Skulle bare en tur i butikken

Nesten ingen bruker hjelm. Det er ikke kult. Skateboardparkene rundt om i landet er fulle av ungdommer som står på brett opp og ned betongramper. De hopper, trikser og faller. Hele tiden.

På en skatebane på Tjøme sitter en ung, vakker jente – Martine Bjune (20). Hun er den eneste med hjelm. De andre dropper den, til tross for at de vet hva som har skjedd med henne. De vet at fallet den ene gangen hun ikke brukte hjelm, førte til omfattende hodeskade. De vet at hun måtte gjennom en operasjon der hun først måtte fjerne deler av hodeskallen, før den kunne settes på plass etterpå. De vet at hun lå tre uker i koma. De vet at den sporty og tidligere svært skole-flinke jenta brukte syv uker på å lære å gå igjen, og var et halvt år på Sunnaas opptreningssenter. De vet at hun som fortsatt skater og smiler blant dem, hadde 90 prosent risiko for å bli fullstendig pleietrengende etter den dramatiske ulykken. Og likevel er det bare Martine som har hjelm på når hun suser opp og ned med brettet.

– Ulykken tok fra meg mye. Heldigvis mistet jeg ikke hodet. Mister du det, mister du alt … Jeg er ikke dum. Jeg bruker hjelm. Men jeg kan ikke tvinge andre til å gjøre det samme, sier Martine alvorlig.

 

Skulle bare på butikken

Vi går to år tilbake, til ettermiddagen 8. oktober 2012, den dagen det skjedde. Hun skal bare på butikken. Med mamma Mona Bjune (48) og hunden Maya. Strekningen er rett og kort, så ungjenta ser ingen grunn til å ta på hjelmen, selv om hun bruker skateboardet som fremkomstmiddel. Mamma tar sykkelen. Martine holder den firbente bestevennen i bånd. Hunden gir henne fart, men det går ikke fort. Mamma sykler foran.

Les også: Lukas (2) falt rett i betonggulvet og overlevde.

Inni mammas hode lyser en varseltrekant – datteren burde hatt hjelm! Men de skal jo ikke langt. Farten er lav. Mer rekker hun ikke å tenke før hun hører Martine skrike bak seg.

Mona hugger inn bremsene så hardt at hun faller over sykkelstyret. Hun enser ikke smerten, men kommer seg opp og løper tilbake til datteren, som ligger rett ut på ryggen. Hun sjekker at Martine puster og at hjertet slår.

– Er du kvalm? spør hun.

– Ja, svarer Martine, før hun blir borte.

Mona ser at datteren beveger på armen. Hun legger henne på siden, og rekker å rope «hjelp» fem ganger før en bil stanser. Mona har refleks, ellers kunne bilen lett kjørt på dem i tussmørket, der datteren ligger midt i veien.

De er heldige. Han som stopper, er lege. Hunden Maya legger seg som beskyttelse helt inntil Martine. Hun glefser etter andre som prøver å komme nær.

Legen prøver å åpne Martines øyne for å se etter tegn på hjerneblødning. Ambulanse blir tilkalt. Mona er klissvåt der hun ligger på den våte asfalten ved siden av datterens hode. Ambulansen kommer fort, og en hjertestarter smeller hardt ned i asfalten ved siden av henne. Nå skjer alt veldig fort. Under en time senere skannes Martine i CT-maskin på Ullevål sykehus. Like etterpå blir hun operert. Alt de vet, er at hun kan dø nå.

Våker over datteren

Mona og ektemannen gjennom 21 år, Alf Magne (48), får barnevakt til de to jentene hjemme, Maren (15) og Marlin (11). Mona har tatt den vonde telefonen hjem til sin egen mor og sagt ord hun hadde håpet hun aldri skulle komme til å trenge å si: «Jenta vår kan dø, mamma».

Martine kjemper med all den  kraften hun har. I tre uker ligger hun i dyp koma, slik at hjernen skal få ro etter operasjonen, og hun må igjennom ytterligere to operasjoner. Mamma er der hele tiden. Kun to dager på det halve året Martine er på sykehus og opptrening, er Mona hjemom, i tillegg til helgepermene de har sammen. Pappa og småsøstrene er der så mye de kan. De føler fort at de bruker opp alle tårene sine.

«Om det skulle blåse kaldt, om jeg leter over alt – ingen er så god som du. Du er det vakreste som fins for meg.» Sangen til Jahn Teigen, og sangene «Ole Brumm» og «Snart er det mørkt i stall og låve» synger mamma Mona med så mild og beroligende stemme hun kan. Pappa masserer føttene hennes. Alt må gjøres stille og forsiktig, for å gi Martine ro. De forteller hvor glad de er i henne, og snakker om gode minner de har sammen. Kanskje hører hun?

Så stiger trykket i hodet faretruende. De hvite frakkene rundt dem blir flere, og det hviskes heftig. Mona og Alf Magne blir bedt om å forlate rommet raskt. Løsningen på trykket er å fjerne deler av Martines hodeskalle, midlertidig.

 

 

600 skritt

Det er 600 skritt fra Martines rom til foreldrenes rom på pasienthotellet. Rommet har en sovesofa og en dobbeltseng. Når de er der alle fire, sover alle i sengen. 

Mona og Alf Magne går sakte. Hånd i hånd. De teller skrittene – som så mange ganger før. Denne gangen vet de at datteren kommer til å overleve, men de vet ikke hva slags eller hvor store hjerneskader hun vil få etterpå.

De legger seg. Fortsatt hånd i hånd. Og de våkner på samme måte. Tankene kan ingen stoppe eller redde dem fra. Tankene som holder dem i helspenn.

Operasjonen har gått bra, og trykket har lettet. Men det går flere lange, vonde dager med uvisshet før Martine viser dem hvordan det egentlig har gått. Først tre uker etter ulykken åpner hun øynene for første gang, og orker av og til å blunke et ja eller nei. Hun får en lapp der hun, nesten uleselig, skriver: «Jeg er glad i dere». Familien har aldri ledd og grått samtidig så mye noen gang.

Les også: Trines kjæreste fikk hjerneslag, men hun står fremdeles støtt ved hans side.

 

Komplisert operasjon

– Operasjonen som ble gjort på Martine heter Kraniotomi. Jeg kan bare uttale meg generelt, da legen som behandlet Martine er flyttet til Australia. Kraniotomi vil si at vi fjerner en beinlapp fra kraniet for å operere hjernen. Dette er operasjoner vi gjør hver eneste dag, både for å fjerne svulster eller ved hjerneblødning eller annet, sier Christina Høst Nærlingen, lege under spesialisering i nevrokirugi ved Ullevål sykehus intensivavdeling.

– Som regel setter vi på beinlappen med en gang vi har operert – altså før vi syr igjen. Men noen ganger krever skaden at det går lenger tid, på grunn av at hevelsesområdet i hjernen er stort og må ha plass, så det ikke medfører større hjerneskade. Martines skade som kunne medført vegetativt videre liv, var forårsaket av dype skader i hjernen, ikke av selve kraniotomien. Denne type operasjon går stort sett bra, selv om også pasienten er en stund uten beinlapp og dermed får et søkk inn i hodet. Man må da bare passe spesielt godt på dette området som da ligger ubesykttet. Det er en alvorlig og komplisert operasjon med risikofare for blødninger og infeksjoner. Men stort sett går det veldig bra, bekrefter Høst Nærlingen.

Må trene på å bli seg selv

Etter 4 ½ måned på Sunnaas har Martine gjort så store fremskritt at hun kan få flytte hjem. Legene hadde spådd at hun tidligst kunne komme til å gå igjen etter et halvt år. Martine er på bena etter syv uker. En god venninne følger henne hele veien, og barberer også sitt eget hode i solidaritet.

Familien er glade for å få storesøster på plass igjen. Martine har posttraumatisk forvirring. Etter hvert går det over til å kalles store kognitive utfordringer. Frontallappen, der følelsene og personligheten ligger, ble skadet. Derfor oppleves hun nesten som en ny person. Martine husker hvor ting i huset ligger, men kan av og til blande sammen fantasi og virkelighet. Men Mona ser mer og mer av den «gamle» jenta si for hver dag som går.

Martine har måttet starte på videregående på ny. Hun vil kanskje klare å fullføre uten å måtte ta opp altfor mange fag. Men drømmen om å bli lege må hun se langt etter.

Veggene på jenterommet er dekket med bilder av familie og venner, og bilder der hun liker seg selv. Det er ikke alltid hun gjør det. På døren har Adil Dyani, norsk verdensmester i «bombdrop» på skateboard, skrevet en hilsen. Han var med første gang hun skatet etter ulykken. Og han har skrevet med tusj på døren hennes: «Husk å kun gjøre det som er riktig for deg, Martine, ikke for noen andre». Det er Martine glad hun kan huske – selv om det var nære på at hele minnet hennes forsvant den dagen hun ikke brukte hjelm.

 

Brev fra Martine

«Den jeg en gang var, døde 8. oktober for to og et halvt år siden, på vei til butikken for å kjøpe kattemat. Bare en liten tur, der jeg trodde jeg ikke trengte hjelm. Hodet mitt tålte ikke fallet. Jeg døde nesten. Nå har jeg lært det meste på nytt. Og jeg håper jeg en dag kan lære å bli den jeg en gang var.

Etter ulykken har jeg fått et helt nytt liv. De vennene jeg hadde før ulykken, har jeg ikke så god kontakt med lenger, men de vennene jeg hadde da jeg var yngre, har kommet tilbake og hjulpet meg. Én fantastisk venninne er virkelig der for meg, og nå kan jeg ikke lenger se for meg et liv uten Vilde. Ikke alle har taklet at jeg har forandret meg så mye.

Etter at ulykken skjedde, har mamma vært den viktigste personen i mitt liv. Jeg hadde ikke klart meg en eneste dag uten henne. Hun bodde sammen med meg på Sunnaas. Pappa var heldigvis hjemme og passet småsøstrene mine og gjorde en kjempeinnsats for å være der for dem. Mamma ga meg så mye trygghet ved at hun alltid lå i sengen ved siden av meg, og spratt opp for hver minste lille ting jeg ønsket å gjøre. Før ulykken var jeg også veldig sjenert, og snakket aldri med noen jeg ikke kjente. Nå er jeg ekstremt utadvendt – på godt og ondt …

Av og til har jeg ikke lyst til å leve mer, og ønsker at jeg mistet livet den dagen i oktober for to år siden. Men når jeg ser tilbake på alt som har skjedd, så er jeg tross alt veldig takknemlig for at jeg lever, og at jeg sannsynligvis kommer til å bli mye bedre i mange år fremover.

Klem Martine.»

(Brev til Norsk Ukeblads journalist, etter møte med Martine og familien på Tjøme, vinteren 2014)

Denne saken ble første gang publisert 30/01 2015, og sist oppdatert 03/05 2017.