Menns 40-årskrise

Sist oppdatert

Min mann og jeg giftet oss tidlig, knappe 20 år gamle, fikk tre barn på rappen, og nå har yngstemann forlatt redet. Her sitter vi to igjen alene. Vi er midt i 40-årene, har begge jobber vi trives i, men i det siste synes jeg at mannen min har forandret seg mye. Han klager ganske mye over sjefen sin og andre kolleger, noe han sjelden gjorde før. Han har alltid vært den utadvendte av oss, men nå er han blitt tausere, er alltid hjemme og virker trist. Han sover dårlig og er blitt tynnere, men vil ikke snakke med meg om hvordan han har det, uansett hvor mye jeg prøver. Og noe legebesøk vil han i hvert fall ikke ha noe av. Jeg er ganske sikker på at han er deprimert, men det jeg også lurer på, er om det kan være en slags 40-årskrise? Jeg har hørt noe om at dette kan gjøre menn deprimerte, stemmer det? Hva kan jeg gjøre for å hjelpe ham?

Hilsen bekymret kone.

Ja, det kan godt være en såkalt 40-årskrise mannen din gjennomgår for tiden, og at det er den som har utløst depresjonen hans. Det er jo ingen liten overgang i livet når barna flytter ut. Opplever man i tillegg at arbeidsplassen ikke er så tilfredsstillende som før, kan det gi opphav til vanskelige tanker rundt meningen med det hele. Parallelt med dette kan det hende at han lider under det synkende testosteronnivået i kroppen, noe som uvegerlig skjer hos alle menn fra 30-40-årsalderen. Det gir effekter som redusert hårvekst, nedsatt seksuallyst og ereksjonsproblemer, samt at muskelmassen minker og erstattes av fett. Og i alvorlige tilfeller kan det bli så lite av dette mannlige kjønnshormonet at det i seg selv fører til depresjon.

I så fall kan testosterontilskudd gi god effekt. Det dyrebare testosteronet produseres i testiklene under overordnet styring fra hypothalamus og hypofyse i hjernen, men dette systemet begynner å bli litt slitt utover i 30-årene, og produksjonen faller jevnt og trutt heretter. Denne fysiologiske prosessen sammenfaller ikke sjelden med noen av de mer eksistensielt bevisste periodene i livet, som når barna er store og ikke lenger krever all ens tid, samlivet er kanskje blitt rutinepreget, og jobben er ikke det man drømte om som ung. Dette er en kombinasjon som ikke er så gunstig. Mannen din er i alle fall heldig som har en kone som registrerer hva som foregår med ham og vil hjelpe! Jeg tror du best gjør det ved å vise at du bryr deg om ham, ikke gir opp å forsøke å få ham til å sette ord på situasjonen og tvinger ham litt med på noen hyggelige aktiviteter, for det er viktig at dere sammen venner dere til en tilværelse uten barna i huset. Skulle det nedsatte stemningsleiet vedvare, burde han absolutt gå med på å oppsøke fastlegen sin.

Jeg ønsker dere begge lykke til!

Hilsen Tina.

Denne saken ble første gang publisert 18/02 2009, og sist oppdatert 05/05 2017.

Les også