Gården totalskadet i dramatisk brann
- Vi trøster hverandre
Familien Auestad fikk en trist jul da hjemmet deres brant. – Selv om vi mistet alt, er samholdet sterkt, sier barnebarna Rikke og Maria.
Seks dager før julaften opplevde familien Auestad sitt livs mareritt. Hovedbygningen på gården Kapell Sander i Ski tok fyr da gårdeier Arne Auestad (49) skulle forsøke å tine vannrørene på badet. Han hadde holdt på i vel én time med varmluftspistol, da han hørte vannet kom, og gikk ut for å sjekke. Da han kom tilbake, sto badet i fyr og flamme. Sjokkert og redd forsøkte han å slukke brannen med noe vann han hadde tilgjengelig. Men det gikk ikke; flammene reiste seg rundt ham. I full fart fikk han leieboeren, en jente på 26 år, ut av huset, og fikk ringt til brannvesenet. Minutter senere sto hele huset i full flamme.
- Det var ille, men det kunne gått så mye verre, sier pappa Arne med alvor i stemmen.
Han er dypt takknemlig over at ingen mennesker kom til skade. Gårdeieren sov dårlig en hel uke etterpå. Han kunne levende forestille seg hvor ille det kunne ha gått dersom noe hadde blitt liggende og ulme og i stedet tatt fyr midt på natten.
Spøkelsene forsvant
- Verst er det jo for farmor, sier datteren Rikke (16).
- Hun har bodd på gården i 50 år, og hatt mye av livet sitt her.
- Ja, det var et trist syn, innrømmer Klara Auestad (78), og siger godt ned i sofaen.
Selv om det har gått noen måneder er den eldre kvinnen fortsatt preget av sjokket. Fra stuevinduet i bryggerhuset der hun bor, så hun sitt tidligere hjem bli flammenes rov.
- Det verste er å tenke på at huset ble restaurert bare for noen år siden, sukker hun.
- Så mye arbeid - og så går alt opp i røyk på noen få timer!
- Iallfall fikk vi ut noen spøkelser, da, farmor, sier barnebarnet Maria (10) trøstende.
I den gamle, verneverdige gårdsbygningen fra 1760 var det mange mystiske lyder fra bjelker og takverk nattetid.
- Ikke umulig at det var spøkelser, smiler pappa Auestad.
- Og vi vet jo ikke om damen med slør og den skumle onkelen kommer tilbake igjen, sier Maria med skummel stemme.
Dramatiske timer
Minstejenta var på vei hjem fra skolen da hun via en fetter fikk beskjed på mobilen sin at huset brant.
- Først ville jeg ikke tro det, jeg trodde han tullet og måtte spørre flere ganger. Men han svarte bare veldig kort. Da skjønte jeg at det var sant at det brant hos oss.
Det første jeg tenkte på, var kattepusen vår. Bare den ikke var inne. Så tenkte jeg på pappa - tenk om han lå og sov!
Flere klassevenner fulgte henne hjem til gården. Synet som møtte dem der, var veldig trist.
- Stakkars hesten vår, den sto ute på tunet helt stille og så på at huset brant. Den var nok veldig lei seg, sier hun.
Storesøsteren Rikke oppdaget brannen fra vinduet på skolens musikkrom:
- Jeg så en brannbil kjøre opp stikkveien der vi bor. Da jeg ikke fikk tak i pappa på mobilen, ble jeg redd, og jeg løp hjemover det forteste jeg kunne.
En stund så det ut til at brannmennene skulle klare å slukke brannen, forteller familien. Så blusset alt opp igjen. Sot og røyk fylte hele området, og det var en uhyggelig stemning. Til slutt brant det hull i taket.
- Det var flere lag med gamle takbjelker, og de brant godt, sier gårdeieren selv.
Støtter hverandre
Julefeiringen ble det som så med, innrømmer den sjokkskadede familien.
For første gang på veldig mange år feiret Klara jul alene med sønnen sin i bryggerhuset.
- Vi fikk i oss noe mat, men det var ikke rare julestemningen. Vi satt jo og så på det mørklagte og ødelagte huset rett ovenfor, innrømmer hun.
Tankene gikk til gamle tider, da hun selv drev gården sammen med mannen som var dyrlege. Den gang hadde de hester, og drev med korn, minnes hun.
Også barnebarna slet med feiringen hjemme hos moren sin:
- Det var vanskelig å finne julegleden. Livet var bare mørkt, sier Maria veslevoksent.
Hun tenker fortsatt på brannen. Hva som skal skje med gården. Om den vil bygges opp igjen, eller om det skal rives og bygges nytt. Og hun tenker på pappa - hvor skal han bo?
- Det er ikke så vanlig å bo sammen med moren sin i voksen alder, humrer gårdeieren.
- Nei, men du driver jo ute, du er ikke så mye inne akkurat, sier moren.
Når det først skulle bli så galt at de mistet hus og hjem, er de glad for at de har hverandre:
- Vi er en tett familie og har mange gode venner. Det har betydd mye de siste månedene, sier Rikke.
Hver onsdag samles hele familien hos farmor. Da spiser de middag sammen, spiller kort og koser seg. Humør og samhold er på topp, selv om brannen rammet.
Denne saken ble første gang publisert 14/05 2010, og sist oppdatert 02/05 2017.