Lykkelig igjen
I fem år bar jeg mitt spesielle smykke rundt halsen, og fortvilelsen var stor da det plutselig var borte. Men nå går livet min vei igjen.
Jeg kan nesten ikke tro at det er sant. Mitt «blå øye» er på vei tilbake til meg, etter mange år i et annet land. Jeg kan kjenne gleden sprer seg i hjertet mitt. Det er over syv år siden jeg mistet det, og jeg trodde aldri at jeg skulle finne det igjen. Og slett ikke etter så lang tid.
La meg få lov til å fortelle historien om det blå øyet fra begynnelsen av. Da jeg fylte 40 år, reiste min yngste datter og jeg til Tyrkia på ferie. Min mann og to sønner ble igjen hjemme. Så denne turen var en jentetur, og vi hadde planer om å kose oss og oppleve alt som oppleves kunne.
Tyrkia virket som et eksotisk land, og vi var oppglødde og forventningsfulle da vi sent på kveld landet på flyplassen. Dette var i mars, og det var fortsatt for kaldt til å bade og sole seg, men vi meldte oss på utflukter og fikk se mye av landet. Vi fikk med oss både tyrkiske bad og et grottebesøk, og hver kveld var vi ute og spise deilig, tyrkisk mat.
På slutten av uken handlet vi litt, og jeg falt for en nydelig halslenke i gull. Den unge mannen bak disken i gullsmedbutikken ville gi meg noe i tillegg, og satte et blått øye innfelt i gull på lenken før han hang den rundt halsen min. Han sa at øyet ville beskytte meg mot farer og vise meg veien. Øyet sov aldri, så jeg kunne føle meg trygg. Det var altså et lykkeøye jeg hadde fått.
Godt fornøyde med turen reiste vi hjem da ferieuken var omme. Jeg tok aldri av meg smykket mitt, og venner og kjente la merke til det spesielle øyet mitt, for det så ganske levende ut. I litt over fem år hadde jeg det på meg.
Øyet var borte
Så ble jeg invitert med på en rundtur i fylket sammen med noen turister fra Danmark. En av dem, en kjekk mann, ble jeg ekstra godt kjent med. Vi fant fort tonen og fant ut at vi hadde mange felles interesser. Turen varte i fem dager, og da vi skiltes utvekslet vi mobilnumre. Det var faktisk veldig vemodig å måtte skilles når vi akkurat hadde truffet hverandre og begynt å bli kjent.
Da jeg kom hjem, merket jeg at smykket mitt og det blå øyet ikke lenger hang rundt halsen min. Jeg lette overalt og ringte til hotellet der jeg hadde sovet den siste natten, men det blå øyet var og ble borte. Jeg følte det som om jeg mistet lykken min.
Snart begynte jeg også å bli plaget av diverse helseplager, og etter hvert begynte ekteskapet mitt å skrante. Mannen min og jeg levde nesten hvert vårt liv inntil han en dag sa at han ville skilles. Han flyttet ut, og selv om det i starten var tøft å bli alene, var det nok det beste for begge parter. Vi hadde gradvis fjernet oss fra hverandre og mistet tråden som holdt oss sammen.
Da det var gått åtte måneder siden bruddet, lette jeg etter en gammel skolevenninne på Facebook. Sønnen min hadde opprettet en profil til meg der etter at jeg ble alene.
Jeg fant skolevenninnen, men jeg fant også min danske venn fra bussturen. Han godtok meg som venn med en gang, og vi fant tonen fra syv år tilbake. Det viste seg at han hadde det blå øyet mitt. Han hadde funnet det på bussen på vei til flyplassen.
Han hadde prøvd å få tak i adressen min for å sende det tilbake. Jeg husket at han hadde ringt meg en gang, men at jeg ikke hadde forstått hva han sa på grunn av støy rundt meg og dårlig forbindelse. Da han ikke hørte mer fra meg, tok han vare på øyet og bar det på seg i alle disse årene. Han lånte min lykke, og tok vare på den for meg, som han sa.
I morgen skal jeg på postkontoret og hente konvolutten med det blå øyet i. Jeg får mitt lykkeøye tilbake. Gleden jeg føler kan ikke beskrives, den sitter i hele kroppen min.
Kontakten med min danske venn gjør meg også godt. Han gjør meg så kreativ. Jeg maler og skriver dikt. Diktene gjenspeiler mine følelser for ham og for livet. Vi har avtalt å treffes snart, det blir spesielt etter så mange år. Skjebnens veier er mange. Dette er en av dem, det er jeg sikker på.
Denne saken ble første gang publisert 29/03 2010, og sist oppdatert 05/05 2017.