Et unormalt liv

Sist oppdatert

Mannen min har pendlet i alle år, og det har gått på et vis. Vi har vent oss til det livet. Har vi hatt problemer, har det vært i de periodene han har bodd hjemme, som under ferier, permisjoner, sykdom etc. Da har vi begge snakket om at vi har bodd for tett, det har vært uvant.

Nå skal vi begge pensjoneres, og da aner du kanskje hva jeg er bekymret for. Hvordan skal dette gå? Venner og familie sier at "nå, endelig, kan dere kose dere sammen", men vet vi hvordan det er, da? For oss er dette unormale livet blitt det normale. Har du noen ord til oss?

Fru H.

Ja, dette blir nok en overgang, men hvordan det skal gå, er faktisk opp til dere selv. Hvis dere er innstilt på å fortsette samlivet, må dere først og fremst snakke om hvordan dere kan gi hverandre luft og rom - slik at overgangen ikke blir for stor, men går gradvis. Kanskje en viss avstand er det rette for dere uansett. Ikke alle ektepar liker å bo for tett og ønsker avstand i det daglige.

Dere trenger jo ikke å være sammen 24 timer i døgnet i fortsettelsen heller, kanskje dere ønsker å reise bort alene en gang imellom - eller sammen med andre. Du vil sikkert fortsette med de fritidssyslene du har vært opptatt av, og det vil sikkert han også? Jeg vet ikke hva han har vært opptatt av der han har bodd i ukedagene. Kanskje tiden eller kreftene ikke har strukket til når det gjelder akkurat dette, men i så fall hadde det sikkert vært fint om han også hadde sitt å pusle med. Husk også at det er han som flytter tilbake til dine rutiner og det livet du har skapt rundt deg uten ham. Det er ikke sikkert at disse rutinene og vanene passer ham, så det gjelder å være fleksibel og snakke om hva som passer deg - og hva som passer ham.

Men én ting er å gi hverandre rom og armslag til å dyrke interesser, noe helt annet er hvordan det blir om dere tråkker rundt hverandre. Dere har sikkert vent dere til hvert deres rom. Har dere plass til å fortsette med det? Så kan dere jo besøke hverandre innimellom? På den måten har dere et sted hvor dere kan gå hvis samværet blir for tett. Du skriver i et langt brev at dere bor i en enebolig, og der er det sikkert rom for å finne slike løsninger. Ikke bry dere om hva folk mener og tror! Det er dere som skal leve sammen og finne gode måter for det. Og ønsker man å sove alene, er det lov!

Snakk også om arbeidsfordeling og det rent praktiske slik at dere ikke begynner å krangle om småting helt fra starten av. Mange kan ha nytte av å gå til en terapeut som sikkert har erfaring med akkurat denne problemstillingen.

Hilsen Bjørg.

Denne saken ble første gang publisert 18/02 2009, og sist oppdatert 05/05 2017.

Les også