- Jenta mi lar seg ikke stanse

Hundretusener av seere er blitt mektig imponert av Birgit Røkkum Skarstein (22) og de andre deltagerne i TV-serien «Ingen grenser». Men ingen er så imponert og stolt som mamma Sigrun.

STERK: Birgit er lam fra livet og ned, og hun er med i NRK-serien «Ingen grenser». Mamma Sigrun synes det til tider var hardt å se datteren slite i programmet.
STERK: Birgit er lam fra livet og ned, og hun er med i NRK-serien «Ingen grenser». Mamma Sigrun synes det til tider var hardt å se datteren slite i programmet. Foto: Foto: Anne Elisabeth Næss
Sist oppdatert
INGEN GRENSER: 1. nyttårsdag var det premiere på en ny runde av NRK-serien «Ingen grenser». Her leder Lars Monsen en ekspedisjon på 11 mennesker fra 22 til 65 år som har ulike former for funksjons­nedsettelse. Ekspedisjonen starter fra svenskegrensen i Femundsmarka og går til Dovre. Det endelige målet for gruppen er å nå toppen av Snøhetta. Distansen som tilbakelegges, er 400 km. Birgit fra Levanger (i oransje jakke) er blant deltagerne.
INGEN GRENSER: 1. nyttårsdag var det premiere på en ny runde av NRK-serien «Ingen grenser». Her leder Lars Monsen en ekspedisjon på 11 mennesker fra 22 til 65 år som har ulike former for funksjons­nedsettelse. Ekspedisjonen starter fra svenskegrensen i Femundsmarka og går til Dovre. Det endelige målet for gruppen er å nå toppen av Snøhetta. Distansen som tilbakelegges, er 400 km. Birgit fra Levanger (i oransje jakke) er blant deltagerne. Foto: Foto: Håvard Jenssen/Mastiff

En ekspedisjon på 11 mennesker kjemper seg gjennom ulendt terreng i Femundsmarka. Den yngste av dem, 22 år gamle Birgit Røkkum Skarstein, sitter i rullestol og gir alt mens hun forserer steinrøyser og digre trerøtter. Så ivrig og innbitt er hun at hun glemmer å spise og drikke tilstrekkelig. Idet første episode av NRK-serien «Ingen grenser» ebber ut, besvimer Birgit av utmattelse.

- Det nytter ikke å bremse Birgit. Har hun bestemt seg for noe, er det full innsats til hun når målet sitt, sier mamma Sigrun Røkkum (50).

Hun ble både bekymret og glad da datteren jublende fortalte at hun skulle være deltager i TV-serien.

- Er det virkelig mulig for Birgit å gjennomføre et sånt vanvittig tøft opplegg i villmarken, var min første tanke. Men i neste sekund visste jeg jo at nettopp hun var i stand til å gjøre det. Det hadde dessuten vært nytteløst for meg å protestere. Jeg kjenner henne for godt til det, sier moren.

For Sigrun og hundre­tusener av TV-seere har det vært fascinerende å følge Birgit og de andre deltagerne i NRK-serien. Men hun var nødt til å snu seg bort enkelte ganger. Som da datteren besvimte i første episode.

- Det var det ikke mye stas å være vitne til, nei, sier Sigrun og ser bort på Birgit.

De smiler til hverandre, før Birgit svarer humoristisk:

- Jeg er redd jeg har gitt mamma noen grå hår på grunn av denne serien, men hun har jammen meg fått mange flotte opplevelser også.

Ulykken

KRETA, SOMMEREN 2008: Mor Sigrun og Birgit på ferie på Kreta. Bare noen måneder etter inntreffer den fatale ulykken.
KRETA, SOMMEREN 2008: Mor Sigrun og Birgit på ferie på Kreta. Bare noen måneder etter inntreffer den fatale ulykken. Foto: Foto: Privat

Sigrid er veldig stolt av eldstedatteren.

- Birgit har alltid vært en aktiv og engasjert jente. Allerede som nyfødt var hun på «ekspedisjon». Mens andre spedbarn sov søtt og stille i sengene sine, var øynene til Birgit på hvileløs søken etter alt som foregikk rundt henne.

På skolen var Birgit en ivrig og gløgg elev. Hun var aktiv i skolepolitikken og Operasjon dagsverk. Blant mange friluftsaktiviteter var fjellklatring, svømming og vannski hennes favoritter.

Etter endt eksamen på videregående skole sommeren 2008 bestemte hun seg for å arbeide på et barnehjem i Thailand, på grensen til Burma, langt inne i bushen.

Mamma Sigrun var ikke overbegeistret i starten, men visste samtidig at dette passet som hånd i hanske for den eventyrlystne og samfunnsengasjerte datteren.

Det var under dette oppholdet at ulykken skjedde.

- Jeg glemmer aldri telefonoppringningen jeg mottok grytidlig 15. desember 2008, forteller Sigrun.

Oppringningen var fra Sørøst-Asia, men det var ikke Birgit som ringte. Sigrun fikk høre at datteren var skadet. I forbindelse med en badeutflukt hadde Birgit hoppet i sjøen og ødelagt foten.

Sigrun ble redd, men ikke hysterisk. Først noen dager senere fikk hun datteren på tråden. Da skjønte hun alvoret. Lille julaften kom Birgit hjem i ambulansefly. Da var hun allerede blitt operert på et lokalt sykehus fire ganger.

Birgit gikk umiddelbart gjennom en 12-timers operasjon, før det ble nye operasjoner og lange opphold både på det lokale sykehuset i Levanger, St. Olavs Hospital i Trondheim og på Rikshospitalet i Oslo. På et tidspunkt var det snakk om å amputere foten, så alvorlig var skaden.

Sammen på isolat

PÅ TV: Her er Birgit sammen med ekspedisjonsleder Lars Monsen.
PÅ TV: Her er Birgit sammen med ekspedisjonsleder Lars Monsen. Foto: Foto: NRK

Birgit hadde store smerter, og som om ikke det var nok, ble hun i tillegg smittet av svineinfluensa. Sykehuspersonalet var på tå hev, tre pasienter døde i løpet av kort tid, og Birgit ble lagt på isolat. Hun hadde knapt kontakt med noen, sykepleierne satte bare matbrettet hennes rett innenfor døren, før de smatt ut igjen. Men mamma Sigrun trosset smittefaren.

Birgit husker godt da moren kom inn på isolasjonsrommet for aller første gang. Det første hun gjorde, var å gi datteren en ordentlig god og lang klem. Hun tenkte på Birgit, før hun tenkte på seg selv.

Sigrun satt ved sengen til datteren mange timer hver eneste dag. Birgit sier hun tror at det ville vært vanskeligere å gå veien uten henne.

Heldigvis ble foten reddet, og Birgit ble erklært frisk fra svineinfluensaen. Sigrun ble ikke smittet, til tross for daglig nærkontakt med datteren.

Men så skjedde det fatale: I forbindelse med en ny operasjon av foten fikk Birgit en epiduralbedøvelse satt i ryggmargen. Noe gikk galt, og bedøvelsen ble sittende i kroppen.

Først fikk Birgit høre at lammelsen i kroppen ville bli borte i løpet av timer. Så ble det sagt at det ville ta noen dager, så ble det snakk om uker. Først etter flere uker ble det konstatert at lammelsen var for alltid. Birgit var lam fra livet og ned.

- Det er ikke å fornekte at jeg har vært både rasende og bitter over det som skjedde. Det var så vondt og ubegripelig meningsløst. Men man må bare velge å fokusere på de positive sidene, sier Sigrun, før Birgit fortsetter:

- Ja, jeg må fokusere på det jeg kan. Og jeg kan veldig mye. Det er bortkastet å bruke energi på det jeg ikke lenger er i stand til å gjøre.

Både Birgit og Sigrun forteller at de har opplevd utrolig mye varme og omtanke fra mange.

- Jeg vil gjerne her og nå takke alle som har stått sammen med oss i denne vonde tiden: Venner og familie, mine kolleger og overordnede, naboer og lokalbefolkning. Hele veien har vi fått en enestående forståelse, trøst og støtte.

Birgit nikker bekreftende. Mamma, pappa og søsken, venner og annen familie har vært viktige støttespillere.

- Vi som er syke, får gjerne all sympati, mens de pårørende ofte blir glemt. Men det er de pårørende som er de virkelige heltene. De er nødt til å se at dem de er mest glad i, har det vondt, og likevel står de der som bautaer, sier Birgit, som fikk et flere måneder langt opphold på Sunnaas sykehus etter at hun ble lam.

Under oppholdet fikk hun mange støtteerklæringer. Noe av det som varmet mest, var hilsenene fra Thailand: Barnehjemsbarna hadde nemlig ikke glemt den blide jenta fra Norge. Hilsningene og tegningene fra dem ble så mange etter hvert at Birgit dekorerte veggene på rommet sitt på Sunnaas fra gulv til tak med disse kjærlighets­erklæringene.

Blir minister?

Også som deltager i «Ingen grenser» har Birgit fått utallige hilsener fra kjente og ukjente. Mange fremmede stopper henne på gaten. Alle roser Birgit for hennes fantastiske ståpåvilje.

- Det er utrolig hyggelig.

Hvis serien kan få både funksjonsfriske og funksjonshemmede til å forstå at de fleste begrensningene i livet vårt sitter i hodet, hadde det vært flott, sier Birgit, og tilføyer:

- Samtidig er det viktig å si at jeg ikke forventer at andre med funksjonsnedsettelser skal gjøre det samme som meg. Vi er alle forskjellige. Og ikke alle er like heldige som jeg.

Birgit bor nå i egen leilighet i Oslo og studerer statsvitenskap. Hun er i tillegg blant annet aktiv i studentpolitikken og i Norges Idrettsforbund, og hun holder et svært høyt aktivitetsnivå.

- Jeg har to ben som ikke fungerer, men hodet mitt gjør det. Og jeg skal ikke la manglende førlighet hindre meg i å gjennomføre det jeg ønsker å gjøre med livet mitt, sier hun.

Hvor hun vil befinne seg om 10-15 år er hun ikke sikker på, men ekspedisjonsleder Lars Monsen har uttalt at han er sikker på at Birgit vil bli minister om noen år.

- Jeg tror Monsen er inne på noe der, sier mamma Sigrun med et varmt smil.

GODT FORHOLD: Birgit og mamma Sigrun står hverandre nær. - Det hadde vært vanskeligere å gå veien uten henne, sier Birgit.
GODT FORHOLD: Birgit og mamma Sigrun står hverandre nær. - Det hadde vært vanskeligere å gå veien uten henne, sier Birgit. Foto: Foto: Anne Elisabeth Næss

Denne saken ble første gang publisert 06/01 2012, og sist oppdatert 02/05 2017.

Les også