La julefreden senke seg

Tante Signe var den kule tanten til mamma. Men jeg kalte henne tante, jeg også. Det bare ble sånn. Hun var singel og bodde i byen store deler av livet sitt. Byttet bort bygd med by. Mamma fortalte at da hun var ung, var det alltid ekstra hyggelig når tante kom på besøk. En liten flik av bylivet på besøk på gården i Rauland.

Jeg innbiller meg at hun svinset inn på tunet i en lekker drakt og med høye hæler. Ikke akkurat gårdsantrekk. For hun var flink til å pynte seg og gikk alltid med hatt. Eller jeg husker henne alltid med hatt og de lillagrå krøllene som danset på hodet hennes. Hun brukte leggevann - alle tanter brukte det på den tiden.

Tante Signe var mye sammen med oss, mamma og meg. Et lite trekløver som reiste på sydenturer og feiret jul sammen. Julefreden senket seg over leiligheten, og vi spise ribbe med surkål. Tante Signe spiste ikke svor, hun var redd for å knekke en tann. Men akevitt ville hun ha. Til dessert var det multekrem med egenplukkede multer. Så, endelig: pakker! Jeg vil ikke virke utakknemlig, men tante Signe var ikke alltid like oppdatert på hva en tenåring ønsket seg til jul. Serviettholder i dublé, tannpirkerholder i dublé, smykkeskrin i dublé, i det hele tatt fikk jeg mye i dublé noen år.

I tenårene syntes jeg mamma og tante Signe var håpløst gammeldagse. Jeg ville redde verden, mens de var mest opptatt av fred og ro. Jeg ropte og bråkte og forstyrret julefreden. Tante ristet oppgitt på hodet så krøllene ristet, og mamma lurte på om vi ville ha en krumkake til. Men det ble julefred det året også.

Ettersom årene gikk, ble det min oppgave å hente tante Signe på julaften og kjøre henne hjem på kvelden. Jeg gledet meg alltid til det. En liten kjøretur i slaps med den lille damen, for anledningen pyntet i sin enorme pels. Nå var tennene byttet ut med gebiss, og da var det definitivt uaktuelt å smake på svoren. Men akevitt ville hun fremdeles ha. Og det året hun tok seg en røyk etter middag, holdt jeg på å ramle av stolen. Tante kunne overraske, og julefreden senket seg.

Tante sovnet stille inn for flere julaftener siden. Og hver jul tenker jeg at det er én som mangler. Min flotte tante som alltid var der. Så hver jul sender jeg henne en tanke og lurer på om hun ser oss nå. Jeg tror det. Og da ser hun at det er blitt folksomt og høylytt på julaften med barnebarn og samboere. Vi har det bra. Julefreden kan senke seg i år også.

God jul!

Hilsen Birgitte Øygarden Andresen, redigerer i Norsk Ukeblad

Denne saken ble første gang publisert 19/12 2011, og sist oppdatert 06/05 2017.