Endelig er livet godt å leve

Torild har opplevd rushelvetet fra alle hold: Foreldrene ruset seg, så fikk hun selv rusproblemer, og til slutt ble to av barna hennes avhengige. Men hun har tappert kjempet seg gjennom elendigheten.

KJEMPET SEG TILBAKE: - Jeg hadde absolutt ingen forutsetninger for å få et godt liv - men jeg har klart det likevel! sier Torild Kind.
KJEMPET SEG TILBAKE: - Jeg hadde absolutt ingen forutsetninger for å få et godt liv - men jeg har klart det likevel! sier Torild Kind. Foto: Foto: Christin Lund Storstein
Sist oppdatert
LIVSVIKTIG TRENING: - Uten fysisk trening hadde jeg aldri kommet meg dit jeg er i dag. Jeg ante virkelig ikke hvor mye det har å si for psyken! sier Torild som fortsatt trener hver dag.
LIVSVIKTIG TRENING: - Uten fysisk trening hadde jeg aldri kommet meg dit jeg er i dag. Jeg ante virkelig ikke hvor mye det har å si for psyken! sier Torild som fortsatt trener hver dag. Foto: Foto: Christin Lund Storstein

Endelig føles det bra å leve! Tenk at det skulle ta 50 år før livet mitt ble godt. For så mange år har rusen ødelagt for meg, sier Toril Kind (50) fra Modum.

I dag jobber hun på Bragernes Behandlingssenter som prosjektkoordinator og miljøarbeider i Drammen og hjelper andre mennesker ut av rusavhengighet.

"Vi lærer mer av Torilds foredrag på to timer, enn på flere uker i behandling," sier brukerne der, som også kaller Torild for deres "antabus".

- Å hjelpe andre er blitt min største glede og drivkraft. Men det beste med livet nå er at jeg kan nyte det sammen med mine tre barn og tre barnebarn, sier Torild alvorlig.

Å få barnas tilgivelse har vært stort for henne og ikke noe hun tok for gitt. Til det har hun selv for mange sår fra sin vonde og ensomme oppvekst med foreldre som ruset seg. Moren har hun ikke hatt kontakt med på 21 år. Faren døde i 1989.

Forlatt i rønne

- Jeg fikk ikke være barn, og jeg var heller aldri ungdom. Syv år gammel måtte jeg lære meg å lage kjøttkaker i brun saus til foreldrene mine. Jeg fikk ikke lov til å være ute etter skolen, men det var like greit. Jeg ble mobbet på grunn av rare klær og vond lukt, så jeg hadde ingen venner. Ikke hadde jeg tort ha med noen hjem heller¿ der visste jeg aldri hva som ventet meg, forteller Torild.

Hun forundrer seg over at ingen grep inn i omsorgssvikten, ikke før foreldrene skilte lag, og begge foreldrene plutselig en dag var borte.

- Jeg husker at broren min og jeg hugget av noe av kledningen på ytterveggen i rønna vi bodde i, for å ha noe å fyre i peisen med. Vi var kanskje rundt åtte-ni år. Fortiden min har mange sorte hull, så jeg kan ikke si det nøyaktig, sier Torild.

Men hun husker at de var små, at de var redde og frøs. Etter noen dager kom en fremmed kvinne med knute i nakken til dem, det husker hun godt. Hun var nok fra barnevernet og var blitt varslet av naboer om den triste situasjonen. Etter det bodde de to små hos familie, frem til de flyttet tilbake til moren noen år senere.

Hullene i hukommelsen skyldes blant annet det tøffe livet hun har levd. Fra hun var fire til hun var 16 ble Torild også seksuelt misbrukt av flere personer.

Mistet ektemannen

19 år gammel giftet Torild seg og fikk to barn på kort tid og en attpåklatt åtte år senere.

- Min vonde fortid hadde gjort at jeg utviklet personlighetsspalting. Jeg merket nå dette selv, og det skremte meg enormt! Jeg trodde jeg var gal og begynte derfor å drikke og ta piller for å flykte fra tankene. Barna mine var da rundt fem år, men jeg var for ødelagt til å tenke at jeg var i ferd med å utsette dem for det samme jeg selv så ulykkelig vokste opp med.

Men trebarnsmoren holdt fasaden og var på jobb. Etter fem år som periodemisbruker klarte hun å slutte. Men så døde mannen av kreft.

- Plutselig sto jeg helt alene med tre barn. Da havnet jeg utpå igjen. Jeg vet at jeg forsømte barna mye, og det er noe av det som fortsatt gnager meg mest, selv om de i dag sier de tilgir og forstår. Hadde det ikke vært for samboeren jeg fikk etter hvert, som var helt straight, hadde nok barna blitt tatt fra meg.

Samboeren ble en omsorgsperson for dem alle. Han hjalp til med lekser og ordnet det meste. Selv begynte Torild å ruse seg også på jobb, og hun skaffet piller fra mange forskjellige leger.

Barna tilga

SYK OG OVERVEKTIG: Torild før hun fikk behandling.
SYK OG OVERVEKTIG: Torild før hun fikk behandling. Foto: Foto: Privat

- Det er et under at jeg i det hele tatt lever i dag. Jeg prøvde å ta livet mitt flere ganger og kjørte ofte bil i påvirket tilstand. Jeg tenkte at barna mine ville få det bedre uten meg.

Hun beskriver rusen som hennes flukt fra seg selv og virkeligheten. Det gikk med rundt 10 000 kroner til rus hver måned, og mot slutten drakk hun om lag én og en halv flaske 60 prosent sprit hver dag.

- Til slutt skulle det ikke mer til enn et lite glass alkohol før jeg fikk blackout - noe som tyder på begynnende hjerneskade. En natt ble jeg så dårlig at barna og samboeren min våket over meg og fikk meg rett inn på Bragernes Behandlingssenter. Alle organene i kroppen var i ferd med å kollapse. Jeg veide over 100 kilo og ble trillet inn i rullestol, forteller Torild.

Vel inne gikk hun igjennom tre uker med avgiftning, før ni måneder på kvinneavdelingen gjorde underverker fysisk og psykisk.

- Det var en tøff tid på alle måter, og jeg savnet barna mye. De passet på meg som hauker når jeg var hjemme på perm, til og med på do.

På disse månedene ble Torild kjent med barna sine på nytt, og de brukte mye tid på å snakke sammen. At barna tilga og forsto henne har betydd alt for kvinnen, som mot alle odds har etterutdannet seg til sykepleier! Hun bor i dag alene sammen med den yngste sønnen.

Hjalp sønnene

Torild har nå vært nykter siden behandlingsslutt i 2002, men da startet nye problemer. Begge sønnene fikk rusproblemer på hver sin kant!

- Jeg bebreidet meg selv, men satte alle krefter inn på å hjelpe dem. Jeg kontaktet psykolog, skole og lærere. Vi kjempet sammen i tre år før de ble rusfrie. I dag har begge utdannelse, jobb og et godt liv. Noe av det jeg selv er mest lei meg for, er å ha gått glipp av livet med dem mens de var små. Derfor varmer det ekstra når guttene forteller meg at de ikke hadde kommet ut av problemene, hadde det ikke vært for den strenge måten jeg hjalp dem på, sier Torild med et bredt smil.

Et smil som har kostet nesten 50 år med smerte. Det er et smil man vet kommer fra hjertet.

Denne saken ble første gang publisert 12/01 2009, og sist oppdatert 02/05 2017.

Les også