Endelig hjemme hos mor igjen

Hold deg fast, Wenche, Lea lever! Hun sto utenfor huset mitt og bjeffet i dag tidlig. Jeg slapp henne inn, nå ligger hun på sofaen her i stuen og hviler seg godt ut. Du kan komme å hente henne nå, hvis du vil.
Wenche H. Bjørnsti fra Porsgrunn står med telefon­røret i hånden. Hun kan knapt fatte ordene hun hører. Er Lea virkelig funnet i live? Det er nesten for godt til å være sant.

Mannen som ringer bor også i Porsgrunn. Han har, som så mange andre i byen, vært engasjert i leteaksjonen etter den åtte år gamle skotske fårehunden. Mannen bor i et boligfelt drøye to kilometer fra Wenche.

Spiser vaffelhjerter

Det tar ikke mange minuttene før Wenche og ektemannen Robert (64) banker på hos mannen. Synet som møtte Wenche i stuen fremkaller ­gledestårer i øynene hennes den dag i dag.
- Lea løftet hodet og så på meg med sine kloke, vakre øyne. Hun var blitt så tynn og pjuskete og var sår på alle potene. Pelsen var tynn, og flere steder var den nesten helt borte. Men at det var Lea, var det ingen tvil om. Jeg kastet meg om halsen hennes og lot tårene strømme fritt. Så glad og takknemlig var jeg.

 

LEKEN: Lea elsker å leke utenfor huset sammen med Wenche og Robert.

Wenche sitter i stuen. Det er blitt vår. Hun stryker Lea over hodet og serverer henne et vaffelhjerte ved bordet. Smilende må hun innrømme at hunden er blitt en smule bortskjemt etter at hun kom hjem igjen.
   Den pjuskete hunden som ble funnet etter nesten syv uker på rømmen, er blitt seg selv igjen. Hun har lagt på seg flere kilo og har snart normal vekt. Pelsen er også blitt gyllen og flott igjen.
- Lea var hos dyrlegen samme dag som hun ble funnet. Foruten urinveisbetennelse, såre ben og underernæring var hun faktisk i brukbar form. Det er helt utrolig, sier Wenche, rister lett på hodet, og forteller at ukene som gikk fra Lea forsvant til hun ble funnet, var de aller verste i hennes liv.

Lea har alltid vært svært redd på nyttårsaften. Det er en redsel hun deler med mange hunder. De kraftige smellene, rakettene og fyrverkeriet gjør henne så nervøs og engstelig at hun skjelver over hele kroppen. I år var det ekstra ille. Da tisset og bæsjet hun på gulvet hjemme også, fordi hun var så redd.
Wenche var i ferd med å vaske etter henne, og var uoppmerksom et øyeblikk. Dermed forsvant Lea ut inngangsdøren som sto på gløtt. Høyst sannsynlig løp hun inn i skogen. Bort fra de skjærende lysglimtene, bort fra rakettene, bort fra menneskenes uvettige støy og bråk.

 

Frivillige lette

Wenche og ektemannen Robert forventet at Lea skulle komme tilbake på morgenkvisten første nyttårsdag, men det gjorde hun ikke. Heller ikke dagen etter dukket hun opp. Da begynte fortvilelsen å bre seg.
- Robert, sønnene våre og deres familier begynte å lete. Selv var jeg forhindret fordi jeg nettopp hadde vært gjennom en stor hofteoperasjon, forteller Wenche.

En ny dag kommer og går. Lea er ikke å finne. Få dager etter legges det ut en etterlysning på Facebook. Så følger lokalavisen opp. Det resulterer i at rundt 100 mennesker begynner å lete etter den bortkomne hunden. De leter til alle døgnets tider og i hutrende kuldegrader. De legger ut mat og roper, men ingen Lea er å finne.
Hjemme i det hvitmalte huset i Liane har Wenche det vondt. Hun tenker på Lea dag og natt, og har problemer med å sove. Når hun har lagt seg i sengen for natten, tenker hun med redsel på hvordan hunden har det: Fryser Lea? Har hun funnet seg et varmt sted å sove? Får hun mat? Er hun skadet? Lever hun, eller er hun allerede død?

 

VAFFEL: Lea er blitt en smule bortskjemt etter han hun kom hjem. Her frister matmor Wenche med en vaffel.

 

 

En ekte «Lassie»-hund

Tankene gjør henne fortvilet og utrøstelig. Og de vil ikke slippe taket. Samtidig er hun dypt takknemlig overfor alle menneskene, kjente og ukjente, som viser slikt engasjement og kjærlighet for hunden deres.
Dager og uker går. Engstelsen for Leas skjebne gjør at Wenche knapt har overskudd til å tenke på noe annet. Innimellom går tankene til all den glede og moro hun og alle familiemedlemmene har hatt med henne. Det har vært åtte år med bare hyggelige minner.

Wenche husker så godt vårdagen da hun og Robert møtte Lea første gang. Da var hun bare en valp på åtte uker.  De hadde tatt bilen til en kennel på det lille tettstedet Nordagutu, noen få mil unna. Da Wenche så lille Lea, var det forelskelse ved første blikk. Wenche har så lenge hun kan huske vært inderlig glad i nettopp denne hunderasen. Som liten jente elsket hun «Lassie»-filmene med Elizabeth Taylor, og hun var ikke i tvil om at det var nettopp en slik hund hun ønsket seg.

- Lea er som Lassie vi kjenner fra filmer og TV-serier. Hun er snill, klok og veldig tålmodig. Jeg har aldri sett at hun har vært sint mot hverken mennesker eller andre dyr.

Og nettopp Leas kloke hode gjør at Wenche tross alt ­bevarer en viss optimisme gjennom de iskalde januar- og februarukene. Hun får høre at noen har ­observert en ensom hund. Den er sett løpende i skogkanten. Var det Lea eller en annen hund?

Hundehår i høyet

Andre igjen kan fortelle at de har sett hundehår og andre spor etter en hund i høyet på et hestesenter i byen. Kan det være Lea som har søkt etter varme? Det er mye som tyder på det. Men helt sikre kan hverken Wenche eller Robert være. Nye dager og uker går. Men så, en helt vanlig mandag morgen i februar, ringer telefonen hjemme hos dem. Lea er funnet i live!

- Da ble det jul­aften og bursdag på én og samme dag. Gleden og takknemligheten er nesten like sterk i dag, mange uker senere, forteller Wenche.
Om kort tid, når det blir skikkelig varmt i været, skal Wenche og Robert arrangere hageselskap for alle dem som lette etter Lea i vinter.

- Hvis alle takker ja, kan det bli et livlig selskap, smiler Wenche.
- Ja, 100 glade mennesker høres godt, nikker Robert ­fornøyd, mens Lea gjesper ­lykkelig i vårsolen.

Denne saken ble første gang publisert 03/04 2013, og sist oppdatert 01/05 2017.