Heidi ble mobbet i ni år
Jenta ingen ville leke med
Dette er syv år gamle Heidi. Hun er en blid jente som gleder seg til å begynne i 1. klasse. Men allerede fra første dag blir barneskolen noe helt annet enn hun hadde trodd.
«Du er dum … Du er rar … Du er stygg … Pappa’n din drikker, vi vet det nok, din dumming, pappa’n din drikker …»
Heidi har ikke vært 1. klasseelev i mange dager når bare synet av skolegården får det til å knyte seg i magen hennes. Hun vet hva som vil komme. Dytting, sparking og hånlige kommentarer. Hun trekker et lettelsens sukk når skoledagen er over og hun er kommet seg hjem.
Men hjemme tør hun ikke fortelle. «Kanskje de som plager meg, også vil begynne å plage mamma?» tenker hun, og den tanken er uutholdelig. Mammaen hennes er jo så snill.
Vonde følelser
Hun ligger lenge i sengen før hun sovner. Hun knuger kosebamsen «Bamse» tett inntil seg. Ofte gråter hun seg i søvn. Hun tenker på hvorfor hun ble født, og hvorfor de synes det er moro å plage henne, og så håper hun på at alt det som er vondt, bare kan forsvinne i morgen. Ja, sånn tenker hun før hun sovner.
Men skjellsordene, slag og spark bare fortsetter å komme.
Det er i friminuttene de plager henne. Hun er alene. De er så mange. Hun er sjanseløs.
Lærerne ser ikke hva som skjer – eller vil ikke se.
Savner pappa
Heidi savner en god pappa. Pappa er jo egentlig snill, men han drikker. Og han bor ikke sammen med dem lenger. Han er der ikke for henne. Hvorfor? Har hun gjort noe galt? Og hvorfor er det ingen som liker henne?
For ingen vil jo leke med henne. Hun står alltid alene i skolegården. Det er vondt å se de andre leke sammen og vite at hun selv ikke får lov til å være med. Men da får hun i det minste være i fred for plageåndene.
Ut i skogen
En høstdag i andre klasse, rett før hun skal ta på skolesekken, bestemmer hun seg: «Jeg vil ikke dra på skolen i dag.»
Hun forteller det ikke til noen. Hverken mamma eller den snille tanten, som står henne så nær i oppveksten, får vite noe.
Hun tar med seg «Bamse» og drar hjemmefra. Med skolesekken på ryggen. Men et par kvartaler lenger bort tar hun til høyre i stedet for rett frem. Hun går ikke mot skolen, men mot skogen.
Noen minutter senere er hun fremme ved en vakker lysning på stien. Det er så stille og fredelig. Høstbladene er så vakre, og høyt oppe i treet hører hun en fugl synge. Hun svarer den med å synge som den, og sannelig synes ikke Heidi at fuglen svarer henne.
Dyrevenn
Litt senere ser hun et ekorn som iler opp i et tre rett foran henne.
Hun setter seg ned på en stubbe med «Bamse» mellom hendene. «Det er så fredelig og trygt her», tenker hun. Og mens hun sitter slik og kjenner på hvor godt det er ikke å være redd, kommer en liten katt tuslende. Kan det være naboens katt, Pus? «Jo, det ligner på ham, det må jo være ham», tenker hun. «Han har sikkert fulgt etter meg hele veien.»
Føler seg trygg
Pus stryker seg inntil henne, Heidi løfter ham opp og legger ham i fanget sitt sammen med «Bamse». Hun stryker ham varsomt over pelsen. Pus svarer med å male godmodig. Hun føler seg så trygg og glad. Hun føler seg så hjemme her blant planter, trær og dyr. Ja, det er som om dyrene og naturen forstår at hun har det vanskelig og at de derfor er så gode mot henne.
Plaget av angst
Det blir mange turer i skogen i årene som følger. Her henter hun krefter, her opplever hun gledesstunder. Og blant dyrene har hun vennene sine.
Men på skolen blir det ikke lettere. På ungdomsskolen blir Heidi stadig mer innadvendt, og hun er plaget av angst. Hun blir sjelden eller aldri invitert i bursdager eller på fest. Ikke tør hun gå ut heller...
Vil ikke la mobberne vinne
Ofte tenker hun på å ta sitt eget liv. «Men jeg kan ikke det. Da har jo mobberne vunnet. Og det vil bli for galt», sier hun til seg selv.
Dessuten har hun jo mamma og tante. De er så snille. De spør om hun har det bra, og hun lar dem tro det.
Dessuten har hun sommer-venninnen Ingrid. Hun er egentlig nordfra, men familien hennes har hytte i nærheten av Heidis barndomshjem. Ingrid er en snill og hyggelig jente. De finner på mye gøy. Sammen med Ingrid er Heidi trygg. «Jeg er ikke helt alene likevel», tenker Heidi.
Livet tar en vri
En sommerdag i juni 1979 går 16 år gamle Heidi ut av skoleporten for aller siste gang. Det er en lettelsens dag. Men ni års mobbehelvete har satt sitt preg. Hun er blitt innesluttet, full av angst og uten selvtillit. Hun har mange fysiske plager.
Men livet snur for Heidi. Tre år etter at hun slutter på skolen, møter hun Morten. Han blir mannen i hennes liv. De får tre barn og senere to barnebarn.
Uføretrygdet
I dag er Heidi blitt 52 år og er uføretrygdet. Selv om hun har flere fysiske og psykiske plager, lever hun et godt og aktivt liv hjemme i huset og hagen i Sande i Vestfold. Og igjen spiller dyrene en viktig rolle i Heidis liv. Hun er blitt en lidenskapelig dyrefotograf.
- I oppveksten var dyrene mine beste venner. Når jeg nå tar morsomme bilder av dem, føler jeg på en måte at det er min takk til dem for den støtten de ga meg i oppveksten.
Eventyrhage
I en egen del av hagen har Heidi skapt en eventyrhage. Den har hun bygget selv med røtter, steiner, blomster og forhøyninger av jord og gress. Her har hun også plassert en rekke leker og små plastfigurer.
Flere timer hver dag kan hun sitte parat med kameraet sitt rettet mot eventyrhagen. For etter noen minutter eller timer dukker de opp: Fugler, ekorn, spissmus, liten og stor skogsmus, katter og rådyr.
Mange blinkskudd
Heidi kjenner hver enkelt av dem og har gitt dem navn. Ekornene heter Loffen, Snipp, Snapp, Snute, Smitt og Smule og Lillebill. Musene heter Mimmi, Mussi og Storør. Fuglene har fått disse artige navnene: Spett-Hild, Kråk-Ulf og Flagre-Pia.
Og er det et lite dyr som setter seg i lekebilen eller i den lille husken, er Heidi parat med kameraet. Blinkskuddene er blitt mange.
- Folk sier at de blir i godt humør av bildene mine. Det er veldig godt å høre. Jeg kjenner en stolthet over at jeg kan glede så mange mennesker.
- Og så er det veldig godt å kjenne på den gode følelsen av å vite at mobberne ikke vant.
Mobbing ødelegger selvbildet
- Mobbing er noe av det verste et barn kan utsettes for, sier psykolog Anne Selvik, og fortsetter,
- Dessverre er mobbing svært vanskelig å komme til livs. Mobbing frarøver et barn muligheten til å føle seg god nok, akseptert. Uansett hvor stor suksess et mobbeoffer har i voksen alder, vil følelsen av å måtte bevise sin verdi vedvare.
Selvik forteller at terapi kan dempe skammen og hjelpe den som har blitt mobbet til å forstå prosessene som kan føre til mobbing, uten at det betyr at det var noe galt med ham eller henne. Forskning viser at mobbeofre ikke skiller seg ut fra andre bortsett fra at de reagerer sterkere (ved å bli lei seg eller sinte) når de blir mobbet. Mange mobbeofre forteller om barndom fylt med frykt og flukt. Det å finne gjemmeplasser fra mobberne ble hovedoppgaven i en slik «krigssone»-barndom.
Burde vært oppdaget
Så hvor var de voksne; foreldrene, lærerne? Mange foreldre ble ikke fortalt om mobbingen, men burde de likevel ha fanget opp at noe var galt?
- Mange har fortalt meg at de følte de voksne ikke ville vite, ikke ville se. Dagens mobbetiltak er rettet mot at vi skal undersøke, se, gripe inn Selv om et barn sier at de ikke vil at mobberne skal få vite at de har sagt noe, er det viktig at mobbing gripes fatt i. Vi voksne må snakke med barna våre, være tettere på livene deres slik at årelang mobbing ikke kan gå uoppdaget, sier psykologen.
Fortsetter kampen
- Lærere og skoler har et mye større fokus på å se barna og undersøke om mobbing forekommer, og vi må fortsette å være årvåkne. Vi må ikke gi opp kampen mot mobbing. Altfor mange liv ødelegges. Altfor mange barn lider. Vi må fortsette å prøve og finne ut tiltak som virker. Jobben er langt ifra gjennomført, påpeker Anne Selvik.
Denne saken ble første gang publisert 31/10 2015, og sist oppdatert 03/05 2017.