Kjent fra «Åndenes makt»

– Trodde jeg var psykisk syk

Gjennom oppveksten fortrengte Anne-Kristine Augestad (46) de indre bildene hun så, og stemmene som snakket til henne. I dag har både hun og andre glede av hennes overnaturlige evner.

MEDITASJON: Etter mange år med skepsis mot sine spesielle evner, møter Anne-Kristine i dag det «overnaturlige» med harmonisk ro.

MEDITASJON: Etter mange år med skepsis mot sine spesielle evner, møter Anne-Kristine i dag det «overnaturlige» med harmonisk ro. Foto: Anne Elisabeth Næss

Publisert Oppdatert
KLARSYNT: Anne-Kristine Augestad er kjent fra TV-seriene «Åndenes makt» og «Jakten på den 6. sans».

KLARSYNT: Anne-Kristine Augestad er kjent fra TV-seriene «Åndenes makt» og «Jakten på den 6. sans». Foto: TVNorge

Tilbakeblikk, 1989: Det er en overskyet dag på Manhattan i New York. Anne-Kristine er 21 år, en ballettdanser fra Tromsø i storbyen sammen med to venninner. Hun lener hodet tilbake for å se opp på World Trade Center. De to tårnene ser ut til å nå opp i skyene.

Jentene går inn og tar rulletrappen opp til annen etasje. Taket over dem er høyt med enorme lysarmaturer. Anne-Kristine får følelsen av å være i en katedral. Behovet for å sette seg ned og be, eller bare folde hendene, melder seg, men fortrenges. Hvorfor i all verden skulle hun gjøre noe slikt? Stemningen mellom jentene er god. Hun burde ha det fint. Likevel fylles hun av en enorm sorg, uro og redsel. Hun blir fjern og smiler bare overfladisk da venninnene knekker sammen i latter over noe morsomt den ene har sagt. Latteren er en kontrast til hendelsene som beveger seg i sakte film inni henne. En film med bilder, følelser, lyder og lukter: Hun hører et voldsomt smell høyt oppe i tårnet, og et langtrukkent ul fra konstruksjoner som jamrer seg. Inni henne sier en ekkolignende stemme: «Bygningene kommer til å knekke i to.» Hun ser bilder av hysteriske mennesker som løper mot rulletrappen. De flykter fra noe hun ikke kan se, men hun får forståelsen av at tiden er en viktig faktor. De har et forsvarsløst uttrykk i øynene. Hun ser en kvinne med et skittent, beige skjørt og en hvit bluse som knapt henger på henne. Sminken er gnidd utover, og hun har sot i ansiktet. De forsøker å rømme ut av bygningen som Anne-Kristine er på vei oppover i.

Ikke til å tro

Det er 12 år før terroraksjonen, hun forstår ikke noe av det hun opplever inni seg. Fornemmelsene oppleves som urealistiske og usannsynlige. Derfor mener hun selv at hun ikke forutså hendelsen. I stedet lurer hun der og da på om hun er i ferd med å bli psykisk syk.

I sitt indre opplever Anne-Kristine likevel det hele: Hun ser passasjerflyene krasje inn i tårnene, og hun hører skrikene fra tusenvis av mennesker. Som små, svarte dukker ser hun menn og kvinner sveve i luften langs bygningene. Mens venninnene morer seg, kjenner Anne-Kristine seg uvel. Fornemmelsen av røyk er kvelende.

«Kan et fly fra John F. Kennedy-flyplassen komme ut av kurs og treffe bygningene?» spør hun uten å tenke seg om.

Venninnene ser vantro på henne, deretter på hverandre.

«Tenk om noen faller ned herfra!» sier hun bekymret.

Den ene venninnen ler anstrengt. Samtalen har tatt en ubehagelig vending. Blikkene deres forteller Anne-Kristine at hun har avslørt noe om seg selv, noe hun burde tie om.

Hun nevner ikke hva hun har «sett», bevisst på at sannheten om evnene hennes vil gjøre andre urolige.

«Tårnene kommer til å falle ned», gjentar den indre stemmen.

Vel nede på gaten haster hun bort fra senteret. Hun kan «se» røyken velte oppover gatene, tykk og kvelende, og begynner å hoste. Hun lever i to virkeligheter, og det er også etter hennes mening overhodet ikke normalt. Hun finner bare én forklaring: «Jeg må være psykisk syk!»

Siden det er utenkelig å forestille seg at hendelsen hun har «sett», noensinne vil skje, rømmer Anne-Kristine fra sin opplevelse på World Trade Center, så vel som fra seg selv.

Sunn skepsis

– Det var en lang prosess å forstå at min sterke sanselighet både kan hjelpe meg og andre til et bedre liv, forteller den ranke kvinnen med langt, rødt hår da vi møter henne i Oslo over et stykke sjokoladekake. Hun har tatt turen fra Tyskland, der hun bor med mann og to barn.

– Også en av bestemødrene mine hadde slike evner. Likevel var jeg lenge skeptisk til alt «overnaturlig». Det er jo noe «unaturlig», og ikke minst skremmende, å høre stemmer i sitt indre.   

Hun smiler selvironisk.

– Etter hvert hørte jeg flere stemmer, men to av dem besøkte meg så hyppig i starten at jeg ga dem navn: Wilma og Den Høyreiste.

Wilmas stemme sa: «Hvis du velger å ta imot deg selv, skal jeg og de andre hjelpe deg.»

– Den gangen kikket jeg rundt i rommet, og tenkte: «Dette er latterlig!»

Den andre stemmen sa at hun kom til å bruke 20 år på å lære kunsten å lytte til seg selv. Og at evnene hennes en dag skulle bli kjent gjennom et TV-program, og at hun ville hjelpe mange som klarsynt.

– Lenge strittet jeg imot å lytte til dem, fornektet dem. Jeg ønsket overhodet ikke å avsløre min hemmelighet!

Bilulykken

Å flykte fra selv viste seg å være umulig. I april 2000 satte Anne-Kristine seg i bilen for å kjøre et stykke på nordnorske veier. Hun fornektet både uværet og stemmen inni seg som sa: «Ikke reis. Det er storm ute. En ulykke vil skje.»

– Jo da, vår bil smelte inn i en annen. Heldigvis klarte alle seg bra, men mine nakke- og hodesmerter økte utover kvelden og natten. Senere viste funn gjort på sykehus i Norge at alt var i orden, men smertene forverret seg likevel. Jeg forsøkte å leve som før, men måtte til slutt innse at jeg ikke kunne trene eller studere. Selv det å sitte på en kafé og prate med venner ble for tungt.

Stort sett lå Anne-Kristine i et mørkt rom og hvilte. «Er det psykisk?» spurte hun seg selv.

Etter å ha reist til Tyskland for å bli undersøkt der, ble det gjort funn som viste at senene som holdt hodet på plass på toppen av ryggraden, var delvis slitt av. Hodet var faktisk delvis løsnet fra toppen av ryggraden. Hun ble tilbudt en operasjon i Tyskland for å skru fast hodet med to plater og ti skruer i titan.

– En dag hørte jeg en stemme som sa at situasjonen hvor jeg lå mye til sengs, ville vare i åtte år, etter hvert ville jeg klare å leve med skaden. «Nå er det opp til deg å finne ut om du klarer å tenke annerledes. Klarer du det, vil livet ditt bli bra.» For første gang lyttet jeg til stemmen inni meg. Det var ikke lenger skremmende. Jo, jeg var fremdeles skeptisk, slik sikkert også mange som leser dette, vil være, men tvunget i kne av smerter viste jeg ikke lenger motstand.

En «lysskikkelse»

Ikke bare har hun vært gjennom to store operasjoner for å bedre hode- og nakkesmertene, men forteller at hun våknet under den ene.

– Jeg forsøkte å røre på hender og føtter, men de var livløse. Da legen tok skalpellen og begynte å skjære, var det utenfor min makt å gjøre noe. Jeg tryglet taust om å få dø.

«Når du har erfart smerte og mørke, vil du få muligheten til å velge det bort», fortalte en indre stemme.

Etter den smertefulle opp-levelsen høstet Anne-Kristine lærdom av både den og mange år med hardt arbeid, langsom progresjon og flere tilbakeslag. En kort periode var hun også frivillig innlagt på psykiatrisk institusjon for å bearbeide sorgen over alle de tapte aktivitetene hun holdt på med før hun ble skadet.

I boken beskriver Anne-Kristine hvordan en «lysskikkelse» viste seg for henne og sa: «Du er kommet til jorden for å hjelpe andre mennesker til å forstå hva kjærlighet er.»

Så seg selv

Langsomt og grundig bygget hun seg opp igjen, både psykisk og fysisk.

– Etter hvert klarte jeg å se meg selv med en kjærlighet som ikke var betinget av ytre prestasjoner, forteller hun.

– Min nye lidenskap ble å utvikle klarsynet mitt. Jeg begynte med å hjelpe folk i min nærmeste krets, og søkte i 2007 om å få bli med på TVNorges serie Jakten på den 6. sans.

– Da serien ble vist, ville jeg bare forsvinne. Jeg var skrekkslagen over å ha avslørt meg. Til min store glede var folk oppriktig glade for at jeg hadde stått frem. Det ga meg mot til senere å delta i Åndenes makt. Det å bruke mine evner til å hjelpe andre, ble gradvis en deltidsjobb.

Uten å slippe øyekontakten, som hun holder fast under hele samtalen vår, tar hun nok en bit av sjokoladekaken og nyter munnfullen med glede i hele ansiktet.

– Det har vært en lang reise, sier hun og trekker pusten, klar for ny dyst.

– Og stemmene?

– De er fremdeles med meg. De kommer som vakre pust fra en annen verden og veileder min og andres kurs videre i livet.

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning