– Pappa gjemte sin smerte

Det er langt på natt. Tenåringsjenta Irene ligger i sengen på rommet sitt og får ikke sove. Rommet ved siden av er foreldrenes soverom. Der krangles det høyt og heftig, som så mange andre kvelder og netter tidligere.

Irene er redd. Hun vet at faren har et ladd gevær ved siden av seg i sengen. Han er alltid i beredskap, han tror det snart skal bryte ut en ny krig. Derfor må han alltid ha geværet ved siden av seg.

Irene reiser seg fra sengen, går ut av rommet sitt og inn i stuen. Setter forsiktig skyvedøren mellom stuen og soverommet til foreldrene på gløtt. Hører at krangelen mellom mor og far fortsatt er intens og høylytt. Hun sukker fortvilet, og legger seg på divanen som står i stuen.

Der blir hun liggende og lytte. Etter en stund dempes stemmene fra soverommet, og like etter blir det helt stille. Endelig hører hun snorkingen fra far.

Irene trekker et lettelsens sukk. Nå vet hun at hun ikke behøver å være engstelig lenger. Hun går med forsiktige skritt tilbake til sitt eget rom. «Nå skyter han heldigvis ikke mamma i kveld heller», tenker hun, før hun legger seg i sengen og sovner.

En barsk skøyer

Irene Nordmo (81) sitter på kjøkkenet i sitt hjem på Nøtterøy utenfor Tønsberg. Her vokste hun opp med mor og far og en tre år yngre bror.

Faren deres var krigsseiler. Thomas Johnsen ble kastet ut i en krig han ikke var forberedt på, og fikk livet sitt ødelagt av det. Det har i aller høyeste grad også preget Irenes liv.

Hjemme på kjøkkenet i barndomshjemmet nikker hun mot journalisten og sier:

- Pappa pleide å sitte i den stolen du sitter i nå. Det var hans faste plass her hjemme. I den stolen hadde han god utsikt til naturen utenfor. Ofte ble han sittende slik, helt urørlig, og stirre ut av vinduet i time etter time. Han sa ikke et eneste ord. Han svarte heller ikke hvis mor, lillebror eller jeg snakket til ham. Han var i sin egen verden, helt utilnærmelig, erindrer Irene.

Etter hvert lærte de at de ikke skulle snakke til ham når han satt slik.

- Vi forsto at han tenkte på noe som var vondt og vanskelig. Da ville han være alene i sin verden og ha det helt stille rundt seg.

Irene ble, av alle datoer, født 9. april 1932. Hun «feiret» med andre ord sin åtte års bursdag den dagen tyskerne okkuperte Norge. Frem til åtteårsdagen var livet hennes godt. Familien bodde på en idyllisk øy med vakker natur og flotte strender der de kunne boltre seg om sommeren.

Store deler av året var det bare hun, lillebror og moren som var hjemme. Pappa Thomas var hvalfanger, som så mange andre menn på ­Nøtterøy. Han dro til sjøs om høsten og kom ikke tilbake før til våren.

Faren ble en slags eventyr­skikkelse for Irene. Når han kom hjem etter mange måneder på havet, var det vidunderlig å løpe ham i møte med en klem. Hun visste også at han ville ha med seg gaver til henne og de andre i familien. En gang kom han hjem med en stor klase bananer, og det var så sjeldent og vidunderlig i 1930-årene at de ble spist med andakt og i dyp takknemlighet.

- Hvordan vil du beskrive faren din?

- Han var en barsk kar, men også en skøyer. Han likte å spøke og fortelle vitser og gode historier. Det var mye latter rundt pappa. Som liten jente syntes jeg det var stas, men innimellom kom det over meg en følelse av at folk lo av ham, og ikke med ham, og det likte jeg ikke, husker jeg.

Ut i krigen

Med 9. april og krig blir livet helt annerledes for den lille familien på Nøtterøy. Som andre sjøfolk blir Thomas beordret til krigstjeneste på norske skip, mens kona og de to barna må klare seg så godt de kan uten ham. Kort tid etter krigsutbruddet blir de flere i huset, da morens eldste søster med sine to barn flytter inn i andre etasje. Også hennes mann, en tidligere hvalfanger, var beordret til krigstjeneste. Senere blir også Irenes mormor enke og flytter inn.

Det er tøffe tak for kvinnene i familien. Irenes mor og hennes søster jobber nattskift på fabrikk. I tillegg tjener moren noen kroner ved å spinne garn til de velsituerte. Hun sitter i stuen og spinner med to vinterkåper på seg. Huset er iskaldt om vinteren.

Livet forløper uten den store dramatikken for stor­familien på Nøtterøy. Riktignok kommer høyrøstede, tyske soldater med trampende støvler på besøk av og til, men det er bare fordi de ikke har trukket blendingsgardinene godt nok ned foran vinduene.

- Hva fikk dere vite om faren din i krigsårene?

- Jeg kan ikke huske at vi fikk vite noe som helst, svarer Irene.

- Men jeg kan fremdeles kjenne på redsel når jeg minnes synet av presten som kom gående langs landeveien. Alle på Nøtterøy visste den gang at det var et dødsbudskap han ville komme med. Men presten banket aldri på døren hjemme hos oss.

Det første møtet

Da freden kom i mai 1945, var Thomas ikke blant de hjemvendte helter. Han befant seg såret på et sykehus utenfor New York. Først sommeren etter var han frisk nok til å komme hjem.

- Husker du det første møtet med faren din etter krigen?

Irene smiler, litt vemodig:

- Ja, men jeg husker faktisk ikke så mye av selve møtet. Klemte jeg ham, tro? Det jeg husker, var at han hadde med sukkertøystenger til oss. Det var stas! Godteri fantes jo ikke i Norge den gangen.

Irene merker at faren virker tynnere, og på en måte mindre enn da han dro. Han er dessuten blitt så stille. Sin gamle jobb som hvalfanger er han ikke i stand til å gjenoppta, og etter en stund får han jobb som griseslakter:

Under krigen var det dårlig med mat, så folk skaffet seg griser. «Villagriser» ble de kalt. Men nå er krigen over, og mange vil avlive grisene de har gående i hagene sine. Det tar Irenes far seg av.

Irene grøsser av farens «slaktemaske», som ligger hjemme i huset. Og knivene, de som til stadighet må slipes. Irene synes det rett og slett er uhyggelig å se alle disse knivene ligge strødd utover kjøkkenbordet. En dag blir det riktig uhyggelig:

Plutselig, mens faren sitter og sliper knivene, setter han en av dem med en brå bevegelse mot sin egen strupe. Helt taust holder han kniven slik i flere sekunder. Moren reagerer med å bli stiv av skrekk.

Rent intuitivt går Irene bort til ham, legger armene rundt ham og klemmer ham, tett og inderlig. Etter en stund som føles som en evighet, legger han endelig kniven fra seg på bordet.

Fortalte aldri

Irene skjønte tidlig at det var krigsopplevelsene som var årsaken til at faren fikk voldsomme depresjoner. Men han delte aldri smerten med noen. Hverken som ung jente eller godt voksen, hørte Irene faren noen gang ytre seg om sine opplevelser.

Men krigens redsler preget familien likevel hver eneste dag i årene som fulgte etter 1945:

Irene skrur av radioen og fjernsynet hver gang ordet «krig» nevnes. Det er en ren refleksbevegelse etter hvert. Hun ser hvordan faren hennes blir urolig, hun vet hvor ute av seg han vil bli hvis hun ikke reagerer lynraskt. Som regel klarer hun å unngå katastrofen. Hun stikker også bort dagens avis hvis det står noe om krig der. Selv om det aldri blir nevnt, vet faren hvorfor avisen blir holdt unna ham.

Irene, moren og lillebroren går alltid på tå hev. For faren går hele tiden rundt med en hellig overbevisning om at det straks vil bryte ut en ny storkrig.

- Fikk dere noen gang vite hva han hadde opplevd?

- Det var gjennom vår onkel, som også hadde vært krigsseiler, at vi fikk vite at pappa var blitt torpedert hele tre ganger, og i tillegg utsatt for bombeangrep. Han må ha opplevd og sett de forferdeligste ting. Jeg fikk så vondt av ham fordi han hadde gjennomlevd så mye grusomt, og fordi han bar på alt dette helt alene.

Nei til alkohol

- Hadde din far problemer med alkohol, som så mange andre krigsseilere?

- Nei, pappa drakk veldig lite. Han delte bare en halv flaske øl med mor til søndagsmiddagen.

Irene lærer tidlig at faren hennes ikke er som andre fedre. Han er engstelig, oppfarende og redd. Folkesky er han også. Han liker bare å være sammen med dem han kjenner godt.

Men faren er populær blant barna. Han tuller og fleiper mye, lager tøysevers, finner på rare ord - og det elsker barna. Irene synes det er herlig å se ham i slike situasjoner. Da er han i små glimt den gamle pappaen igjen.

Men når Irenes far møter voksne, og ikke minst fremmede, blir han usikker og reservert. Han vil heller aldri forlate Nøtterøy. Han deltar én gang i en begravelse i Larvik, fire mil unna, men det er med nød og neppe de får ham med dit.

Ingen heder

Først en gang ut på 1960-tallet fikk Irenes far krigspensjon.

Irene blir oppbrakt den dag i dag når hun tenker på skjebnen til faren og andre krigsseilere, og hvor forsvinnende lite de norske myndighetene gjorde for å hedre og belønne deres innsats.

Hun reiser seg fra kjøkken­bordet og går inn i stuen. Der hekter hun ned et diplom med tilhørende medalje som er i glass og ramme.

- Det her er Haakon VIIs Frihetsmedalje, forteller hun.

- Når mottok faren din denne ære?

- Å nei, du. Den ble gitt en gang på tampen av 1980-tallet, etter hans død.

- Døde din far som en bitter mann?

- Jeg opplevde ham mer som engstelig enn bitter. Pappa gikk bort i 1988, 85 år gammel.

- Hvordan har ditt liv som datter av en krigsseiler formet deg?

- Det har preget meg på så mange måter. Jeg er nok både engstelig og bekymret, men har også en sterk rettferdighetssans. Møter jeg uforstand og urettferdighet, reagerer jeg.

Irene ser ut av vinduet og beskuer vinterlandskapet utenfor, før hun sier med beveget stemme:

- Det er godt å vite at jeg gjorde alt jeg kunne for mamma og pappa så lenge de levde, og at jeg hadde en ektemann som hjalp meg med den oppgaven. Den vissheten er god å leve med.

Denne saken ble første gang publisert 28/03 2014, og sist oppdatert 03/05 2017.