Endelig er de vonde årene over

– Så godt at vi har funnet tilbake til hverandre! Marit Dahl (49) har levd i et narkohelvete fra hun var 14 år gammel. For mamma Randi er det et mirakel at datteren har overlevd.

FIRE JENTER: Fire generasjoner - tett knyttet sammen! (Alle foto: Britt K. Andersen)
FIRE JENTER: Fire generasjoner - tett knyttet sammen! (Alle foto: Britt K. Andersen)
Sist oppdatert
FORSONING:  - Vi har gått en lang og tung vei, men nå har vi funnet tilbake til hverandre.
FORSONING: - Vi har gått en lang og tung vei, men nå har vi funnet tilbake til hverandre.
TRE GENERASJONER:  Den gode kontakten jeg har med datteren min, «Mette», og barnebarnet, "Ingvild", er uendelig 
verdifull.
TRE GENERASJONER: Den gode kontakten jeg har med datteren min, «Mette», og barnebarnet, "Ingvild", er uendelig verdifull.

Dette er Marit Dahl:

- Født i 1960.

- Oppvokst på Lambertseter i Oslo. Familien flyttet til Kløfta da Marit var ti år.

- Hun begynte med øl, sprit og hasj som 12-åring, morfin som 14-åring og heroin som 17-åring.

- Som 22-åring sonet hun en dom på Bredtvedt, og møtte like etter løslatelsen forfatteren Gustav Galåsen. De ble kjærester. To år senere skrev han boken «Kjør meg til Slottsparken», som handlet om Marits liv som narkoman og deres kjærlighetsforhold. Boken ble nærmest «allemannseie» og solgte i store opplag.

- Marit ble rusfri, og hun og Gustav giftet seg og fikk en sønn (f. 1984) og en datter (f. 1988).

- Ekteparet ble separert og siden skilt.

- Marit var rusfri i mange år, men sprakk på midten av 1990-tallet.

- Hun har gått på metadon siden 2001 og har ikke hatt sprekker siden.

- Barna hennes har klart seg bra. Datteren er blitt mor, og sønnen går på lærerhøyskolen.

Bokaktuell

- Jeg ønsket å fortelle om mitt liv - med mine ord, forteller Marit, som også har meninger om norsk narkotikapolitikk.

- Jeg mener den er både skakkjørt og inhuman. Det viktige er å behandle oss narkomane som individer, ikke som en homogen masse. En behandlingsform kan fungere for én narkoman, men kan bli helt feil for en annen. Vi er individualister, som alle andre, sier Marit, som i disse dager er aktuell med boken «Hekta». Den er ført i pennen av journalist Lise Askvik.

- Lise er svært dyktig, og det er en unik - nesten telepatisk - kontakt mellom oss. Skulle noen skrive boken om mitt liv, måtte det bli Lise, sier Marit, som møtte Lise første gang da sistnevnte arbeidet som journalist i Norsk Ukeblad og hadde Marit som anonymt intervjuobjekt på «De blå sider».

- Marit er ett av de mest enestående mennesker jeg har møtt. Hun er til tross for - eller kanskje heller på grunn av - sin bakgrunn ekstremt moralsk og opptatt av ikke å gjøre urett. Hun har mye og godt humør og er dønn ær­lig når hun forteller det hun har opplevd. Og så har hun en imponerende hukommelse. Jeg har ikke tatt henne i en eneste faktafeil. Marit er helt utrolig! sier Lise.

Tenk at du skulle bli både mor og bestemor, Marit! Det hadde ingen trodd! sier mamma Randi Dahl og smiler varmt.

Marit smiler tilbake til moren Randi og sier: - Det er bare helt fantastisk! Og du har helt rett: Ingen - heller ikke jeg - trodde jeg skulle få oppleve det. Derfor er gleden ekstra stor! sier Marit opprømt.

Vi befinner oss i en leilighet på Tøyen i Oslo. I en sofa sitter mor Randi og datter Marit og snakker fortrolig sammen. Rundt sofaen i stuen er også Marits pappa Odd, datteren «Mette» og hennes halvannet år gamle datter "Ingvild". Det er en varm og god stemning i stuen. Det er fire generasjoner som simpelthen nyter livet og hverandre - etter mange vonde og smertefulle år.

Marit strekker hendene ut etter "Ingvild", tar henne på fanget og stirrer forgapt på henne. Hun småprater, smiler og ler mot det lille sjarmtrollet og kan bare ikke få nok av henne:

- Du er bare det skjønneste som finnes, sier hun ømt inn i øret hennes, før hun fortsetter, henvendt til journalisten:

- Det finnes mange «sprø» bestemødre, men jeg tror jeg må være den aller sprøeste, sier hun og ler. - Og midt i den vanvittige gleden er jeg veldig, veldig takknemlig for at jeg får oppleve å bli bestemor. Så å si alle av mine gamle venner fra dopmiljøet er døde. Med ytterst få unntak er det bare meg igjen. At jeg har overlevd og kan feire 50-årsdagen neste år, er bare et mirakel. Og så får jeg altså attpåtil lov til å være bestemor til en så skjønn unge!

Kjent narkoman

Marit Dahl har levd et usedvanlig tøft liv. Allerede før konfirmasjonsalderen var hun en erfaren narkoman. På midten av 1980-tallet ble hun en slags «narkokjendis» da boken «Kjør meg til Slottsparken» kom ut (se rammesak). Hun har vært døden nær mange ganger, men har utrolig nok overlevd. I dag er hun uføretrygdet, går på metadon og bor i en liten leilighet i Oslo sammen med katten Zappa.

- Jeg sliter med nerver og har søvnproblemer. Blir også passiv av metadon, selv om den er helt nødvendig for meg. Jeg skulle gjerne hatt en jobb, men den måtte i så fall skreddersys for meg. Jeg har gode og dårlige dager, og kan ikke fungere i en såkalt «vanlig» jobb. Men på mange måter har livet aldri vært så bra som det er nå. Jeg er blitt gode venner med mine foreldre, og har hatt et godt og nært forhold til mine barn og barnebarn. Jeg sitter ofte barnevakt for "Ingvild", og hun overnatter rett som det er hos meg. Gjett om jeg setter pris på at datteren min har sånn tillit og kjærlighet til meg!

Moden og flink jente

At narkotikaspøkelset kan hjemsøke enhver familie, og ikke bare i såkalte «dårlige» miljøer, er Marit og hennes foreldre et godt eksempel på.

- Mor og far er flotte mennesker som ga meg en trygg og god oppvekst. At jeg havnet «utpå» er bare min egen skyld, sier Marit.

Og mor Randi og far Odd kan på sin side fortelle om lille Marit som var en ener i klassen på folkeskolen. I tillegg var hun en ivrig og dyktig konkurransesvømmer og en svært begavet pianoelev. Ja, så talentfull var Marit, at spillelæreren underviste henne gratis.

På begynnelsen av 1970-tallet, da Marit var bare ti år gammel, deltok hun i Ungdommens pianomesterskap. Hun kom på 2. plass - bare slått av «vidunderbarnet» Wolfgang Plagge.

- Han slo meg elegant, ja! Var nok et par nummer mer «geni» enn meg, kommenterer Marit humoristisk, før pappa Odd tar ordet:

- Kona mi og jeg har selvsagt alltid spekulert på årsakene til at det gikk galt. Kom Marit litt for lett til tingene? Hun var bråmoden og flink og kjedet seg kanskje litt på skolen og i fritiden. Var det derfor hun søkte selskap hos eldre gutter som hang på hjørnet på Kløfta?

Mor Randi merket også illevarslende tegn hjemme:

- Marit ble fåmælt og tverr, satt for det meste bare for seg selv på jenterommet, der hun tente røkelse hver eneste kveld. Vi kontaktet lærere og skolen for å søke råd og hjelp, men kom ingen vei.

- Jeg slet nok litt med «snill pike»-bildet som ble skapt av meg. Det passet meg ikke og jeg slet med forventningspresset. Derfor gjorde jeg opprør og søkte spenning og utfordringer i den tøffeste gjengen på Kløfta, sier Marit, som hadde prøvd både hasj og morfin før hun ble konfirmert. 17 år gammel tok hun sin første heroinsprøyte.

Kunne ikke bo hjemme

Forholdene hjemme ble vanskelige - for å si det mildt. Dessuten var Marit knapt hjemme lenger. Og til slutt var misbruket så alvorlig og vanskelig at Marit ikke lenger kunne bo hjemme.

- Marit har en fire år yngre bror. Vi måtte beskytte ham. Og vi måtte beskytte oss selv. Vi måtte overleve som familie, sier Randi, og fortsetter:

- Men vi kunne jo ikke støte henne fra oss heller. Det var en vond og vanskelig balansegang. Jeg husker en gang Marit kom hjem og skulle invitere lillebroren sin på kino i Oslo. Vi godtok det, men jeg hvisket i øret på sønnen min at han ikke måtte bli med Marit på byen etterpå, men komme rett hjem. Men Marit hadde lange ører, hun overhørte det jeg sa og freste mot meg: «Tror du virkelig jeg vil dra lillebroren inn i den dritten jeg har kommet i? Jeg elsker lillebroren min, jeg, og det skal aldri skje!» Og selvsagt holdt hun ord. Marit var en såkalt «snill» narkoman. Selv hvor langt nede hun var, så var hun alltid veldig moralsk og ordentlig. Og omtenksom.

- Men selvsagt har det vært vanskelig mellom oss, sier Marit. - Det var vel tider da jeg syntes at dere burde forstå meg bedre, mens dere mente at jeg skulle forstå dere bedre. Men med årene har det kommet en forsoning mellom oss, og i dag kan vi lettere sette oss inn i hvordan den andre part hadde det, sier Marit, mens begge foreldrene nikker enig.

- Du elsket oss

Forholdet mellom dem ble tettere da Marit giftet seg, ble rusfri og fikk barn. Men så fulgte nye, vanskelige tider da Marit slet psykisk og fikk en sprekk på midten av 1990-tallet.

- Vi ønsket Marits beste, men også barnas beste! Det ble ofte en vanskelig balansegang, sier Randi.

- Jeg gjorde så godt jeg kunne og mener selv at jeg klarte å følge opp barna på en god måte. Ikke minst takket være god hjelp og støtte fra foreldrene mine. Barna hadde også med venner hjem, og det var hjemme hos meg de ville være! Men selvsagt sviktet jeg innimellom, og barna fikk se og oppleve ting de ikke burde ha sett. Men at vi har et så godt forhold i dag, betyr jo at jeg faktisk gjorde en brukbar innsats, også, forteller Marit

Datteren nikker:

- Alle kan gjøre feil, ingen er perfekt. Dessuten var du veldig glad i oss. Det er jo det viktigste, sier «Mette».

Marit smiler:

- Ja, jeg er veldig, veldig glad i og stolt av barna mine. Begge har holdt seg unna rusmidler og dop, og begge klarer seg fint. I juni spanderte sønnen min en Londontur på oss begge. Det var utrolig hyggelig gjort, og vi hadde det helt topp!

Singel

Marit bor alene i dag. Hennes eneste samboer er katten Zappa.

- Jeg er ikke vant med å være singel. Kjærester har jeg hatt siden jeg var 12-13 år gammel. Nå har jeg tatt en pause, og så ser jeg hva som skjer.

Men Marit skulle gjerne prøvd seg i arbeidslivet igjen.

- Den siste ordentlige jobben jeg hadde var som arkivar i 1975, da var jeg 15 år. Så yrkeserfaring kan jeg jo ikke akkurat skryte av. Men jeg har ikke som målsetting å være uføretrygdet resten av livet. Jeg vil gjerne gjøre nytte for meg.

Det å bli middelaldrende bekymrer ikke Marit:

- Mange kvinner gruer seg til overgangsalderen og til å bli gammel. Men det tar jeg med knusende ro og godt humør. Jeg nyter faktisk både hetetokter og rynker, jeg, - og jeg gleder meg faktisk til å bli 50 i mai. Jeg føler meg yngre i dag enn da jeg var en sliten 21-åring på narkokjøret. Og så er jeg så heldig å ha hele familien rundt meg. Ikke minst denne hjerteknuseren her, sier Marit og gir vesle "Ingvild" nok en bjørneklem.

Denne saken ble første gang publisert 09/09 2009, og sist oppdatert 18/09 2023.

Les også