Marerittet førte oss nærmere hverandre
– Jeg var helt sikker på at jeg skulle dø da han tvang meg ned i knestående med pistolen presset mot bakhodet mitt, forteller Silje Reime (20). Nå skriver hun bok for å hjelpe seg selv og andre.
Søk hjelp
Først etter anken, ny rettssak og dom nummer to fikk Silje og Siv vite om Rådgivningskontoret for Kriminalofre som har gitt dem fantastisk hjelp og oppfølging. De mener at de hadde hatt det lettere om de hadde vært i kontakt med kontoret fra dag én. Ring gratis fra hele landet døgnet rundt: 815 20 077.
"Give me the money! Give me the money!"
Det er ord som har brent seg fast i hukommelsen til Silje Reime (20) og moren Siv (39) for alltid. Ord som følges med angst og mareritt like mye nå, som den skjebnesvangre kvelden i Mix-kiosken på Nærbø utenfor Stavanger 8. februar 2007. Da ble mor og datter utsatt for et ran.
Nå skriver Silje bok om marerittet som rammet dem, for å hjelpe seg selv - og andre som er blitt offer for det samme.
Dødsangst
Silje og moren satt på bakrommet i kiosken der Silje hadde jobbet i over to år. Moren hadde aldri vært med Silje for å stenge før, men denne kvelden skulle hun kjøre sammen med Silje hjem.
Plutselig hører de at det plinger i døren, og tre maskerte menn med pistol braser inn i Mix-kiosken. Deretter skjer alt veldig fort. I løpet av tre og et halvt minutt blir livet til de to kvinnene fullstendig rasert og snudd på hodet.
- De så litt rare ut med hjemmelagde masker, og jeg følte straks at jeg kjente en av dem, selv om jeg bare så øynene. De stormet mot meg med pistol mens de brølte "Give me the money" og "Don't look!". Jeg rakk ikke å tenke så mye før den ene kastet meg inn i en skapdør så det sang, forteller Silje.
Mamma Siv forteller at pulsen raste mens raneren beordret henne til å stå stille med ansiktet mot veggen. Det var ingen steder å gå eller gjemme seg, men hun var veldig klar over at i lommen lå mobiltelefonen hennes.
- Jeg husker at jeg kjente på telefonen i lommen min. Men motet sviktet. Det var borrelås på lommen, og jeg var redd for lyden. Dødsangsten steg opp i meg, også for min egen del, men aller mest for datteren min. Jeg rakk å se at han beordret henne ned i knestående, i ren henrettelsespositur som jeg bare har sett på film. Så sto han over Silje med pistolen rettet mot bakhodet hennes, forteller Siv.
- Jeg er ikke kristen, men der og da ba jeg til Gud. Jeg var helt sikker på at jeg kom til å dø siden han var så brutal. Jeg hadde jo gjort alt han sa, så jeg forsto ikke hvorfor han ellers skulle holde på slik, forteller datteren.
Ranerne fikk Silje til å låse opp safen, og de slo moren hardt i nakken med pistolen før de rømte med varer og penger.
Klarer ikke gråte
Etter tre timer med politiavhør dro mor og datter hjem. Der pratet de og skalv til morgengry, som de også siden har gjort mange ganger.
- Et kriseteam fra Oslo kom og snakket med oss og de andre som jobbet i kiosken. De anbefalte meg å begynne å jobbe igjen med én gang. Men det klarte jeg ikke, forteller Silje.
Etter hvert fikk hun en psykolog som hun klarte å åpne seg litt for. Hun går fortsatt til psykologen, og hun føler at det hjelper.
Men mamma Siv vil ikke prøve noen ny psykolog etter sjokkmøtet med den første.
- Hun ba meg se for meg at Silje ble drept og at jeg ikke skulle få se at hun giftet seg og fikk barn. Jeg synes dette var helt feil måte å tenke på. Det gikk tross alt bra, forteller Siv, som ennå ikke har klart å gråte en tåre.
- Jeg gråter for deg også, mamma, sier Silje stille.
- Jeg tror det har noe å gjøre med at jeg er mor. Jeg må være sterk for jenta mi og kan ikke tillate meg å knekke. Jeg vil heller trøste. Men jeg vet at noe har bygget seg opp inni meg, og skjer det noe nytt vondt eller vanskelig nå, vil jeg nok få en knekk av dimensjoner, sier moren ærlig.
Enda tettere bånd
Ved hjelp av vitner og tilfeldigheter ble ranerne tatt ikke lenge etterpå. Silje prøvde seg på jobb igjen, men hun ble sykmeldt i flere perioder. Til slutt måtte hun gi opp. Hun var engstelig.
Men nå har Silje funnet en god måte å bearbeide de vonde opplevelsene på. Hun skriver bok om ranet og det å bli et ransoffer.
- Jeg vil vise at folk ikke er alene midt oppe i den vonde tiden, og jeg vil gi tips til god hjelp. For meg er det også ren terapi å skrive den, sier Silje, som har fått diagnosen posttraumatisk stresslidelse.
- Ranet har merket oss for livet, og de som sier at "nå er det jo gått to år - har dere ikke kommet over det ennå?", vet ikke hva de snakker om. Vi begge tenker på hendelsen hver eneste dag, sier mamma Siv stille.
Ransminuttene har satt dype spor, men noe godt har det faktisk kommet ut av det hele.
- Mamma og jeg er blitt mye tettere knyttet til hverandre etter dette. Jeg har vært heldig som har hatt henne å snakke med, sier Silje.
Denne saken ble første gang publisert 19/01 2009, og sist oppdatert 02/05 2017.