De blå sidene
Jeg ga ham telefonnummmeret mitt, mest for å være høflig. Men jeg fikk meg en overraskelse
Han kunne aldri passe inn i det livet jeg ønsket meg.
Venninnene mine er ennå ikke overbevist om at jeg snakker sant når jeg sier at jeg har fått drømmelivet mitt.
For de kjenner en helt annen side av meg og klarer ikke å venne seg til hvem jeg er i dag. Og det er kanskje ikke så rart, for det livet jeg lever nå, strider imot alt jeg sto for tidligere.
Jeg er en byjente. Jeg er født og oppvokst med asfalt under bena, og jeg har alltid elsket å gå på kafeer og shoppe. Men det var fordi jeg ikke visste om noe annet, og jeg trodde at det livet jeg levde var det eneste jeg kunne passe inn i.
Jeg og mine tre venninner har holdt sammen siden barneskolen og vi utviklet vennskapet vårt gjennom felles interesser for moter og shopping.
Det var det som gjaldt. Vi jobbet på kvelder og helger for å ha penger til alt vi ønsket oss, og vi følte oss faktisk som noen divaer gjennom ungdomstiden.
Vi holdt oss à jour med hva som var siste skrik, og la igjen utallige kroner i dyre merkebutikker. Og vi var ikke nådige. Vi så nedsettende på andre som ikke hadde skjønt hvor viktige signaler klær og mote sender til omverden.
Senere ble det gutter, fester, status og drømmen om masse penger som sto i fokus. Målet var alltid å få tak i den mest populære gutten, om det så bare var for en natt eller to.
Når jeg ser tilbake på den tiden, ser jeg ikke noe annet enn overfladiskhet. Alt handlet om det ytre, om å ta seg ut og egentlig være en av mengden, uansett om vi ønsket å være spesielle utad.
På gymnaset fikk jeg noen modelljobber for en butikk i lokalmiljøet, og jeg var stadig på forsiden av reklamen deres.
Jeg var veldig stolt, og følte at jeg var på rett vei. Drømmen var å bli designer, en kjent designer som kom til å bli beundret og tjene store penger. Jeg tok et sykurs, og fikk etter hvert jobb som assisterende butikksjef i en motebutikk.
Målet mitt var å flytte utenlands og ta designerutdannelsen der. Mens jeg ventet på at veien skulle åpne seg for meg, forsynte jeg meg rikelig av nuet, av fester og menn.
Midt oppi alt dette ble jeg bedt i bryllupet til en kusine jeg knapt hadde kontakt med. Det var press fra foreldrene mine som gjorde at jeg dro i det hele tatt.
Jeg så for meg et kjedelig bryllup på landet, med like kjedelige mennesker. Det var fordi kusinen min var utdannet agronom, og jeg knyttet det til en side av livet jeg ikke følte noen tilhørighet til.
Men det ble en flott dag. Jeg fikk raskt øye på en høy, kjekk mann som jeg skjønte var forloveren til brudgommen.
Det viste seg at Einar var singel og tilgjengelig for dans utover kvelden, så jeg benyttet anledningen til å danse masse med ham.
Hans tilstedeværelse gjorde noe med meg. Å være i armene hans og kjenne hvordan han førte meg på dansegulvet med et fast grep, var en ny opplevelse.
Han så meg inn i øynene innimellom, og jeg ante ikke hva jeg skulle si.
Men da jeg fikk vite at han bodde på et småbruk, tenkte jeg øyeblikkelig at han ikke var noe for meg. En bonde fra landet, nei takk, det passet ikke inn i livet mitt. Men jeg flørtet med han gjennom kvelden likevel.
Da festen var over, spurte han etter telefonnummeret mitt. Og jeg ga ham det, mest for å være høflig.
Jeg hadde aldri trodd at det skulle utvikle seg til noe mellom oss. Men Einar ringte meg allerede dagen etter, og jeg oppdaget at han var en spennende mann som var lett å prate med om alt mulig.
Likevel lå det i bakhodet mitt at han var bonde og at han aldri ville kunne passe inn i det livet jeg ønsket å leve.
Les også (+): Han hadde meg i sin hule hånd – men så kom vendepunktet
Den beste helgen
Einar og jeg utviklet en vane hvor vi pratet med hverandre hver eneste kveld i flere uker. Han var så annerledes enn alle andre menn, og han fikk meg til å tenke på andre ting enn mote og fester.
Han undret seg over hvem jeg var, og han klarte å komme forbi det ytre skallet mitt ved å spørre meg direkte spørsmål om dypere temaer. Om tro, holdninger og verdier.
Han spurte meg om ting ingen andre hadde spurt meg om tidligere, og det var flere ganger jeg måtte få tenkepause, rett og slett fordi det var ting jeg ikke hadde reflektert noe særlig over.
Einar berørte meg. Han traff noe inni hjertet mitt og sjelen min jeg ikke visste at jeg hadde i meg selv.
Han var genuint interessert i meg som menneske, ikke som den pene jenta han ville vise for alle kameratene sine.
Etter noen uker kom han til meg en helg, og det ble den beste helgen i mitt liv. Så avslappet og naturlig hadde jeg aldri hatt det sammen med en mann.
Jeg kjente at jeg var forelsket og at nye tanker hadde tatt plass. Livet jeg levde var overfladisk og tomt for ekte verdier. Det gikk opp for meg at jeg ikke representerte noe jeg var stolt av.
Da jeg helgen etter dro til Einar, kjente jeg en umiddelbar ro i hele kroppen. Det lille småbruket lå like ved et vann og jeg ble bergtatt av de naturskjønne omgivelsene.
Jeg ble servert egg rett fra hønene til frokost, og jeg fikk hilse på foreldrene hans, som bodde i hovedhuset.
Moren til Einar viste meg den lille gårdsbutikken sin, hvor hun solgte vevde tepper, egg, honning, ja, det var litt av hvert. Og det kom stadig turister og lokalbefolkning innom for en handel eller en prat.
For meg var det som å komme hjem til noe jeg ikke visste at jeg lengtet til. Måten foreldrene hans tok meg imot på og hvordan jeg så Einar i sitt rette element, forsterket alle følelsene mine.
Men kunne jeg, som byjente, satse på dette? Jeg hadde spørsmålet i bakhodet hele tiden, fordi jeg var livredd for at jeg romantiserte alt sammen.
Einar og jeg fortsatte å utvikle forholdet vårt, og jeg syntes det var deilig å sette meg i bilen og dra ut på landet etter en lang arbeidsuke.
Jeg gledet meg ikke bare til å være sammen med Einar, jeg kjente at jeg gledet meg til å være på gården og hjelpe til med alt det praktiske.
Les også (+): Mamma kommer til å få sjokk når jeg sier hvem jeg har et forhold til
Ro i sjelen
Nå har jeg bodd her i snart to år, og jeg angrer ikke et sekund på at jeg forlot bylivet og satset på et liv med Einar. Han er den rette mannen for meg, og han er en engasjert og interessant mann, selv om han er født og oppvokst på landet. Eller kanskje nettopp derfor?
Her lever jeg som den jeg er, uten sminke og nykker. Og hver eneste dag kjenner jeg kjærligheten fra Einar og foreldrene hans gjennom ord og handlinger.
Det er så godt å merke at de setter pris på å ha meg her.
For ett år siden sa jeg opp jobben og la pendlingen bak meg. Nå jobber jeg sammen med min kommende svigermor på gården isteden.
Vi har utvidet butikken og i tillegg til at vi nå har flere varer å selge, lager vi også selskapsmat på bestilling. Et nytt konferansesenter er under utbygging i nærheten, og vi regner med vi vil få mer enn nok å gjøre fremover.
Jeg har virkelig fått utviklet meg på mange områder. Jeg har lært å lage ordentlig mat, jeg kan strikke og jeg kan sy. Og jeg får tid til å lese bøker og gå turer sammen med Einar.
Bare det å våkne opp uten å tenke på klær og sminke, har gitt meg en deilig ro i sjelen. For jeg er bra nok akkurat som den jeg er.
Jeg føler at jeg lever et rikt liv og at jeg er verdens heldigste som har fått alt dette i hverdagen min. Og da får det ikke hjelpe om venninnene mine tror at dette er en forbigående fase i livet mitt. For jeg vet at jeg har kommet for å bli.
Einar har nemlig fridd, og vi skal gifte oss til sommeren. Og vi har lyst på mange barn, begge to.
Livet mitt har gått i en helt annen retning enn det jeg noensinne trodde at det skulle. Det var ikke meningen at jeg skulle bli en berømt designer.
Det var meningen at jeg skulle treffe Einar og finne tilbake til mitt opprinnelige jeg. Og noe mer kan jeg vel ikke ønske meg.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 15/03 2023, og sist oppdatert 17/03 2023.
