Far ga meg masse kjærlighet
Alle syntes faren til Åsa var rar og ekkel. Han drakk og luktet gammel urin. – Jeg elsket pappa, selv om jeg også skammet meg over ham, sier den svenske forfatteren Åsa Linderborg (40).
Et paradoks
- At barn både kan elske og være sinte på foreldrene sine kan virke som et paradoks på utenforstående. Men kjærlighet lar seg ikke forklare; barn elsker foreldrene sine uansett om de skiller seg, ruser seg eller drikker. Barn strekker kjærligheten langt til de foreldrene de har fått, dette er barnas overlevelsesstrategi, forklarer psykolog Ingunn Størksen.
Hun har skrevet doktorgrad om psykososiale konsekvenser av samlivsbrudd.
Senere kan imidlertid barna ofte bli sinte, såret og bitre når de forstår at foreldrene har sviktet dem.
- Noen barn ser ut til å tåle det meste, mens andre vil få store vansker gjennom hele livsløpet. Det å ha skilte foreldre, i tillegg til en far eller mor som drikker, er som regel en voldsom påkjenning, som de aller fleste vil føle at de har lidd under. Da er det viktig å ha andre voksne rundt seg, som kan kompensere for de forholdene der foreldrene svikter, mener Størksen.
Hun påpeker at dette riktignok kan være med på å dekke over problemene.
- Når foreldre svikter, skal barnet få lov til å kjenne på sinnet overfor dem. Men barna kan også være redde for at foreldrene skal forsvinne hvis de er sinte på far og mor. Uansett er det meningen at myndighetene skal ta over når foreldrene ikke lenger klarer å ta vare på barna sine, sier Ingunn Størksen.
"På badet var det ikke såpe, sjampo og tannbørster. Det hang ingen håndklær på krokene. Badekaret var ripete og holdt på å tørke inn fordi det aldri ble fylt med vann. Jeg så aldri at pappa dusjet, badet eller vasket seg skikkelig, men han gjorde det sikkert når jeg ikke var hjemme."
I sin debutroman "Meg eier ingen" forteller Åsa Linderborg åpent om barndommen i Västerås i Sverige. Den rørende historien om oppvekst, alkoholisme og klassetilhørighet høstet knallkritikker da den kom ut i Sverige i fjor.
Forfatteren vokste opp i et hjem som var fylt av kjærlighet, men som manglet sengetøy og tannpuss, og som luktet gammel fyll. For Åsas far, Leif Andersson, var ikke bare alenefar og Sveriges beste herder ved metallverket i Västerås. Han var også en ensom alkoholiker som drakk opp pengene hver lønningsdag.
- Hva er en lykkelig barndom, egentlig? Alt behøver ikke å være perfekt, barn kan ha det fint likevel. Pappa hadde både gode og dårlige sider, som alle andre. Med denne boken ønsker jeg å vise at jeg hadde en snill og god pappa selv om ting kanskje ikke var helt A4, forteller Åsa.
Redd politiet
"Leffe" og Åsa var bestevenner, og hun syntes at han var den aller beste pappaen hun kunne ha. Hun fikk være oppe så lenge hun ville om kveldene og fikk spise godteri hver dag. Åsas største frykt var imidlertid at politiet skulle komme på døren og hente henne. Heldigvis hadde Åsa omsorgsfulle besteforeldre, tanter og onkler i nærheten, og de sto for mat og klesvask.
- Selv om jeg opplevde svik og skuffelser, er jeg ikke bitter eller sint på faren min. Vi snakket alltid veldig mye sammen, vi hadde ingen hemmeligheter for hverandre. Jeg vil ikke romantisere alkoholismen, men min barndom var veldig kreativ og annerledes. Begge foreldrene mine var politisk aktive, og jeg fikk kommunismen inn med morsmelken. Men det er klart, jeg ønsket veldig at "Leffe" skulle slutte å drikke og at han kunne begynne å vaske seg, smiler Åsa, som til daglig jobber som kulturredaktør i den svenske avisen Aftonbladet.
Stolt av moren
Åsa mener at barn har rett til å hate foreldrene sine, særlig hvis de har sviktet. Selv har hun aldri hatet faren, og hun tror at det kan virke provoserende på leserne. Forfatteren har aldri hatet moren heller, selv om hun flyttet fra mann og barn i et tiår hvor dette var nokså uvanlig og ble sett ned på.
- Jeg elsket pappa, men samtidig skammet jeg meg over ham, særlig da jeg ble eldre. På ungdomsskolen ble jeg politisk aktiv og flyttet til mamma. Jeg syntes hun var tøff som gjorde som hun ville, hun minner meg om Nora i "Et dukkehjem". Pappa og jeg mistet den gode kontakten, og det gikk noen år uten at vi snakket sammen. Men etter hvert fikk vi god kontakt igjen; han klarte å slutte å drikke og ble en flott morfar til barnebarna sine, før han døde 60 år gammel, forteller Åsa.
- Mange har spurt meg om hvorfor ikke myndighetene grep inn når de visste at pappa drakk, men jeg led ingen nød. Jeg fikk så mye kjærlighet og omsorg jeg kunne drømme om, ikke bare fra familien, men også fra barnehagetanter og skolefrøkner, forteller Åsa åpent.
Blir aldri full
I dag bor Åsa i Uppsala sammen med ektemannen og barna Amanda (17) og Maxim (9). Hun gir foreldrene skylden for sitt politiske engasjement og er takknemlig for å ha vokst opp i en familie som var stolt av arbeidet sitt. Åsa sier at hun selv har gitt barna sine en ideologisk oppvekst, der menneskeverd og respekt er viktig. Barna skal være klar over at ikke alle har det like bra, sier Åsa.
- Hva har du fortalt dine egne barn om oppveksten din?
- Jeg har fortalt dem alt; at faren min drakk, at jeg ikke pusset tenner... Selv kan jeg godt ta meg et glass vin mens barna er til stede, men jeg blir aldri full. Jeg omgås ikke folk som drikker mye, og jeg går hjem når folk begynner å bli fulle. Jeg kjenner igjen alkoholikertegnene, påpeker forfatteren.
Denne saken ble første gang publisert 10/11 2008, og sist oppdatert 02/05 2017.