Liten forståelse

av: 24 år.

Jeg mistet foreldrene mine i en ulykke for ett år siden. Jeg er fremdeles i en slags sjokktilstand, selv om jeg har det bedre enn jeg hadde det rett etter at det skjedde. Problemet er at jeg synes jeg møter liten forståelse. Jeg er ikke så glad som jeg en gang var, og jeg orker heller ikke å høre om folks ørsmå problemer. Jeg synes jeg har nok med mine egne. Hvis jeg snakker om mamma og pappa, synes jeg folk blir utålmodige. De vil snakke om noe annet. Kanskje de er lei av meg og sorgen min, men jeg er faktisk ikke den samme jenta nå som før.

Jeg går til psykolog. Det er fint å prate med henne fordi hun er klok og snill og sier at jeg ikke kan forvente at folk skal forstå. De har ikke opplevd det samme som jeg. Jeg antar at hun har rett, men det sårer.

Ja, det forstår jeg. Folk kan ofte være ubetenksomme, men det er helt sikkert ikke vondt ment. Ikke alle evner å sette seg inn andres situasjon. Ikke alle har god psykologisk innsikt heller. Og så synes de kanskje at ett år er lang tid og at du snart må være "over det". Men sorgen er jo der og savnet også. Savnet kan kanskje være der livet ut, selv om det vonde vil dempe seg med tiden.

Det kan du si det når du føler at du blir møtt med uforstand. Si at sorgen er der og at du ikke kan løpe fra den. Si at det å miste to foreldre har gjort noe med deg. Det har forandret deg og gitt deg et annerledes fokus og måte å tenke på.

Jeg synes det er flott at du går til psykolog. Der kan du snakke om det som er trist, med et menneske som forstår, og som kan guide deg videre. Det er vondt å miste sine foreldre uansett når det skjer i livet, men ekstra vondt og vanskelig når man er ung og fremdeles trenger dem. Da håper jeg at du har andre trygge voksenpersoner i nærheten som kan støtte deg og hjelpe deg, og som du kan være sammen med.

Lykke til videre, 24 år!

Hilsen Bjørg.

Denne saken ble første gang publisert 07/02 2008, og sist oppdatert 04/05 2017.