- Vi heier på Norge

Vi gleder oss! Både til arrangementet i Oslo og mange flotte prestasjoner. Vi har stor tro på at Norge vil gjøre det bra på hjemmebane.

De optimistiske ordene kommer fra to som virkelig vet hva de snakker om. Da forrige ski-VM i Oslo ble arrangert i 1982, var Berit og Ove Aunli blant dem som sørget for de aller beste resultatene.

Hele tre gullmedaljer og én sølvmedalje hanket Berit inn i løpet av en drøy uke. Dermed ble hun den første norske kvinne som vant individuelt langrennsgull i et internasjonalt mesterskap.

Ove deltok på det norske stafettlaget som tok gullmedalje samme år. Spurtduellen ble som kjent uforglemmelig spennende da Oddvar Brå brakk staven mens han kjempet mot russeren Alexander Savjalov. Heldigvis endte den nervepirrende innspurten med delt gull mellom Norge og Sovjetunionen.

- Ja, det var nære på, smiler Ove før han utdyper:

- Det er en dag jeg aldri kommer til å glemme. Stemningen i Nordmarka var til å ta og føle på, og vi kjente en fantastisk støtte fra publikum som ropte og heiet oss frem. Det var en jubelrus fra en annen verden. Og da Oddvar brakk staven ble det enda mer action, sier han og ler.

Med de utrolige prestasjonene i bagasjen fikk ekteparet legendestatus her til lands. Berit ble omtalt som VM-dronning i både aviser og ute blant folk flest.

- På den tiden var ikke det norske kvinnelandslaget vant til å gjøre det like bra som nå. Derfor var det litt av en seiersrus da jeg gikk først i mål på 10-kilometeren. Det var et stort øyeblikk å se sitt eget navn og Norge øverst på seierstavlen, erindrer Berit.

Ble kjærester

Allerede som barn fattet ekteparet interesse for ski. Som datter av den kjente langrennsløperen Kristen Kvello, ble Berit nærmest født med ski på bena.

- Jeg hadde ikke så store ambisjoner før jeg ble 18-19 år. Inntil da hadde det egentlig bare vært for gøy. Men så begynte jeg å tenke på mulighetene som kunne oppstå dersom jeg trente litt mer.

For Ove startet det med friluftsliv. Han ble stadig tatt med på fisketurer i fjellet, og trivdes godt ute i naturen. Som 13-åring begynte han å satse på ski, og to år senere gikk han sitt første renn. Det var gjennom skisporten at Berit og Ove ble introdusert for hverandre.

- Vi var i samme miljø, og hadde en del felles kjente. Etter å ha vært venner i lang tid, utviklet det seg til noe mer. Vi kan vel trygt si at det sa «pang» i løpet av 1978 en gang, ler ekteparet om perioden da de var nyforelsket.

At de begge ønsket å satse på langrennskarrieren, mener de var en stor fordel.

- Vi trente to ganger om dagen, og følte på mange måter at vi var på jobb 24 timer i døgnet. Da er det godt å ha en kjæreste som forstår situasjonen og har det på samme måte.

- I tillegg dro vi stor nytte av å kunne motivere hverandre. Hvis en av oss hadde en dårlig dag, kunne den andre bringe konkurranselysten og gnisten tilbake.

Og konkurranseinstinktet, det er fortsatt til stede.

- Jeg må jo innrømme at jeg blir litt sur hvis Ove er foran meg i løypa, sier Berit spøkefullt og ser bort på sin utkårede.

- Det er jo mest på humornivå, men vi tror begge at det er viktig å utvikle seg og få frem det beste i hverandre. Dette gjelder ikke bare ski, men på alle plan i livet.

Fikk barnebarn

Etter at proffskiene ble lagt på hyllen, begynte Berit å jobbe i revisjonsbransjen. I tillegg holder hun jevnlige kurs som aerobicinstruktør. Ove gjør på sin side stor suksess med egen sportsbutikk. For to år siden ble deres eldste sønn Odd Kristen (28) pappa til vesle Erika. De stolte besteforeldrene var ikke i tvil om hva de skulle gi henne i julegave.

- Det måtte jo bli et par ski, ler Berit.

- Hun har ikke fått brukt dem ennå, men vi håper at vi får tatt henne med på skitur om ikke altfor lenge, sier ekteparet.

Yngstesønnen Lars Ove (18) har arvet interessen for ski, og går stadig i renn for Kyrksæterøra Idrettslag.

- Ja, nå har vi gitt stafettpinnen videre. For vår egen del blir det å gå på ski mer på hobbybasis.

Berit klarte likevel ikke å motstå fristelsen i fjor vår. Da deltok hun nemlig i et lokalrenn i hjemkommunen.

- Jeg hadde bestemt meg for å være avslappet og ta det som en tur. Pipen fikk en annen tone da jeg tok på meg trøya med nummer på. Jeg kjørte meg så hardt at jeg var gåen i 14 dager etterpå, innrømmer Berit med et smil.

Holder kontakten

På 80-tallet bygde ekteparet seg en flott villa på Kyrksæterøra i Sør-Trøndelag. Utenfor huset har de kun noen få meter å gå før de kan spenne på seg langrennsskiene.

- Her trives vi veldig godt. Det er et lite lokalsamfunn med 2500 innbyggere, og flotte naturomgivelser. Jeg er vokst opp på Kyrksæterøra, og ville gjerne fortsette å bo her, forteller Ove.

I den lokale idrettshallen er et eget rom viet pokalene og medaljene deres. Utstyret de brukte under ski-VM i 1982 er trygt plassert i glassmonter slik at det kan bevares til nye generasjoner.

- Vi er takknemlige for medaljene, men i den store sammenhengen er det våre to barn og barnebarnet Erika som betyr aller mest. Det er ingenting som slår det. Alle andre opplevelser blir som en slags bonus.

Noe av det mest positive med den fremgangsrike langrennstiden, er alle menneskene de ble kjent med.

- Skimiljøet er utrolig bra. Vi har truffet så mange hyggelige folk, og noen av dem har vi fortsatt kontakt med. Oddvar Brå for eksempel, snakker jeg med rett som det er på telefon, sier Ove.

Ekteparet forteller at det sannsynligvis vil rykke litt i skifoten når de reiser til Oslo for å få med seg ski-VM.

- Man skal ikke se bort fra det. Vi må definitivt nedover en tur for å oppleve den gode stemningen. Vårt beste råd til utøverne er at de er seg selv og gjør det de har tro på. Forsøk også å ha det litt gøy underveis.

Langrennsveteranene mener at Norge har svært gode forutsetninger for å gjøre det bra under årets VM.

- Ja, selvfølgelig! Vi går ikke for noe mindre enn gull, avslutter Berit og Ove i kor.

Denne saken ble første gang publisert 10/02 2011, og sist oppdatert 02/05 2017.