Jobber som frivillig i Afrika
Jeg nekter å la meg skremme
For syv år siden bestemte Tone Ellefsrud seg for å starte et nytt liv i Tanzania. Siden har hun måttet leve med korrupsjon, trusler og drapsforsøk.
Arbeidet i Afrika er meningen med mitt liv, så jeg kan ikke la meg skremme til å gi opp nå, sier hjelpepleieren Tone Ellefsrud (50) fra Åmot.
Hun opplevde nylig at bremsene på bilen hennes var blitt sabotert, og at vakthundene hennes ble forsøkt forgiftet. Tone er hjemme i Norge for å jobbe en periode på sykehjemmet, slik at hun tjener nok til livets opphold med frivillig arbeid i Afrika resten av året. Slik har hun hatt det i syv år, og hun har hjulpet tusenvis av fattige og syke.
Det var etter å ha gått Kilimanjaro i 2001 at Tone kjente at hun ville ha den roen, tiden og livsgnisten Afrikas land og mennesker ga henne. Hjemme i Norge var den aktive kvinnen i ferd med å nærme seg det berømmelige stupet for å bli utbrent. Hun følte seg utslitt allerede før vekkerklokken ringte om morgenen. Sammen med daværende samboer, legen Gunnar Hjort, startet hun derfor et nytt liv i Marangu, en liten landsby i Tanzania. Der drev de både sykehus og opplysningsarbeid - uten å ta et øre for det.
Behovet for hjelp er nærmest umettelig i et land hvor gjennomsnittlig levealder bare er 45 år, og cirka 70 prosent har aids eller er hivsmittet. Mange barn vokser derfor opp uten foreldre, og de faller ut av skolesystemet.
- Vi ble omfavnet av hele landsbyen som «Doktor og Mama Simba», men vi følte oss ofte truet av personer høyt oppe i kirkehierarkiet. De satte ikke pris på at folk ble mer opplyste, eller at noen stilte spørsmål ved hvor bistandspengene tok veien, forteller Tone.
Tanzania er et av landene som har mottatt mest økonomisk støtte fra Norge gjennom de siste 30 årene, men nesten ingen av disse pengene kommer de fattige til gode, ifølge Tone.
- Korrupsjon er sammen med aids landets største problem, sier bistandsarbeideren, som har hatt samtaler om dette både med Bondevik-regjeringen og Stoltenberg-regjeringen.
Hjemme har hun to voksne sønner som støtter hennes livsbeslutning, men sier at de ikke helt vet om mamma er «idiot eller idealist». Men etter den siste tidens hendelser er de blitt mer bekymret for henne.
Bremsene virket ikke
Det tok tre år i Afrika før Tone så hvor stort problem korrupsjon var. I fjor høst fikk hun nok og sa fra. Medisinsk utstyr de hadde samlet inn penger til, forsvant, arbeid de betalte for, ble aldri utført, samt en rekke andre ting.
- Jeg tok opp problemene med biskopen, men ble advart mot å følge saken videre. Da jeg truet med å gå rettens vei mot distriktspastoren, ble vi kastet ut av sykehuset vi hadde drevet siden 2002, forteller Tone.
Da hun kjørte fra sykehuset for siste gang, oppdaget hun at bremsene ikke virket.
- Heldigvis oppdaget jeg det raskt, og i en slakk nedoverbakke fikk jeg satt på håndbrekket og stoppet bilen. Klart jeg ble redd, men jeg ble også mer motivert til å kjempe videre, sier hun.
Tone skrev brev til den norske ambassaden om situasjonen og om hvor de burde lete dersom det plutselig skulle skje henne noe. Distriktspastoren fikk også en kopi av brevet.
- «Hvorfor kan ikke du være som andre hvite? Bare gi oss pengene, dra hjem og la oss være i fred?» sa pastoren til meg, og truet meg med at alle som motarbeidet ham, ville bli knust, sier hun stille.
Tone forteller videre om en tøff tid alene i Afrika.
- Min samboer og jeg hadde nylig avsluttet forholdet vårt. På grunn av helsen reiste han hjem til Norge igjen da vi ble kastet ut av sykehuset vårt. Men vi er gode venner, og han hjelper fortsatt til det han kan.
Forsøkt forgiftet
Tones mange lokale venner, og troen på at arbeidet hun gjør utgjør en forskjell, fikk Tone til å reise ned igjen etter årets jobb i lille, trygge Åmot. Etter at kirken fikk henne bort fra sykehuset, har hun startet et nytt prosjekt: «Kilimanjaro Barn & Helse». Hun har startet 4H-klubber for 400 ungdommer, med fokus på hennes hjertesaker aidsarbeid, miljøvern og menneskerettigheter. Tone ser at hun gir ungdommene håp. Hun vet det for mange er et alternativ til en kriminell løpebane.
- Jeg har bare bestemt meg for ikke å være redd, sier Tone.
Hun opplevde også at lokalbefolkningen advarte henne mot å spise ute på restauranter, på grunn av faren for at noen skulle bli bestukket til å forgifte henne. En kveld ble det slengt fordervet kjøtt inn til vakthundene hennes. Vakthunder er noe av det som fryktes mest i landet, siden de ikke lar seg bestikke... Men hundene overlevde etter intensiv behandling fra dyrlegen. Da leide Tone inn to livvakter.
- En av dem har jobbet for oss siden starten, så ham stoler jeg på. Men med han andre kan jeg jo aldri vite... Når man er så fattig som de fleste er her, vet man aldri hvem som faller for fristelsen til å tjene noen raske penger. Men jeg føler at hele landsbyen, unntatt kirkens menn, verner om meg som en av sine egne, sier hun.
Likevel, nylig lengtet Tone hjem til Norge for første gang.
- Tenk så deilig å sitte rundt et bord med mennesker man vet man kan stole på! Når de tankene kommer, prøver jeg å tenke tilbake på alle menneskene jeg har hjulpet. Ikke minst tenker jeg på hva det har gjort med min egen livskvalitet, sier «Mama Simba».
Denne saken ble første gang publisert 19/11 2009, og sist oppdatert 02/05 2017.