Kjerringa mot strømmen
Borghild flyttet fra Oslos beste vestkant til en værhard og nesten folketom øy på Sunnmørskysten. – Det var kjærligheten til Odd Einar og en sterk lengsel etter naturen som førte meg hit, sier hun.
Dere kunne ikke valgt en dårligere dag enn denne! Tenk, i år har vi hatt tidenes flotteste sommer på Fjørtoft. Og så kommer altså Norsk Ukeblad på besøk i et slikt uvær, smiler Borghild Reenskaug (53).
- Jeg hadde håpet å få vist frem øya vår i strålende solskinn. Da er det virkelig vakkert her, forteller hun, og geleider oss over gårdstunet med stormkastene i ryggen. Inne på kjøkkenet venter storbonden med kaffe og nystekte sveler. Mens vi hygger oss rundt bordet snakker Borghild varmt om barndommen på Frogner og senere Montebello i Oslo. Om nabogutten Trond-Viggo Torgersen og alle rampestrekene han fant på som liten. Om de mange turene med speideren i Nordmarka. Og helt til slutt, om den vesle sørlandssnekka som hun tøffet rundt med på sjøen store deler av sommeren.
Bonderomantikk
- Jeg hadde en fin oppvekst i Oslo, men jeg fant meg aldri ordentlig til rette i storbyen. Hele tiden følte jeg en sterk dragning mot Vestlandet. Moren min er fra Breim i Nordfjord. Vi var ofte på besøkte hos besteforeldrene mine, og jeg husker at jeg drømte om å bo i slike naturskjønne omgivelser ikke bare i feriene, men også i hverdagen, forteller Borghild.
Etter ungdomsskolen dro hun til Volda for å begynne på distriktshøyskolen. Senere flyttet den eventyrlystne jenta til Ålesund, og her traff hun altså mannen i sitt liv; odelsgutten Odd Einar fra Fjørtoft. Kunne han friste med et bruk på en liten øy langt ute i havgapet kanskje? Med hardt arbeid fra morgen til kveld og med svigers som nærmeste nabo? Tja. Hvorfor ikke? svarte Borghild.
Tøff start
Hun giftet seg med Odd Einar og fullførte, som første jente i Ålesund, en toårig utdannelse på elektromontørlinjen. Fordi det var et stort overskudd av arbeidskraft på denne tiden, var det ingen bedriftsleder som ønsket en kvinnelig elektrikerlærling i staben sin. Så til tross for toppkarakterer i all fag ble det aldri noe svennebrev på Borghild.
- Utdannelsen var på ingen måte forgjeves. Da Odd Einar og jeg flyttet inn til foreldrene hans på Fjørtoft, kunne jeg ingenting om gårdsdrift, men jeg var stolt av bakgrunnen min. Den ga meg selvtillit, forteller hun.
- Hvordan opplevde du den første tiden som bondekone?
- Overgangen var tøff. Veldig tøff, innrømmer Borghild.
- Jeg la voldsomme krav på meg selv, og jeg ble frustrert over følelsen av ikke å mestre ting. I tillegg bodde vi jo mer eller mindre oppå hverandre i nesten to år. Å si at det var kjempeenkelt blir å forherlige det hele, smiler hun forsiktig.
Fant sin plass
Det viste seg at fire voksne mennesker ikke kunne leve av gården alene, slik de i utgangspunktet hadde antatt. Borghild og Odd Einar forsøkte seg derfor som østersdyrkere, uten særlig hell. Mange erfaringer rikere satte paret i gang med fiskeoppdrett, og som en følge av dette, begynte Odd Einar å dagpendle til Ålesund.
- Jeg fikk med ett mye mer ansvar på gården, og først da ble det skikkelig gøy, forteller Borghild. - Sakte, men sikkert skjønte jeg at for å trives som bonde, må en lære seg til å leve med ting ugjort. Det er uendelig med arbeid på en gård, så man får litt tunnelsyn etter hvert. Jeg fester heller blikket på den fine nybeisede veggen, fremfor å irritere meg over den som forblir ubeiset, ler hun.
I dag har både Borghild og Odd Egil gården som heltidsarbeidsplass. Ekteparet driver med melke- og kjøttproduksjon i stor skala. De to ildsjelene er i det hele tatt et godt team, og Borghild er stolt over alle prosjektene de har klart å gjennomføre sammen, selv om det er blitt en del prøving og feiling.
- Man kan ikke bli flink i alt, men det er mulig å lære det meste så lenge man er villig til å arbeide hardt. Det er i alle fall min erfaring, sier hun bestemt.
Borghilds stå-på-humør og viljestyrke har blant annet ført henne til topps i tillitsmannsapparatet i Tine. Her er hun ordfører av årsmøte og medlemmenes fremste formelle representant.
Usikker fremtid
- Jeg er veldig engasjert i landbrukspolitikken, og jeg har både tid og overskudd til slike verv nå som barna våre har flyttet hjemmefra. Vi har fått en avløser på gården, og i tillegg har jeg en elskverdig svigermor som lager middag til oss nesten hver eneste dag. Det gjør godt å få bruke andre sider av seg selv iblant, smiler Borghild.
Hennes eneste bekymring i disse dager er den stadig økende fraflyttingen fra Fjørtoft. Antall innbyggere har sunket til rundt 100. I fjor ble ungdomsskolen lagt ned, og i år led barneskolen og barnehagen samme skjebne.
- Jeg har en klokkertro på at ting går i bølger, og at utviklingen snart vil snu igjen. Vi har et fellesskap her på øya som man ikke finner maken til i storbyen, men vi lever på ingen måte i noe lukket samfunn. Vet du? For ikke så lenge siden flyttet det faktisk en brasiliansk kjendis hit til Fjørtoft. Hun er sambadronning og har vært med i en brasiliansk realityserie. Plutselig var jeg med min oslobakgrunn ikke så eksotisk lenger, ler Borghild.
Denne saken ble første gang publisert 21/10 2008, og sist oppdatert 02/05 2017.