Anniken og Erlend kjempet sammen mot kreften

Kjærligheten overvinner alt

Anniken dro til Finnmark for å studere og forelsket seg ved første blikk i medstudenten Erlend. Én drøy måned senere måtte hun ta en svært vanskelig telefon til ham.

EN PERFEKT DAG: – Det kjentes som Erlend (31) og jeg var alene under det høye taket, da vi ga hverandre et JA! All energien vår var rettet mot hverandre, sier Anniken (28).

EN PERFEKT DAG: – Det kjentes som Erlend (31) og jeg var alene under det høye taket, da vi ga hverandre et JA! All energien vår var rettet mot hverandre, sier Anniken (28). Foto: Privat

Publisert Oppdatert
LANGT, KRØLLETE HÅR: Da Anniken startet cellegiftbehandlingen, var det tungt å miste håret. Senere skulle det bli større prøvelser.

LANGT, KRØLLETE HÅR: Da Anniken startet cellegiftbehandlingen, var det tungt å miste håret. Senere skulle det bli større prøvelser. Foto: Privat

Høsten 2009 flytter en eventyrlysten 23-årig sørlandsjente nordover for å studere russisk. Etter flere år på Blindern ønsker Anniken Golf en miljøforandring og velger seg Alta. På Høgskolen i Finnmark blir hun i tråd med studentskikken tatt imot av sine faddere, én av dem er trønderen Erlend Strand Rokseth. En to meter høy 25-åring med langt hår og fast blikk. Da øynene deres møtes, kjenner Anniken at det kiler i brystet. Hun føler seg dratt mot ham.

Nokså sikker på at det er gjensidig, stiller hun spent på kveldens grillfest for gamle og nye studenter. Men den kjekke fadderen unngår henne. Kanskje har han allerede en kjæreste? Først mot slutten dumper han ned ved siden av henne. Da klarer hun ikke å skjule sin irritasjon: «Så nå kommer du!» 

Erlend bare smiler og svarer: «Jeg sparer alltid det beste til slutt.» Det er en eplekjekk kommentar, men blikket røper at han mener alvor. Anniken har aldri noensinne vært så forelsket.

Brått alvor

Etter den kvelden er de stadig sammen, først som venner. Men så en dag, midt i puggingen av russiske verb, er det et etterlengtet kyss som avgjør at nå er de kjærester. Anniken svever. På samme tid er hun mer tungpustet enn vanlig. Anniken har smerter under ribbena på venstre side og svetter mye om natten. Hun bortforklarer det med at «det er sikkert influensa». Problemet er at hun ikke blir bedre, tvert imot. Da de har vært kjærester i én måned, kontakter hun lege.

SKALLET: Tre ganger har Anniken mistet alt håret på grunn av kreftbehandlinger.

SKALLET: Tre ganger har Anniken mistet alt håret på grunn av kreftbehandlinger. Foto: Privat

Hva om Erlend ikke vil være sammen med meg lenger?
Anniken

«Jeg hoster blod», forteller hun den unge vikarlegen.

Han mener det kan være lungebetennelse. Blodprøver og røntgenbilde blir tatt, og de lover å kontakte henne hvis det er noe.

På vei mot utgangen for å møte Erlend hører hun plutselig navnet sitt bli ropt: «Anniken», sier en sykepleier, «du skal inn igjen til legen med én gang!»

Da hun kom ut fra legekontoret, så jeg en ny utgave av Anniken. Sårbar og alvorlig gikk hun med blikket stivt festet i bakken foran seg. På en måte ville jeg ikke vite hva som preget Anniken så mye, ville ikke at noe skulle ødelegge det vi hadde startet på. Det var jo oss nå, var det ikke? Hun snudde seg omsider imot meg, gjemte ansiktet mot brystet mitt og hikstet frem beskjeden om svulsten i lungene, at de ikke visste hva det var, men at hun måtte videre på utredning, helst allerede i morgen. Jeg prøvde å trøste, klappe og klemme, finne på noe å si. Jeg så på tomrommet bak henne og lurte på om det var det jeg skulle sitte tilbake med.

Dette skriver Erlend i boken Kampen for livet.

Fra legekontoret bærer det til Hammerfest sykehus. Erlend kjører henne milene over fjell og vidder, for at hun ikke skal føle seg alene. I Hammerfest lykkes ikke legene med å gi henne en diagnose. Anniken blir sendt videre til Sørlandet sykehus, nær familien sin. Anniken er mest redd for å miste Erlend.

Legene er i villrede. De tar biopsi etter biopsi uten å finne en forklaring. De foreslår å legge henne i isolat for å utelukke sykdommer, som tuberkulose. Selv er hun overbevist om at det er kreft.

Da moren kjører henne til sykehuset, bryter hun sammen i gråt.

 «Anniken, jeg forstår at det er vanskelig», trøster moren. Men Anniken gråter enda mer. Ordene må lokkes ut av henne:

«Hva om Erlend ikke vil være sammen med meg lenger?»

Moren spør om han har sagt det. Anniken rister på hodet, men slår fast:

«Vi kjenner jo knapt hverandre, og hvem vil vel involveres i noe sånt?»

«Spør ham», foreslår moren praktisk.

En uke senere gjør Anniken det. Altfor nervøs til å ta det muntlig, sender hun ham en melding:

«Hva tenker du om oss, om at jeg er syk?»

«Dette klarer vi», skriver Erlend tilbake og legger spørrende til:

«Du tviler vel ikke på at vi skal komme oss gjennom dette sammen? Syk eller ikke, klart jeg vil være sammen med deg,

Anniken. Du er jo jenta mi.»

KORTSPILLING: Når formen til Anniken var bra nok, spilte paret blant annet kort for å gjøre sykehustiden levelig.

KORTSPILLING: Når formen til Anniken var bra nok, spilte paret blant annet kort for å gjøre sykehustiden levelig. Foto: Privat

Seks barn

«Det er kreft.» Stemmen hennes bærer preg av alvoret, gråtkvalt nærmest hvisker hun. Et øyeblikk er det taust mellom dem på telefonlinjen.

TØFF KAMP: Kjærligheten mellom Anniken og Erlend er sterk.

TØFF KAMP: Kjærligheten mellom Anniken og Erlend er sterk. Foto: Anne Elisabeth Næss

De har bare vært sammen vel én måned, men Erlend vet allerede at han vil ha Anniken, uansett. Det tar ham bare to minutter å samle seg:

«Dette går bra, Anniken. Det ordner seg.»

Hun har lymfekreft med spredning til venstre lunge.

«Ni av ti blir friske etter seks måneder med cellegift», oppmuntrer legen. Ordene runger i hodet på Anniken, da hun går til nærmeste toalett, for å gråte – før hun starter ringerunden til moren, faren, broren – og Erlend.

Styrken i stemmen hans gjør godt. Hun vil så gjerne tro at det ordner seg.

Dagen etter blir hun fortalt at cellegiftkuren trolig vil gjøre henne infertil. 

«Vil du at vi skal operere ut den ene eggstokken?»

Det vil gi henne en mulighet til senere å kunne bli gravid.

Anniken ringer Erlend.

«Du, jeg må spørre deg om noe.»

«Ja?»

«Ok, dette er et litt merkelig spørsmål, siden vi bare har vært kjærester noen få uker, men eeeh, ja, her kommer det: Tror du at vi kanskje en eller annen gang får lyst til å få barn sammen?»

«Oi, det var et overraskende spørsmål så tidlig på morgenen, men ja, klart! Vil du?»

 «Ja, jeg tror det, men tenkte jeg skulle høre med deg også før jeg tok en endelig avgjørelse.»

«Jeg vil gjerne ha seks barn, så kjør på.» (Utdrag fra boken deres)

Sterk kjærlighet

«Erlend, jeg har begynt å miste håret.»

FELLES BOKPROSJEKT: Ekteparet var aldri i tvil om de skulle satse på hverandre, tross alvorlig sykdom.

FELLES BOKPROSJEKT: Ekteparet var aldri i tvil om de skulle satse på hverandre, tross alvorlig sykdom.

Blogg og bok

Erlend og Anniken har sammen skrevet boken Kampen for livet, Schibsted forlag. For hver solgte bok gir Schibsted 10 kroner til Ungdomsgruppen i Kreftforeningen. Les mer om Anniken på bloggen hennes, Veien tilbake igjen.

Erlend elsker det lange brune, bølgete håret hennes, men han elsker «helheten Anniken» enda høyere. For ham er hun nesten for god til å være sann.

Anniken bor på Sørlandet under den seks måneder lange behandlingen, og pendler til Oslo for å få cellegift. Avstandsforholdet er krevende, men hver tredje uke flyr han sørover, for å dele syv dager med henne. For Anniken og Erlend er det magiske dager, eller som hun skriver i boken:

Dagene med Erlend føltes like livsviktige som cellegiftbehandlingen.

Anniken blir erklært kreftfri, og høsten 2010 flytter de sammen i Oslo. Selv om hun sliter med utmattelse etter cellegiften, føler hun ofte for å rope ut et høyt «takk» for å få leve. Hun engasjerer seg i Ungdomsgruppen i Kreftforeningen (UG), ved siden av studier på Blindern.

«Herfra går det oppover», tenker hun lettet. Før Radiumhospitalet ringer henne, og spør: «Har du noen sammen med deg nå?»

En ring av styrke

Det viser seg at hun har flere forstørrede lymfeknuter rundt lungene og i brystregionen.

«Nei!» sier Erlend redd, da hun forteller ham det.

«Jo», sier Anniken hult – mens tårene renner og smitter over på ham. Hun har aldri sett kjæresten sin gråte før. Nå hulker han dypt.

Hun er 25 år og har kreft for annen gang.

En morgen hun våkner før ham, blir hun liggende og lytte til pusten hans. Utenfor vinduet hører hun fuglene kvitre. «Det kommer til å bli en fin dag», tenker hun og går ut på badet. Speilbildet viser en jente med kort, krøllete hår. Snart skal hun bli skallet igjen.

«Kom og legg deg igjen», foreslår Erlend med et merkelig uttrykk i ansiktet.

Hun legger hodet på puten. Under den kjenner hun noe hardt, en liten boks.

«Anniken, vil du gifte deg med meg?»

I boksen er det en ring i hvitt gull. Han skjelver mens han venter på svaret hennes.

«JA!!!» Hun kaster seg om halsen på ham, de både ler og gråter.

Med ett har livet igjen snudd. Med ringen på fingeren føler hun seg rustet til hva som helst! En styrke hun vil trenge.

For Anniken venter en transplantasjon med benmarg fra eget vev. En omstendelig, smertefull og utmattende prosess.

På sidelinjen står Erlend med en hjelpeløs følelse. Kampen hans elskede kjemper for å bevare livet, er brutal. 

Også denne gangen kommer de styrket ut av det sammen. 

For å vise hvor høyt hun verd­setter Erlends tålmodighet, tar hun ham med til en fotobutikk og ber ham finne speilrefleks­kameraet han ønsker seg. Hun har spart penger for å glede ham. Slik tar de på ulike vis vare på hverandre og kjærligheten.

Så våkner Anniken våt av svette om natten. 

Glede og tårer

For tredje gang har hun kreft i kroppen. Hennes eneste sjanse nå er en risikabel benmargstransplantasjon med benmarg fra ukjent donor. Erlend avbryter dagen på jobb, for å møte henne hos legen. Øynene hans er både røde og hovne, da han omfavner Anniken. Ingen av dem sier noe. De holder bare hardt rundt hverandre og kjenner på fortvilelsen.

Anniken, vil du gifte deg med meg?
Erlend

Usikre på hvor mye tid de har igjen å dele, foreslår Anniken at de fremskynder bryllupet. Det er nesten som et nytt frieri. Klart han vil gifte seg med Anniken, selv om prognosen til å bli frisk er enda dårligere denne gangen.

To uker senere, lørdag

15. september 2012, står bryllupet på Sørlandet. Etter å ha gitt hverandre sine «ja», danser de ut av kirken til Beatles’ All you need is love. Ute på kirketrappen blir de møtt av jubel. Erlend tar hånden hennes og løfter armene deres seirende mot himmelen.

Kort tid etterpå starter

Annikens tredje kamp for livet.

Da de kommer hjem fra bryllupsreisen, må hun dra rett på Radiumhospitalet og starte behandlingen frem mot benmargstransplantasjonen – bare åtte

måneder siden forrige runde. Hele henne strittet imot.

Samtidig er de bevisste på å leve mest mulig normalt, og kjøper sin første bolig sammen på Tonsenhagen i Oslo. Da de flytter inn, adopterer de hunden Tore, en lodden shih tzu.

Etter noen måneder med immunterapi, slik at kreften blir slått midlertidig tilbake, finner sykehuset en perfekt donor til Anniken. Hun er blant de heldige. Endelig skal kreften bli utryddet for godt!

STOR KJÆRLIGHET: «Jeg er stolt over at du er en jente som jeg aldri, aldri har vært i tvil om jeg skulle satse på, sykdom eller ikke. Og det sier mest om deg, Anniken», sa Erlend i bryllupstalen sin.

STOR KJÆRLIGHET: «Jeg er stolt over at du er en jente som jeg aldri, aldri har vært i tvil om jeg skulle satse på, sykdom eller ikke. Og det sier mest om deg, Anniken», sa Erlend i bryllupstalen sin. Foto: Anne Elisabeth Næss

Starter dagen med et smil

Erlend jobber i dag som lærer i barneskolen, mens Anniken har en deltidsstilling i Ungdomsgruppen i Kreftforeningen. Etter tredje runde med kreftbehandling sitter følelsen av å være utmattet (fatique) tungt i kroppen. Hunden er foreløpig deres eneste «barn». Det er ennå for tidlig å vurdere andre alternativer.

Nå håper Anniken at hun snart kan si: «Jeg har vært kreftfri i to år!» Ekteparet lever i troen på at alle gode ting er tre, og at Anniken denne gangen er frisk for godt.

Veien tilbake har vært lang, og ettervirkningene er en utfordring, men Anniken våkner likevel hver dag med et smil. Hun velger seg ordet «heldig» om sin skjebne, både når det gjelder donorgaven fra en ukjent og drømmemannen Erlend.

FIRBENT BABY: Anniken og Erlend har adoptert Shih tzu-hunden Tore.

FIRBENT BABY: Anniken og Erlend har adoptert Shih tzu-hunden Tore. Foto: Anne Elisabeth Næss

 

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning