, for det er vel ikke særlig profesjonelt å pøse ut om hvordan livet egentlig er? Ikke skjule noen ting. Å vise folk hvem man egentlig er, «alle trenger ikke å vite»-mentalitet.

Jeg mener det, at hvis vi skal gjøre noe med kroppspresset, så må vi slutte å gi det oppmerksomhet. Det er lettere sagt enn gjort, men hva er egentlig verst? Er det den veltrente jenta som poster bilder av rumpa si på instagram, eller er det hun som ikke er så veltrent som poster det for å vise verden hvor mye hun aksepterer kroppen sin?

Alle burde akseptere kroppen sin. Alle er like mye verdt, kropp er ikke ett målebeger for hvor bra du er.

Men de fremmer begge ett kroppspress, uansett hvilken «side» de står på.

Du trenger ikke å skrive en hel rekke om hvorfor du velger å poste ett bilde av kroppen din, bare gjør det. I mitt hodet vil det å legge ut ett bilde av deg selv for å bekjempe kroppspresset være en unnskyldning til hvorfor du («unntaket fra det perfekte, også skal akseptere kroppen din»). Når skal verden forstå at det ikke finnes noen mal?

Jeg har selv skrevet at jeg blir påvirket av sosiale medier, det gjør jeg. Men det er ikke personene bak profilene sin feil, det er mine standarder satt i mitt eget hode. Greit, samfunnet påvirker oss ja, men til syvende og sist er det du selv som må tenke kritisk i forhold til måten du tenker på.

Den siste tiden har jeg bevisst slettet flere jeg følger på instagram, nettopp fordi jeg vil forhindre meg selv den enorme påvirkningskraften sosiale medier har. Folk må få poste det de vil, er du fornøyd med kroppen din, så trenger du ikke å skjule det. Det er bra at jenter, som gutter, endelig ser seg fornøyd med hvem de er. Fortsett med det!

Men jeg synes at vi må bekjempe dette på en annen måte, er det ikke noe annet vi kan fokusere på i stedet? Som kunnskap, venner, familie? Trenger vi å bekjempe kropp, med kropp?

Det blir en krig man aldri kan vinne.

For det som ligger i bunnen av alle disse oppdateringene, er ett behov for aksept. Ett behov som ikke kan tilfredsstilles av likes. Vi leter etter aksept på feil sted. Det må komme fra deg sjæl. Og jeg synes også de som virkelig elsker fitnessverden skal få lov til å gjøre det. De gjør ikke noe feil, selv om det helt åpenbart ikke fungerer for alle og enhver.

Vi kan ikke skylde på en gruppe mennesker, for en tendens i samfunnet.

Dette bunner i flokkmentalitet, mennesker behov for å «passe inn». Vi kommer alltid til å ville ha, det alle andre vil ha. Men vi må være bevisst på det, bevisst på hvilke mekanismer som spiller inn i livene våres. I barokken for eksempel var det «in» å være formfull, det viste at du hadde penger til mat. Nå har vi snudd på flisa, men det er det samme som gjelder. Vi går i ett tog som tillater oss å være mindre tenkende enn det vi kan være. Vi skal ikke spørre oss når vi sluttet å tenke selv, heller når skal vi begynne med det?

Jeg synes folk burde ha en ting i bakhodet; det å stå alene, er noen ganger positivt.

Når så mange som nå, skriver om hvordan de har slitt, og skriver om dette med å senke presset, tror jeg vi også står ovenfor en ny vending. Jeg tror ikke denne «vinden», kommer til å vare evig. Kanskje vi om noen tiår vil se tilbake på dette hysteriet, for så å le av det?

Tenk litt på det.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!