En plagsom venninne
Jorunn var en underlig person som aldri passet helt inn. Jeg prøvde å hjelpe, men nå har jeg gitt opp.
LESERNE FORTELLER
Klikk HER for å lese flere historier fra virkeligheten, eller for å sende oss ditt bidrag!
Det er en varm augustmorgen. Jeg står på bussholdeplassen i en fremmed by som skal bli mitt nye studiested. Bussjåføren har satt seg til på pauserommet og jeg er overlatt til meg selv. Uten noen anelse om hvor høyskolen ligger, kjenner jeg panikken komme krypende. Må jeg gå dit? Kan jeg gå dit? Hvor langt er det? Hvor god tid har jeg? Jeg er svett, nervøs og forvirret.
På en benk litt lenger borte får jeg øye på en liten, ustelt ung kvinne og tenker at hun er en sånn som alltid sitter forrest i bussen og har kontroll på alle rutetabellene.
- Unnskyld! nesten roper jeg. - Har du klokke?
Hun kommer vaggende mot meg og innleder en samtale om seg selv, byen, studiestedet og busstidene, og noen minutter senere setter vi oss på samme buss mot samme høyskole.
Dette var for fire år siden. Jeg har alltid lært at man skal være høflig og blid mot folk man møter, og denne kvinnen møtte jeg hver dag den første uken. Hun studerte ved samme høyskole, tok samme buss fra nabobyen, og pratet alltid iherdig hver gang hun så meg. Etter en stund så jeg på denne rare skapningen med fett hår og kattehår på alle klærne som en venn. Hun hadde samboer, syv katter og bodde i et byggefelt midt i byen, fortalte hun. Likevel var hun ensom.
Det lå liksom en desperat bønn i måten hun tok kontakt på, og hver gang jeg takket ja til å bli med hjem på kaffe, lyste hun opp. Hun var to år eldre enn meg, altså 24 år, men hun så ut som hun var 15 og snakket som om hun var 40. Det ble et snodig vennskap.
Etter en stund merket jeg imidlertid at denne Jorunn ble mer og mer krevende. Hun ville at vi skulle møtes hver dag, finne på noe hele tiden og når hun først kom på besøk, ville hun aldri gå. Jeg la merke til at hun ikke lenger tok bussen til skolen, men når jeg spurte om hun ikke studerte lenger, skiftet hun bare samtaleemne. Hun tok aldri med seg samboeren og ville etter hvert ikke at vi skulle møtes hjemme hos henne.
Rett før jul fortalte hun at hun ikke var fornøyd med studiene og skulle flytte hjem for å gå på skole der. Jeg la ikke mer i det enn at hun sikkert savnet hjembygda si, og sa pent farvel og god jul. Det høres kanskje kaldt ut, men jeg tenkte aldri på henne da hun var borte. Jeg hadde flere venner som jeg likte bedre. På en måte var jeg glad for å slippe å dra på den ustelte kattedamen.
Løy så det rant
Rett før påske fikk jeg plutselig en melding fra Jorunn. Hun hadde gått lei av bygdelivet og savnet byen, kjæresten og meg. Det ble starten på tre fortvilende år! Det viste seg at den tidligere samboeren hennes hadde solgt huset og ikke ville flytte sammen med henne igjen. Hun fikk seg leilighet, skoleplass og deltidsjobb i nabobyen og så ut til å klare seg greit.
Jeg fant imidlertid snart ut at hun ikke greide seg i det hele tatt. Hun gikk aldri på skolen, snakket ikke med klassekameratene, løy for huseieren og måtte hele tiden låne penger av kjæresten, fordi hun sløste bort stipend og lån på å kjøpe kjæledyr og ubrukelige duppedingser. Hun måtte flytte flere ganger i løpet av det første halvåret, klarte ikke å holde på deltidsjobbene og mistet retten til lån og stipend.
Jeg syntes ikke jeg hadde noe annet valg enn å prøve å hjelpe henne. Hun kvittet seg med dyrene, sa opp leiligheten og flyttet til samme by som meg. Der startet hun på enda et studie og fikk støtte av kommunen til hybel. Etter hvert ble hun også kjent med flere jevnaldrende og opparbeidet seg en noe bedre sosial personlighet. Men hun løy. Jeg tok henne stadig i å lyve om ting, særlig økonomiske tilstander. Og hun kom alltid på fest i joggebukser, skitten genser og ustelt hår, enda hun påsto hun hadde kjøpt nye pene klær og vært hos frisøren.
Jeg vet ennå ikke hva hun egentlig brukte pengene på. Hun klarte aldri å fullføre første året av studiene hun begynte på. De få gangene hun til tross for sin stakkarslige CV kom inn på jobbintervju, fikk hun enten en mystisk forkjølelse som gjorde at hun ikke kunne møte, eller så klarte hun ikke på noen måte å imponere arbeidsgiverne. Ikke så rart, når hun manglet både personlig stil og utstråling.
Jeg kom med tips og råd til hvordan hun kunne gjøre livet sitt bedre, men alt jeg sa gikk bare inn det ene øret og ut det andre. Uansett hvordan jeg prøvde, klarte jeg ikke å hjelpe henne på rett vei.
Et merkelig par
Etter en stund kvittet hun seg med sin tidligere kjæreste, og med litt innsats klarte hun å kapre en av mine beste kamerater. Jeg tenkte at nå kunne hun kanskje komme seg på rett kjøl. Men nei da. I stedet viklet hun ham inn i sitt nett av løgner og dårlige vaner. I stedet for at hun ble en naturlig del av min vennekrets, vek mine andre venner unna det nye paret. Og det med rette!
De utviklet et merkelig parforhold. De gangene jeg inviterte dem på selskap, brukte de først store deler av kvelden på å hakke på hverandre, før de drakk seg fulle og mer eller mindre spiste hverandre opp. Særlig hun var direkte frekk og usympatisk, kom alltid ustelt og klarte aldri helt å være sosialt på nett. Hun sjenerte de andre gjestene så mye, at samboeren min til slutt ba meg om ikke å invitere henne flere ganger. Jeg kunne ikke annet enn å si meg enig.
Jeg synes det er trist å se at kameraten min blir mer og mer sosialt amputert av å være sammen med Jorunn. Men jeg har snakket med ham om det, og enten vil han ikke, eller så klarer han ikke å se det jeg ser.
I sommer flyttet de sammen, og før de hadde fått flyttet inn og kommet på plass, kjøpte hun en rasekatt til 6000 kroner. Enda hun har to katter fra før og oppussing av den nye leiligheten foran seg. Hun lyver, krever, snylter og utnytter kjæresten sin, uten at jeg tror hun er direkte klar over det. Hun vil bare ha mest mulig fornøyelse for minst mulig strev.
Jeg synes det er trist at jeg ikke kan gjøre noe for å hjelpe dem til å bli bedre likt av andre. De har mange bekjente, men de fleste ser rart på dem og vegrer seg for å invitere dem på besøk. Særlig tungt er det at begge to ser på meg som en av sine beste venner, men jeg har gitt opp.
Jeg har utviklet meg mye siden samtalen på busstasjonen for fire år siden. Jeg har på mange måter vokst fra kattedamen, enda både hun og kjæresten er eldre enn meg. Det bringer med seg mer fortvilelse enn glede å prøve og holde liv i vennskapet.
I det siste har jeg med vilje unngått kontakt. Selv om det innimellom føles slemt gjort, har det vært deilig å slippe og bekymre seg for noe jeg vet jeg aldri klarer å få kontroll på. Jeg håper bare hun er lykkelig, at de begge to er lykkelige, for jeg er jo på sett og vis blitt glad i dem og ønsker dem ingenting vondt. Jeg har prøvd å hjelpe, men nå får de hjelpe seg selv.
Denne saken ble første gang publisert 27/11 2009, og sist oppdatert 05/05 2017.