Moren døde av hjernesvulst

Mammas historie lå skjult i safen

Moren fikk hjernesvulst og døde da Henriette var baby. Da hun var 17 år, ga pappa henne morens dagbøker.

Publisert Oppdatert
MOR OG DATTER: Henriettes mamma, Monica, før hun døde.

MOR OG DATTER: Henriettes mamma, Monica, før hun døde. Foto: Privat

«Kjære Henriette! Denne boken, og det jeg nå skriver, er i sin helhet til deg. Hvis det skal gå så galt at hjernesvulsten tar livet av meg tidlig, så får du her «min historie». Jeg vokste selv opp uten far og savnet ofte å vite mer om ham. Denne feilen gjør vi ikke igjen, så ved å skrive «min historie» så skal du få vite mest mulig om din mamma.

Klem fra mamma.»

Disse ordene, skrevet av en kjærlig morshånd 27. november 1996, er starten på den ene av to dagbøker. To dagbøker som lå skjult i safen hjemme i Lillestrøm i 15 år. Helt til en spesiell søndag for to år siden.

Denne søndagen, noen måneder før Henriette fyller 17 år, går pappa Tor til safen. Låser opp. Henter ut to bøker. Én liten, én litt større.

– Disse er til deg fra mamma, sier han.

Få sekunder senere skal tårene fosse fritt nedover Henriettes kinn.

La oss ta historien helt fra begynnelsen:

Lykken snur

Monica og Tor har i mange år forsøkt å få barn, uten å lykkes. Prøverørsbehandling blir redningen, og lykken er komplett 24. august 1995 da en liten, velskapt jente kommer til verden.

ET KJÆRT MINNE: Denne medaljongen har Henriette arvet av sin mor. På håndleddet har hun tatovert inn sin mors dødsdag.

ET KJÆRT MINNE: Denne medaljongen har Henriette arvet av sin mor. På håndleddet har hun tatovert inn sin mors dødsdag. Foto: Anne Elisabeth Næss

«Jeg er så glad i deg, Henriette. Du er det største som har hendt meg. Ingen har vel ønsket seg barn mer enn jeg, så da du ble født, sto verden stille av lykke.» (Fra dagboken.)

Lykken blir dessverre kortvarig.

I 1996 får småbarnsmammaen konstatert hjernesvulst. Henriette er ofte med pappa på sykehuset, men skal senere ikke komme til å huske noe fra disse besøkene, naturlig nok alderen tatt i betraktning.

Les også: Arild kjempet mot hjernesvulsten.

På ett tidspunkt får småbarnsfamilien en eventyrlig beskjed om at hjernesvulsten er på retur og friskmeldingen nær, men så slår kreften ubønnhørlig tilbake. Med full spredning denne gangen. Medisinene fungerer ikke, og de siste månedene av livet tilbringer Monica i sykehussengen.

«Jeg så dagens lys 18. oktober 1963. Jeg ble født på gamle Ålesund sykehus, og på den tiden var det ikke vanlig at pappaen var med på fødselen. Dessuten var pappaen min på sjøen da jeg ble født. Pappaen min jobbet på båt, og mammaen min var husmor. Barndommen min var vel normal, tenker jeg. Like etter påske i 1969 ble pappa syk, og det ble senere påvist hjernesvulst. Han døde 1. september 1970 av denne sykdommen.»

9. juli 1997 lider Monica samme skjebne som faren. Hun dør, 33 år gammel.

Øyeblikket

15 år senere hentes endelig den skjulte dagbokskatten ut av safen. Henriette hadde mast mange ganger: «Kan vi ikke åpne safen?» Hun visste at det fantes eiendeler etter moren der. En medaljong hadde hun allerede fått, men dagbøkene skrevet til henne ante hun ingenting om.

Henriettes dagbokråd:

Skriv hvor glad du er i barna dine, og gjør det ofte! Skriv direkte til dem.

  • Fortell om den dagen barnet ditt ble født.
  • Fortell hvor stolt du er av dem og hvor mye de betyr for deg. Det er dette de kommer til å huske, ikke små bagateller og dumme krangler.
  • Fortell din egen historie fra du ble født. Tiden på skolen, den første forelskelsen, den dagen du møtte mammaen eller pappaen til barnet ditt osv.
  • Fortell om dine egne foreldre.
  • Skriv om de små hverdagstingene.
  • Lag også fotoalbum! Tiden går så fort, og det er fint å ha album til å minnes opplevelsene.
  • Ta vare på hverandre og vær gode med hverandre! Man vet aldri hvor lenge livet varer. 

Gjennom det hun skriver i dagbøkene har hun lært meg mye om hvordan jeg skal bli en god mor.
Henriette

Bøkene leveres fra pappas hender over i Henriettes. Hun ser på dem, bærer dem varsomt inn på pikerommet. Setter seg

i sengen og begynner å lese.

«Kjære Henriette …»

Lenger kommer hun ikke før tårekanalene åpner seg. Strie strømmer nedover kinn. Sender en SMS til bestevenninnen og forteller om bøkene, mens tårene fortsetter sin ferd mot sengen. Det skal ta over én time før hun klarer å bla om til neste side.

– Det ble et sjokk for meg. En eksplosjon i hodet av en million tanker og følelser. Glede, sorg, ja, alle følelser man kan tenke seg. Det var helt spesielt. Tenk at hun hadde skrevet alt dette til meg for å vise hvor glad hun var i meg, og for at jeg skulle få mulighet til å bli kjent med henne.

ALLE TRE: Henriette var bare baby da moren hennes fikk hjernesvulst og døde. Hun har derfor ingen minner om moren sin.

ALLE TRE: Henriette var bare baby da moren hennes fikk hjernesvulst og døde. Hun har derfor ingen minner om moren sin. Foto: Privat

Ukjent ord

– Hvordan preget bortgangen barndommen din?

SAVN: Henriette savner moren ekstra mye når det skjer noe fint i livet som hun gjerne skulle fortalt, slik som da hun flyttet inn i denne flotte leiligheten på Lørenskog.

SAVN: Henriette savner moren ekstra mye når det skjer noe fint i livet som hun gjerne skulle fortalt, slik som da hun flyttet inn i denne flotte leiligheten på Lørenskog. Foto: Anne Elisabeth Næss

– Da jeg ble stor nok til å forstå at moren min var død, husker jeg at jeg slet med skyldfølelse. Helt irrasjonelt selvsagt, men jeg husker jeg tenkte at prøverørsforsøkene kunne vært en årsak til sykdommen som kom. Jeg hadde også en periode rundt syvårsalderen hvor jeg var mye sint og fikk plutselige raseriutbrudd. Det varte kanskje et halvt års tid, sier Henriette.

Hun husker at hun tenkte at det var så utrolig urettferdig! Ikke for sin egen del, mer for mammaen sin.

– Ikke røyket hun. Drakk aldri. Spiste sunt. Likevel ble hun rammet av kreft. Hun som var så lykkelig da jeg ble født, og så fikk hun så lite tid med meg. Det gjør vondt å tenke på.

Henriette husker ingenting fra tiden moren levde annet enn det hun er blitt fortalt.

– Det har alltid vært rart for meg å si ordet mamma. Det er et ukjent ord. For meg var det normalt å vokse opp uten en mor. Jeg kjente ikke til noe annet. Sånn sett ville det vært mye verre om jeg hadde mistet henne for ett år siden. I mitt tilfelle føles det mer som å ha mistet en fremmed.

Likevel var det stunder som var vanskeligere enn andre:

– Da jeg ble større og opplevde at venninnene mine dro på shopping og hadde jentekvelder med mødrene sine, kjente jeg nok ekstra på savnet. I tillegg er det jo mange ting du ikke har lyst til å prate med en far om. I slike stunder er det klart jeg også tenkte at jeg gjerne skulle hatt en mamma i live. Jeg har «brukt» mødrene til bestevenninnene mine iblant da, sier Henriette og ler.

– Nå har moren til kjæresten min tatt den rollen.

Reflektert

En annen dame som har betydd mye for Henriette, er mormor Irene fra Vatne utenfor Ålesund.

– Hun mistet først mannen sin på grunn av hjernesvulst, og så mamma av samme grunn. I tillegg har hun selv hatt brystkreft. Hun er utrolig sterk, og hun har hjulpet meg mye. Jeg ser veldig opp til mormor!

Henriette smiler. 19-åringen fremstår mer moden enn de fleste jevnaldrende. Ordlegger seg klokt og reflektert.

– Jeg ble tidlig voksen. Gjorde det jeg kunne for å hjelpe til hjemme, og ble nok selvstendig tidligere enn mange andre, sier hun uten å kreve sympati.

Er det én ting hun ikke liker, er det nemlig at folk synes synd på henne.

– Det er det verste jeg vet! Selvsagt er det trist at mamma døde så tidlig, men det skjedde. Jeg har alltid tenkt at det man ikke får gjort noe med, må man bare akseptere, og gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg har ikke hatt det fælt. Det finnes mange som har opplevd tøffere ting enn meg, sier hun.

GOD TRØST: Dersom Henriette er litt nedfor, henter hun frem dagbøkene fra skapet i stuen og setter seg godt til rette i sofaen.

GOD TRØST: Dersom Henriette er litt nedfor, henter hun frem dagbøkene fra skapet i stuen og setter seg godt til rette i sofaen. Foto: Anne Elisabeth Næss

Vanlig å føle sorg og savn

Psykolog Anne Selvik sier at det er vanlig å få en opplevelse av annerledeshet hvis mor dør, fordi alle de andre barna har en mamma.

- Noen vil oppleve savnet etter noe man egentlig ikke vet hva er. Man kan føle en sorg fordi man lengter etter noe som kunne ha vært. Noe man ikke fikk oppleve. Tapet vil føles større og mer alvorlig dersom det mangler en omsorgsperson som kan erstatte morsrollen med tanke på grunnleggende behov for nærhet, omsorg, å bli sett og hørt; ubetinget kjærlighet som alle barn trenger å føle, sier Selvik.

- Hvordan kan omgivelsene agere best mulig ovenfor barnet når en av foreldrene dør?

- Det er viktig at den avdøde får en plass i barnets liv gjennom historiefortellinger, album og bilder. Avgjørende betydning vil det også ha at barnet får lov og mulighet til å sette ord på tapet og sorgen, samt at noen faktisk ivaretar barnet på tilnærmet samme vis som mor ville gjort. Far er jo en naturlig erstatter. Han må da være sitt doble ansvar bevisst.

Ligner mor

Henriette har naturlig nok brukt tid i oppveksten på å undre seg over hvordan moren egentlig var.

– Etter at jeg fikk dagbøkene falt alt på plass. Jeg har bestandig fått høre at hun var et kjempeflott menneske. Varm og veldig snill. Gjennom dagbøkene har jeg fått det bekreftet. Tenk at hun har skrevet alt dette bare til meg, slik at jeg skulle få bli kjent med henne og vite hvor høyt hun elsket meg!

Henriette fører pekefingeren mot øyet og tørker noen tårer. Snart er smilet på plass igjen:

– Hver gang jeg har vært på besøk i Ålesund, har jeg fått høre at jeg er så lik mamma. Det setter jeg pris på å høre. Gjennom det hun skriver i dagbøkene har hun lært meg mye om hvordan jeg skal bli en god mor.

– Skulle du ønske at du hadde fått bøkene tidligere?

– Nei, jeg er glad for at jeg var blitt så stor. Hadde jeg fått dem tidligere, kunne jeg kanskje funnet på å rive dem i sinne, eller ikke klart å bearbeide dem på den riktige måten.

Bøkene er det kjæreste hun eier, og de har vært hyppig lest de siste to årene.

– Jeg kan dem vel så godt som utenat, sier Henriette og smiler.

– Det er likevel først nå den siste måneden jeg har klart å lese i dem uten å begynne å gråte.

– Hva i bøkene har gjort sterkest inntrykk på deg?

– Det siste innlegget hun skrev til meg før hun døde. Håndskriften hennes var ellers så fin. I dette innlegget er håndskriften dårlig, og hun skriver feil flere ganger. Det er så tydelig at hun kjemper ordene frem.

Ordene som lyder slik:

20.5.97

Kjære Henriette!

Kjære elskede ungen min. Nå ligger mamma på sykehuset på Aker. Kanskje er dette det siste jeg skriver til deg. Husk alltid på at jeg og din pappa elsker deg mest av alle. Jeg er så stolt av deg. Du får bare unnskylde min skrift, når min hjerne er så ødelagt etter at jeg har noe vondt.

Halvannen måned senere dør Monica. Hjemme i safen ligger to dagbøker og venter på at datteren skal bli stor nok til å forstå hvor høyt hun var elsket. I 15 år ligger de der, før de åpnes.

Så faller tårene. Og alt faller på plass.

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning